Medisinsk historie

Svartedauden

Epidemi betyr en opphopning av sykdomstilfeller i en befolkning. Smittsomme sykdommer har gjennom tidene forårsaket mange epidemier. Den verste av disse er Svartedauden.

Svartedauden herjet i Norge i 1349 og 1350. Tegningen «Pesta i trappa», tegning av Theodor Kittelsen 1894–95, utgitt i boka og billedserien «Svartedauen» 1900

Harald Siem

Seniorrådgiver, Folkehelseinstituttet

siemh@online.no

Da menneskene i økende grad fra 10 000 år før Kristus ble bofaste, var grunnen beredt. Jegere og sankere som levde spredt og var under vandring hele tiden, var ikke utsatt for epidemier av smittsomme sykdommer.

Mannen med ljåen kom stadig på besøk gjennom århundrene. Pest og kolera herjet.

Den best kjente epidemien, som satte Norge ut av spill, var svartedauden. Det var en pestepidemi som kom fra Østen til Europa på midten av 1300-tallet.

Anslagsvis døde fra tjuefem til åtti millioner mennesker, mer enn halvparten av befolkningen i Europa. Svartedauden er en av de verste pandemiene i historien.

Pesten kom langs handelsveier fra Østen. Byskriver Gabriele de ’Mussi fra Piacenza beskrev hvordan den kom til Kaffa på Krim.

Byen var beleiret av tartarer. Da pesten kom, gav de opp beleiringen. Men før de ga helt opp, skjøt de lik over murene ved hjelp av katapulter. De visste at de råtnende kroppene forgiftet luft og vann. Det var biologisk krigføring.

Historikere har sett på spredningshastigheten og utbredelse ved å se på tidspunktene for begravelser og messer over folk som hadde dødd av pesten. Dette viser at pesten kom inn til Norge flere veier. Pesten herjet voldsomt i Norge i 1349 og 1350.

Utbredelsen av Svartedauden i Europa, Midtøsten og Nord-Afrika (1346–1353).

Wikimedia Commons

Ødegårder, fattigdom og en svekket nasjon var følgene. Som følge av pestens herjinger, ble smitte fra skip et tema. Krav om karantene, førti dagers ventetid på reden, ble forsøkt innført. Det førte mange hundre år senere til det som ble grunnlaget for de første internasjonale regler for folkehelse.

I 1851 innkalte den franske utenriksminister diplomater og medisinsk kyndige fra tolv land for å drøfte hva som måtte gjøres for å hindre spredning av smittsomme sykdommer, pest og kolera, over landegrensene eller over havet. Resultatet ble en bindende avtale om karantene i 1892. Avtalen heter nå «The International Health Regulations» (IHR).

IHR 2005 ble vedtatt etter langvarige forhandlinger i World Health Organization (WHO). Nå er 196 land tilsluttet denne avtalen, som er bindende for alle medlemsland i WHO. Den omfatter mer enn smittsomme sykdommer. Kjemiske utslipp og strålefare reguleres i avtalen. Alle land er forpliktet til å spore opp, vurdere og rapportere hendelser som kan ha vesentlig betydning for folkehelsen. Det er bestemmelser om tiltak ved landegrenser, havner og flyplasser for å hindre spredning; men også for å forhindre unødvendige tiltak som hindrer reise og handel.

Dette betyr også å bygge god kapasitet i alle, også fattige, land. Global Health Security er blitt et sentralt felt i lovforvaltningen i WHO.