Politikkens betydning for folkehelsen

Fremskrittspartiet (FrP) nevner omtrent ikke folkehelse med et eneste ord i sitt prinsipp- og handlingsprogram. Men nå har Sylvi Listhaug fått plass i regjeringen igjen som nettopp eldre- og folkehelseminister. Kombinasjonen FrP og folkehelse er verdt å fundere litt over, ettersom den er nærmest som olje og vann. Liberalismen som ideologi ønsker minst mulig statlig innblanding i folks liv, og høyrepopulister vil ha seg frabedt råd fra eksperter og fagfolk. Da kan det bli harde kår for universelle tiltak som å beholde en restriktiv alkoholpolitikk, mer fysisk aktivitet i skolene, kampen mot klimaendringer og sosiale ulikheter i helse.

Listhaugs første uttalelse som folkehelseminister var at folk må få røyke og drikke så mye de vil. Det litt pussige er kanskje at Per Fugelli, professor i sosialmedisin, i sin tid sa omtrent det samme. Han snerret mot sunnhetspolitiet, sunnhetstyranniet og helsefundamentalistene.

uttalte han til Dagbladet i 2003. Samtidig ønsker vi oss ikke et samfunn som gjør oss syke. Så hvor finner vi den gylne middelvei? Fugelli endret etter hvert mening og ble en tilhenger av røykeloven, og han passet på å minne oss om sammenhengen mellom helse og politikk: Helse er lik biologi ganger kultur ganger politikk opphøyd i annen potens (h = b  k  p²) (1).

Det er ikke uventet at folkehelsepolitikken, som all annen politikk, påvirkes av hvilke partier som sitter i regjering. I 1993 var Gro Harlem Brundtland (Ap) statsminister da stortingsmeldingen Utfordringer i helsefremmende og forebyggende arbeid kom, med hovedvekt på institusjoner og strukturelle tiltak. Det var derimot en sentrum/høyre-regjering (Bondevik II) som hadde ansvaret for Resept for et sunnere Norge som kom i 2003, som la mer vekt på den enkeltes ansvar for å passe på helsa si. En sammenlikning av disse to meldingene viste at folkehelsepolitikken fra 1993 til 2003 hadde blitt klart mer individualisert, med økt fokus på livsstil, helserelatert atferd, kosthold og mosjon (2).

I nyere tid har Stoltenberg II-regjeringen gitt oss folkehelsemeldingen God helse, felles ansvar (2013) med en ny dreining mot universelle tiltak i tråd med den nye folkehelseloven. Men med regjeringsskiftet i 2013 svingte pendelen nok en gang tilbake mot individfokuset igjen gjennom meldingene Mestring og muligheter (2015) og Gode liv i et trygt samfunn (2019). Individualiseringen fører til at vi søker individuelle løsninger på kollektive problemer, og pengene flyter i retning behandling og reparasjon istedenfor forebyggende tiltak og utvikling av helsefremmende lokalsamfunn.

Tallenes tale er klar; Helse- og omsorgsdepartementet foreslår å bruke kun 0,2 prosent av budsjettet sitt på folkehelsetiltak i 2019, og ansvaret for folkehelse ser ut til å være en uriaspost ingen i regjeringen egentlig vil ha. I kommunene er ansvaret for folkehelse løftet vekk fra helsetjenestene og opp på et tverrsektorielt nivå for å komme vekk fra sykdomsfokuset og det grenseløse behandlingsbehovet. Dette ser ut til å bære frukter, og det samme bør skje på statlig nivå slik at vi kan få en ekte folkehelseminister som faglig og budsjettmessig er frigjort fra helse- og omsorgstjenestene.

I mellomtiden: Med Listhaug som folkehelseminister kan vi forvente oss en ytterligere dreining mot at folkehelse handler om individuelle valg. Alt tilsier at det på sikt vil skape ytterligere press på et allerede presset helsevesen.