Den blå mappa

Klokka var 10.54, jeg hadde ryddet det siste, båret pappesker med bøker, notater og den fine kontorkaffekoppen min ned i bilen. Ryddet i den blå beredskapsmappa – og lagt den på hylla sammen med det andre som skulle være klart til neste kommuneoverlege. Jeg låste døra til kontoret mitt, så ut av vinduet på det grå november-været og snudde meg for å gå ut fra denne arbeidsplassen min for siste gang. Jeg så fram til lunsj og fredagskaffe på rådhuset med gode folk jeg har jobbet sammen med i mange år. Det skulle det bli en bra helg!

Så ringte telefonen. Jeg så på nummeret. Hmm. Et kommunenummer. Jeg var mentalt og praktisk ferdig som kommuneoverlege etter 15 år i jobben. Men jeg visste at jeg var den eneste tilgjengelige kommuneoverlegen akkurat den neste timen. Jeg svarte.

«Det er fra legevakta. Det er en kritisk hendelse, mulig terroraksjon, i Parkgata. Politiet er der. Du må dra dit så fort som mulig.»

Jeg? Søren også. Dette visste jeg var et uklart punkt i beredskapsplanen vår – ennå (!) – etter så mange år. Det var aldri kommet til klarhet i ansvaret som «Fagleder helse» på skadested. Legevakta med lege 24/7 er fortsatt i en oppbyggingsperiode, både organisatorisk og faglig. Sykehuset sier fra seg ansvaret. De skal ta seg av sitt. Kommuneoverlegens ansvar er å sitte i rådmannens kriseledelse.

«Jeg? Jammen...»

«Legevaktoverlegen er i Afrika. Legen som har daglegevakta er opptatt. Du må dra. Sykehuset sier det er din jobb. Området er sperret av. Ambulansen henter deg!»

Selvsagt. Jeg henter Den blå mappa ned fra hylla. Sjekker at pennen funker. Noterer på blokka de få opplysningene jeg har. Tankene surrer mens jeg venter på ambulansen.

Jeg melder meg til skadestedsleder ved ankomst. Får en kort brifing: Hvitt pulver i konvolutt, åpnet i postmottaket til politiet. En person føler seg dårlig. To andre vært veldig nær konvolutten. Personene er isolert. Ventilasjonsanlegget avstengt. Bygget avsperret. Full alarm er iverksatt. Sykehuset settes i beredskap. Sivilforsvaret med renseenhet er på vei. Bombegruppe fra politiet kommer fra Oslo. Ambulansetjenestens omsorgsenhet kommer.

Jeg ringer kommunens beredskapskoordinator. Han var ikke varslet fra noen andre. Vi går gjennom roller og ansvar i den konkrete situasjonen for å sikre en felles forståelse. Kommunens servicekontor får fort telefoner og spørsmål. Et sykehjem ligger i nabokvartalet til hendelsen. Beredskapskoordinator tar ansvar for å informere rådmannen, servicekontoret og helse- og omsorgssjefen. Men det er politiet som «eier» hendelsen både som berørt og beredskapsmessig. Vi avtaler ny kontakt ved behov.

Etter hvert rigges de ulike enhetene opp ved bygget. Sykehuset melder at de er klar til å ta imot tre forurensede personer. Jeg bidrar til avklaring mellom sykehuset og skadestedsleder om bruk av ressurser – vi vet ikke hva som kommer av behov. Sykehuset er klare og vi beslutter å sende tre personer dit. Sivilforsvaret kan få nok å gjøre hvis alle i bygget må renses. Og hva med ambulansepersonellet som transporterer de forurensede?

Hvitt pulver? Antrax? Miltbrann... Hvordan var det egentlig igjen... Jeg googler og er litt mer «på». Venting. Kaffe. Varmt og godt i politibilen som fungerer som ILKOs møterom. Åpenhet og samarbeid. Jeg holder tett kontakt med ambulansefaglig leder. Dialogen på sambandet deles. Koordinering. Utsjekk. Jeg får etter hvert gul vest med «LEGE» fra ambulansen.

Politiets bombegruppe kommer og rykker inn i bygget. Starter undersøkelser.

Jeg sender SMS til kommuneoverlege-kollega Bente Bjørnhaug som jeg vet er opptatt til ca. kl. 12. «Ring meg når du er tilgjengelig!». Hun kommer etterhvert til skadestedet. Vi kan drøfte roller, bidrag, situasjonen, antrax – og ikke minst er det hun som får oppgaven med å følge opp hendelsens erfaringer. Det er jo faktisk mine siste timer på jobb som kommuneoverlege.

Jeg holder godt rundt Den blå mappa. Den har vært en del av meg i alle år som kommuneoverlege. Men aldri har jeg hatt brukt for den i en reell beredskapssituasjon.

Bombegruppa melder at det ikke er antrax i konvolutten. Men kanskje hvetemel. Skuldrene senkes. Men aktiviteten fortsetter; det blir anledning til å teste utstyr og snakke med de ulike ansvarlige om roller, erfaringer, kapasitet, metoder og «hva om det faktisk hadde vært antrax».

Et håndskrevet brev i konvolutten forteller hvem som er avsender. Min neste tanke er om situasjonen da er over i ny oppgave. Men politiet er kjent med personen fra hendelser tidligere i uka og tar ansvaret for videre oppfølging.

Jeg takker skadestedsleder for samarbeidet og rusler ned på rådhuset. Fredagskaffen er ferdig for lengst.

Så ringer telefonen. Politiet!

«Hei! Var ikke du på hendelsen i Parkgata som Fagleder helse? Vi har evaluering på politihuset nå – vi venter på deg og kollegaen din! En politibil henter deg straks.»

Fint! Jeg holder fortsatt i Den blå mappa. Har noen stikkord der fra dagen. Nyttig og åpen evaluering. Kollega Bente følger opp. Den blå mappa fikk hun også med seg.

For nå er jeg ferdig som kommuneoverlege. Men det var bruk for meg og Den blå mappa – helt til siste slutt!