Hva leser Kristina Riis Iden?

Nå leser jeg Transitt av den britiske forfatteren Rachel Cusk. Det er bok nummer to i en trilogi som består av romanene Omriss, Transitt og Kudos. Hovedpersonen Faye er forfatter. Handlingen i romanene er om personer Faye møter, og hvor de andre forteller om seg selv. Vi vet etter hvert mye om Faye, i hvordan hun svarer eller kommenterer hva de andre sier. Det er fascinerende hvordan samtalene blir selve historien. I tillegg til godt språk og utradisjonelt litterært virkemiddel, er det en troverdighet i bøkene, som appellerer til meg. Jeg liker ikke å bli lurt. Jeg må tro på forfatteren, og det gjør jeg!

I tillegg til Cusk er sakprosaen på nattbordet Gjødsel, om hagens næringsliv av Tina Råman. Visste Utpostens lesere at det er noe som heter gjødselsfilosofi? Om det og om biologi, jord, kjemi, næring og planter kan du lese om i Gjødsel. Dette er boka for gjødselnerder, men også for en middels interessert hage- eller balkongkasseeier.

Jeg leser mye. I veska mi eller på nattbordet ligger det alltid flere bøker som jeg er underveis i. Noen bøker leser jeg etter anbefalinger i aviser, podkaster eller fra venner. Andre bøker kjøper jeg på impuls. Slik var det med Cusk. Til slutt er det de bøkene jeg aktivt leter etter selv, fordi jeg er interessert i et tema. Slik havnet en svært tykk bok om gjødsel på nattbordet mitt.

Jeg er nokså makelig anlagt, og jeg kan bli værende i sofaen lenge – altfor lenge, hvis jeg har en god bok eller godt blad å lese i.

Jeg har alltid en eller to sakprosabøker jeg leser i tillegg til en skjønnlitterær bok. Det er sikkert ikke så fornuftig å lese mange bøker samtidig, men sånn har det blitt for meg. Jeg har en forkjærlighet til sære og smale hagebøker. En av de virkelige høydepunktene siste året var Om konsten att odla det omöjliga, av Peter Englander, utgitt på Bonniers forlag. Det er en nydelig bok. Permer og bokryggen er nydelig innbundet med stoffliknende materiale. Boksidene har fin layout og papiret er tykt. Jeg er sær på sånt. Forfatteren er en erfaren hobbygartner, som skriver med kjærlighet om sine busker og trær. I forordet skriver han:

Da vil jeg slå et slag for å lese nordisk litteratur på originalspråket. Dansk, norsk og svensk er nært beslektet, og vi bør kunne forstå hverandre i Norden. Noen står utenfor dette språkfellesskapet, som for eksempel finsk. Imidlertid snakker mange finner svensk, og mange islendinger snakker dansk. Ifølge Nordisk Råds hjemmesider er nabospråkforståelsen under press i Norden. Trolig handler det om at vi tror vi ikke forstår hverandre. Disse holdningene gjør at vi velger engelsk i felles-møter.

I juni arrangeres Nordisk kongress i allmennmedisin i Aalborg, som betegnende nok heter The 21st Nordic Congress of General Practice. Dette er en viktig arena for felles forståelse, stolthet og identitet om vårt allmennmedisinske fag. Kommunikasjon og språk er en sentral pilar i allmennmedisin – og vår styrke og markør. Kongress-språket i Aalborg er på engelsk, det er vel ikke så mye man kan gjøre med det. Men i pausene, foran posterne (hvorfor sier vi ikke plakatene?), i workshop (hvorfor sier vi ikke gruppearbeid?) og på utfluktene håper jeg vi kan kommunisere på nordisk – så langt det lar seg gjøre!

Heldigvis er det håp for økende nordiske språkforståelse og språkinteresse. Hjemmesidene til Nordisk råd viser til TV-serien SKAM, som ganske uventet gav et positivt engasjement for språkfellesskapet blant unge i hele Norden. Vi som for lengst har blitt voksne og ikke har dritkul og kødde i vårt vokabular, kan isteden forbedre vårt nordiske språkøre.

Dermed kommer jeg til den danske forfatteren Helle Helle og hennes nydelige roman med den enkle tittelen de, som jeg leste på dansk. Selv om lesehastigheten går ned, gir det en annen leseopplevelse; jeg dveler mer ved setningene. Teksten til Helle er sanselig, og langsom lesing gir meg større utbytte. Tema i romanen er et mor-datter-forhold. Mor jobber mye, har dårlig råd, de bor trangt, og bak det hele spøker vonde trusler om sykdom. Dette kunne fort blitt en roman om hverdagens tristesse og som ville appellert til vår medlidenhet. Istedenfor å stakkarsliggjøre alenemoren og datteren løfter forfatteren dem opp og gir dem honnør ved å tegne et stort og vakkert bilde.

Hvis du likevel, selv etter min lille språkpolitiske appell om å ivareta felles nordiske språk, ikke ønsker å lese dansk, så fortvil ikke! Alle Helles romaner oversettes til norsk av den fremragende forfatteren Trude Marstein. Marstein er forresten en forfatter jeg kan anbefale, men det får bli en annen gang!