Bør bli en øyeåpner

– Vi leger gjør jo ikke bare ting som er forskningsbasert; også på dette området må vi erkjenne at sånn er det. Men dette bør være en øyeåpner for oss. Det viser at vi bør gå nøye inn og vurdere hver medisin, sier Jansen.

Medisinene han har sett på er vanlige i bruk, ikke bare i Norge, men også i resten av verden, og han lister opp følgende:

• Morfin mot smerter og tung pust

• Benzodiazepiner mot angst

• Antipsykotikum mot kvalme

• Antikolinergikum mot lindring av dødsralling, slimsekresjoner som gir lyder

Forskeren understreker at selv om det ikke finnes forskning som underbygger effekten blant døende, betyr ikke det manglende effekt.

– For mange medisiner mangler det forskning, uten at det er grunn til å tro at medisinene ikke har effekt. Men for noen medisiner ser det faktisk ut til at effekten mangler helt, sier han. Et eksempel han nevner er dødsralling: – Medisin mot dødsralling har ikke dokumentert effekt. Det er gjort gode studier som ikke finner annen effekt av medisin enn for placebo, sier Jansen

Det er også en annen grunn til ikke å skrive ut medisiner mot dødsralling, påpeker han: – Så vidt vi vet, gir ikke dødsralling ubehag for pasienten. Et alternativ er å gi informasjon til pårørende om hva man kan forvente i den døende fasen.

Overraskende endringer på dødsdagen

Han har også sett på medisinforskrivning-ene ved tre sykehjem i en femårsperiode.

– På sykehjem forsøker vi å se når døden kommer og gradvis trappe ned medisiner som skal forebygge og behandle. Når man anser at pasienten er døende, skal man ha fokus på lindring. Studien av over 500 eldre beboere viste to interessante funn: Tre fjerdedeler sto på lindrende medisin den siste dagen av livet. Det var som forventet. Det overraskende var at vi fant at det skjedde mange endringer i medisinforskrivningen på selve dødsdagen, sier Kristian Jansen.

– Endringene kan tyde på at døden kom ganske brått på. Vi vet fra annen forskning at helsepersonell kan forutsi døden en uke før på sykehjem. Jeg har valgt å tolke funnene som at dette kan ha med kommunikasjon å gjøre, sier han.

Han tror det overraskende funnet skyldes en manglende evne til å møte døden, både fra pårørende og lege: – Om ikke pårørende er godt nok forberedt, kan de presse på antibiotikabehandling eller annen behandling som er åpenbart formålsløs. Væskebehandling av døende kan faktisk forkorte livet, stikk i strid med hva de pårørende egentlig ønsker, sier han.

Døden som fallitterklæring?

Sykehjemslegen har også intervjuet leger, og han mener at legenes egen sårbarhet medvirker til at det ofte blir vanskelig å forberede seg godt nok.

– Det kan være vanskelig for legene å erkjenne at det ikke er mer de kan gjøre. Vi ser i intervjuene at mange føler på en maktesløshet. Men om legene har et mål om å forberede og å se en verdi i de siste dagene i livet, kan det gi gode prosesser. Hvis vi ser på døden som en fallitterklæring, mislykkes vi hver gang, sier Jansen.

Når han skal gi råd til andre leger, peker han på viktighet av å legge opp til en forberedt avslutning av livet: – Det er viktig å redusere medisiner som mister sin relevans i forkant av døden og å erstatte dem med mer symptomatisk behandling etter behov, understreker han.

Samtidig peker han også på det som kan virke som et stort paradoks:

– Jeg har fokusert på medisiner i min forskning, men ser tydelig en begrensning i medisinens rolle i palliativ behandling. Derfor er det like viktig at leger ser verdien av god kommunikasjon. Det kan nemlig vise seg å være mer effektivt enn medisiner, konkluderer forskeren og sykehjemslegen Kristian Jansen.