Fra distriktslege til kommunelege

Distriktslegene var fram til 1984 statsansatte leger med sitt virke ute i kommunene. Lovgrunnlaget for distriktslegeordningen var Lov om udførelsen av de offentlige lægeforretninger fra 1912. Distriktslegene var ledere av de kommunale helserådene der de hadde dobbeltstemme. I den sammenheng hadde de tittelen helserådsordfører og hadde mye politisk og administrativ makt og myndighet. Helserådenes virksomhet var hjemlet i sunnhetsloven av 1860. Sentralt sto oppgaven med å overvåke befolkningens helsetilstand og sette i verk nødvendige tiltak for å forebygge sykdom og bedre helseforholdene.

Etter omfattende utredninger og debatter med ganske steile meningsmotsetninger ble kommunehelsetjenesteloven av 1982 satt i verk i 1984 (1). Distriktslegene ble gjort om til kommunalt ansatte kommuneleger. Helserådene ble lagt ned i 1988, da et nytt kapittel om miljørettet helsevern kom inn i kommunehelsetjenesteloven og dermed erstattet store deler av den tidligere sunnhetsloven. I en kort periode, fra 1988 til 1994, ble det tidligere helserådets oppgaver utført av et helse- og sosialstyre som politisk særlovsorgan.

Fra medisinskfaglig ansvarlig lege til rådgiver

De nye kommunelegene fungerte til å begynne med som medisinskfaglige ansvarlige: «En lege ansatt i kommunen skal ha det medisinsk-faglige ansvar for helsetjenesten», stod det i § 3-4 i den dagjeldende kommunehelsetjenesteloven. Dette ble endret i 1994, i forbindelse med at det ble gjort endringer i kommunehelsetjenesteloven for å tilpasse den til den nye kommuneloven (2). Stortingskomiteen, med flertall fra Ap, Sp og KrF, gikk inn for en endring fra medisinsk-faglig ansvarlig lege til medisinsk-faglig rådgiver. De mente endringen ville klargjøre begrepet og stillingens innhold, og rydde opp i rotet som begrepet «medisinsk-faglig ansvarlig» hadde skapt ute i kommunene. Høyre, SV og FrP stemte mot endringen, og advarte mot at det ville være å svekke legens posisjon.

Fra møte- og talerett til uttalelser

En annen endring som ble gjort samtidig med tilpasning til ny kommunelov i 1994, var at bestemmelsen om medisinsk-faglig leges deltakelse i helse- og sosialstyrets møter ble opphevet. Helse- og sosialstyrene hadde erstattet helserådene, og kommunelegene hadde der hatt møte- og talerett. Departementet og Stortinget mente at kommunelegenes møte- og talerett brøt med prinsippene i den nye kommuneloven, og var derfor enige at det måtte oppheves. Møte- og taleretten ble erstattet med følgende:

Helsemessig beredskap kom også inn under denne bestemmelsen.

Fra lovpålagt uttalelse til vanlig forvaltningspraksis (2011)

Det var altså tidligere et lovkrav at kommunen ved behandling av saker vedrørende miljørettet helsevern, smittevern og helsemessig beredskap, skulle innhente og vedlegge vurdering og tilråding fra medisinsk-faglig rådgiver. Dette skulle følge med til den instans som skulle fatte vedtak i saken. Dette ble endret i forbindelse med samhandlingsreformen, der kommunehelsetjenesteloven ble erstattet av lov om helse- og omsorgstjenester og folkehelseloven.

Selv om det altså ikke er et krav lenger, vil det likevel ofte være nødvendig med en medisinskfaglig vurdering og tilråding dersom kommunen skal ivareta sin plikt etter forvaltningsloven om å opplyse saker så godt som mulige før vedtak fattes. Der kommunelegen tidligere fikk mange av disse sakene på sitt bord, må han nå selv holde seg orientert og bli involvert av dem som «eier» saken. Det er slett ikke selvsagt at interne saksbehandlingsprosedyrer fanger opp dette i alle relevante saker. Det er derfor grunn til å tro at mange saker behandles ferdig i norske kommuner uten at de er belyst fra medisinskfaglig hold.