Den gåtefulle radesyken

Harald Siem

Seniorrådgiver, Folkehelseinstituttet

Harald.Siem@fhi.no

Et brev som en 1700-tallsbonde i sin desperasjon skrev til en apoteker i Skien, er gjengitt i et oppslagsverk over sykdommer fra 1860:

«Velædle Skiens Apotheker!

Hermed følger min venlige Begjæring til dig om du kunde vide nogen Raad til min Kone, da hun haver lagt sig i Cuur og haver nu ligget i otte fulle Uger, som kun ikke haver kunnet tale, da Tungen er saa stor, at den fylder op Munden, og Lipperne vrænges om; den nedre hænger ned paa Hagen og den øvre vrænger sig op til Næsen, Kindbenene staae røde som Blod. Tænderne springe itu og nogle falde helt ud med Roden. Hun er opsvulmet over hele Ansigtet. Den Cuur bestod av 100 røde Piller og Mercurialsalve. Denne Cuur har jeg kjøbt i Arendal.

Aslestad, den 22de April 1794.»

Kona døde kort tid etter med diagnosen radesyke, skriver professor i medisin, Christian Wilhelm Boeck i oppslagsverket med navnet Samling af Iaghttagelser av Hudens Sygdomme.

Sykdommen var hovedsakelig utbredt i den fattige befolkning på Sør-Vestlandet i Norge. Den var gåtefull, man fant ikke ut hva det dreide seg om. Sannsynligvis var det en kombinasjon av syfilis, spedalskhet og kanskje også eksem.

Den første doktorgrad i Norge ble tatt av vår første professor i hygiene, Frederik Holst. Temaet var radesyken. Senere har Anne Kveim Lie studert sykdommen. Hun sier at

«hvis man skulle tvinge meg til å sette en moderne diagnose på radesyken, tror jeg nok at den ikke-veneriske syfilisbakterien er den mest sannsynlige kandidaten.» (Forskning.no)

Sykdommen var fæl og skremmende. Men i tillegg var sykdommen viktig fordi den representerte starten på et offentlig engasjement rundt helsen i befolkningen. Som følge av dette ble Radesykehuset i Stavanger bygget etter et kongelig direktiv i 1773.