Innvandrere overrepresentert

– I resten av landet er det som regel sånn at man må oppsøke fastlege for å få øyeblikkelig hjelp på dagtid, og at legevakten er åpen når fastlegekontoret er stengt. I Oslo tar allmennlegevakten imot pasienter 24/7. Her får vi inn mange forskjellige tilfeller, alt fra vond hals til akutt hjerteinfarkt, opplyser Ruud.

Allmennlegevakten er altså et tilbud som kommer i tillegg til fastlegeordningen.

– På kveld og natt har allmennlegevakten det offentlige ansvaret for byens innbyggere, men på dagtid er det meningen at legevakten skal ta imot pasienter som kommer med ambulanse, sammen med politi og oppsøkende tjenester, eller ikke har mulighet til å dra til fastlegen på dagtid. Utfordringen er at noen pasienter oppsøker legevakten med kurante tilstander som kunne vært håndtert via fastlege, fortrinnsvis en av de påfølgende dagene, påpeker han.

Sist høst disputerte Ruud ved Universitetet i Oslo med doktorgradsavhandlingen lmmigrants’ utilization of a public emergency primary healthcare clinic in Oslo. A cross-sectional study among walk-in patients at Oslo Accident and Emergency Outpatient Clinic. Avhandlingen omhandler hvordan personer med innvandrerbakgrunn bruker Allmenn-legevakten, og den tar utgangspunkt i en dataundersøkelse av nærmere 2000 pasienter.

Manglende kunnskap?

– Vi vet at det er høyere sykelighet i noen innvandrergrupper, for eksempel når det gjelder diabetes, hjertesykdommer og mental helse. Dette er likevel et høyt tall, spesielt tatt i betraktning at pasientene i undersøkelsen har en lav gjennomsnittsalder, sier Sven Eirik Ruud.

Undersøkelsen han har tatt utgangspunkt i ble gjennomført i 2009, men er fremdeles like relevant, mener han: – Det har ikke skjedd noen større endringer i organiseringen av helsetjenesten i perioden etter 2009. Andelen personer med innvandrerbakgrunn i Oslo har økt noe, men vi tror ikke det har en større innvirkning på funnene våre.

Ruud understreker at personer med innvandrerbakgrunn som gruppe rapporterte om mer bruk av fastlege enn etnisk norske. Personer med innvandrerbakgrunn hadde også i større grad forsøkt å få time hos fastlegen før de oppsøkte legevakten.

– De siste årene har arbeidsbelastningen på fastlegene blitt så stor at det kan være vanskelig for dem å håndtere alle forespørsler om øyeblikkelig hjelp. Årsaken til at akkurat innvandrerne utmerker seg spesielt på statistikken, kommer av at to innvandrergrupper er spesielt hyppige brukere av tjenesten: Svensker og polakker.

Arbeidsinnvandrere uten fastlege

Ruud tror overrepresentasjonen av personer fra Sverige og Polen kan forklares med at det er mange arbeidsinnvandrere på korttidskontrakter fra disse landene som ikke har krav på fastlege. Forskeren tror det kan oppleves enkelt for mange å kunne komme og få en time uten å måtte bestille på forhånd, men at det både opptar plassen til de som trenger øyeblikkelig hjelp og kan være plagsomt for den enkelte.

– En som jobber i byggebransjen og blir sykmeldt for ryggplager, må for eksempel tilbake til legevakten hver gang sykmeldingen skal forlenges eller det trengs en ny resept på medisiner. Det tar tid å vente på dette. Mange får seg også en psykisk trøkk; det vil man kunne følge opp hos en fastlege.

Eget senter for arbeidsinnvandrere?

Funnene fra legevakten i Oslo er spesielle fordi de knytter seg til en type legevakt som ikke finnes mange andre steder, mener Ruud: – I småkommuner er det nok en kultur for at det som ikke krever øyeblikkelig oppfølging tas på fastlegekontoret på dagtid. Når det gjelder innvandrere, bor en stor andel av dem i Oslo, men det kan være liknende trekk i for eksempel Bergen og Trondheim.

Når det gjelder Oslo, mener forskeren det kan være behov for å opprette et eget tilbud til arbeidsinnvandrere.

– Jeg tenker at de som kommer hit og pusser opp badene våre og serverer oss på restaurant fortjener en mulighet til å ha en fast lege. Det er påvist at de som får kontinuerlig oppfølging har lavere sykelighet og sjeldnere legges inn på sykehus, påpeker Ruud. Han henviser til at det i dag finnes egne helsesentre for enkeltgrupper, som for eksempel senteret for helsehjelp til papirløse migranter drevet av Røde Kors og Kirkens Bymisjon i Oslo.

– Vi kunne godt hatt et eget senter for arbeidsinnvandrere, men i regi av det offentlige, konkluderer Sven Eirik Ruud.