Ni allmennmedisinske kjøreregler – fra siste smågruppemøte

Min oldefar var smed. Det fortelles at han engang hadde en lærling som han hadde bedt om å gjøre en arbeidsoppgave. Etter en stund kommer denne lærlingen tilbake og sier: «Mester, dette klarer jeg ikke. Det går ikke an å få til.» Min oldefar ser ham i øynene og sier: «Slik må du aldri si! Intet er umulig for Vårherre og en smed!»

Dette er store forventninger å skulle leve opp til, selv i 3. generasjon etter oldefar. Ettersom smeden tidligere hadde det tyngste yrket i bygda, og dermed var bygdas sterkeste mann, var det vel like greit for meg å finne et annet fagfelt for min yrkesutøvelse. Allikevel er det noen punkter hvor landsbysmeden (som han kalles i Danmark) og fastlegen har sine likhetstrekk – ikke minst at man er den folk kommer til med problemer som ikke kan løses andre plasser. I tillegg nyter vi stor respekt i befolkningen, og ikke helt sjeldent må vi løse problemer som oppstår til alle døgnets tider.

Så kanskje går det en linje fra smeden til fastlegen? Men fastlegen består, det gjør ikke den gamle omnipotente smeden. Det at befolkningen har en inngang til helsetjenesten som fortsatt går via en høyt utdannet generalist, er en stor og i noen grad undervurdert fordel. For legene er det både vår velsignelse og forbannelse: Velsignelse, fordi det gir oss innsikt i en populasjon, i familier og grupper og i enkeltindividet som er vesentlig for at vi kan yte helsetjenester på høyt nivå – hvilket er en stor tilfredsstillelse, og for mange av oss en essensiell årsak til at vi elsker faget og jobben. Men også en forbannelse, fordi det kan være enkelt å overføre oppgaver til oss. Over tid har arbeidsoppgavene økt og i dag står vi overfor den største utfordring for fastlegetjenesten siden dens etablering i 2001: overarbeidede leger.

Fastlegene må være trygge på at oppgavene ligger innenfor vårt kompetanseområde. Vi kan være villige til å påta oss nye oppgaver, men vi må kreve at vi har tid og kapasitet til det – og vi må kompenseres for arbeidet.

Jeg skal komme med ni kjøreregler til bruk i allmennmedisin – det man på engelsk gjerne kaller «life lessons». Men før det: La oss se vårt arbeid i et historisk, om enn kortvarig perspektiv:

Da en ny distriktslege tiltrådte i Lenvik kommune i 1957 hadde kommunen 8500 innbyggere, altså omkring 70 prosent av dagens folketall. Til gjengjeld var han den eneste legen i kommunen.

En kollega advarte: «Det er flere før deg som har knekket nakken på Lenvik». Og når man leser Odd-Karl Jordheims (1)beskrivelser av håndteringen av polioepidemi; ivaretakelse av TB-sjuke, akuttkirurgi på kjøkkenbordet hjemme hos pasientene, følgetransporter i datidens ambulanser – som var ombygde drosjer, så det kunne legges inn båre, og det å være nesten alltid aleine, ja da får man illustrert hvordan utviklingen har vært i løpet av 50–60 år. Også den gang var det slik at noen forventet sykmeldinger på tvilsomt grunnlag, og andre hadde vansker med å forstå at deres ‘mindre’ plager ikke kunne prioriteres her og nå.

Da jeg begynte som lege for 30 år siden var ambulansene kun ambulanser: Sjåførene hadde seksukers kurs og rett til å ha oksygen og bandasjemateriell i bilene. Seks ansatte betjente tre ambulanser på Finnsnes. Telefonnummeret til ambulansen var velkjent, og ofte ringte folk direkte. Helikoptertjenesten hadde ikke anestesilege, så vi måtte selv følge pasientene når de trengte rask innleggelse på Regionssykehuset i Tromsø. Magesår var fortsatt ikke en infeksjonssykdom og betablokkere var kontraindisert ved hjertesvikt. Rohypnol var en populær sovemedisin og Lobac ble mye brukt som muskelavslappende middel. Fra 1995 fikk vi hjelpepersonell med på vakt på dag og kveld, og 1. september 1997 åpnet den nye legevaktsentralen. Da fikk vi assistanse gjennom hele døgnet!

I 1997–98 fikk vi LHL til å sponse hjertestartere i alle ambulanser, og vi kurset ambulansesjåførene i bruken av dem. Fortsatt var det vanlig at legen gikk på vakt rett etter dagarbeid, og så på dagarbeid dagen etter vakt. Mange ting er endret siden den gang, men allikevel er mye som før – og distriktslegens, kommunelegens eller fastlegens rolle som et av helsetjenestens fyrtårn er der fortsatt.

Over til de allmennmedisinske kjørereglene (life lessons). Jeg er selv ansvarlig for dem, men de har oppstått gjennom mange diskusjoner med kolleger fra ulike steder i landet. De kan og bør fortsatt diskuteres!