Dagliglivets lykke
Illustrasjonsfoto: Colourbox
Mitt barndoms sommerparadis er min mors hjemgård Lofthus i Vinje, Telemark. Her fikk jeg under oppveksten et spennende innblikk i en rik kulturarv. Da min mor vokste opp, var hjemgården et samlingspunkt for flere av dem som i ettertid har fått betydningsfulle navn i norsk litteratur og kunsthistorie, og de gamle husene på gården oser fremdeles av kreativitet og skaperglede. At min mor da endte opp i et skapende yrke som keramiker, er kanskje ikke så rart.
Det var også tette bånd mellom Lofthus-slekta og Vesaas-slekta, og min mor hadde hele livet et nært og personlig forhold til diktningen til Tarjei og Haldis Moren Vesaas. Denne morsarven bærer bokhyllen min tydelig preg av, og noen av diktene har fått en spesiell plass også i mitt hjerte.
Da Ann Kristin Engstad utfordret meg i Utpostens lyrikkstafett, måtte det derfor bli et dikt av Halldis Moren Vesaas, og valget falt naturlig på «Lykkelege hender», som også var en av min mors favoritter.
Lykkelege hender
Lykkelege hender!
Frå gjerning til gjerning som ligg og ventar
berre på dei
går dei dagen lang.
Tene ved livsens grunnkjelder får dei.
Hendene skaper brød,
deler ut føde ved dekte bord, til svoltne munnar.
Tøy glir igjennom dei, blir til klær,
klær glir igjennom dei, blir reine og glatte,
sveiper seg angande kring lemmene våre,
ligg og lyser kvitt over bord og seng.
Flekker og støv og søle kverv under hendene,
dei vil at alt ikring dei skal skine.
Lykkelege hender –
vatn lever dei i, og tek i tre,
i jønn og mangt slags metall,
kaldt og varmt,
kveiker lys, gjer opp varme.
Blomar får dei røre ved, og alt som skal vekse,
stryke eit dyr over pelsen,
stø opp ei plante som held på bognar,
halde vârt kring ei kosteleg bok.
Heile dagen er hendene fulle.
Og kvelden kjem til dei
med nye gåver:
klær, vatn,
puter å glatte,
eit barns fine hud og mjuke hår,
å røre varleg
eit elska andlet
med trøytte drag.
Og når natta er der
søv dei inn i mørkret
stille og varme
hos to andre stille og varme hender.
Lykkelege hender.
Ein gang skal det bli sælt
å få kvile for godt.
Halldis Moren Vesaas (1936)
For meg sier dette vakre diktet noe om viktigheten av tilhørighet og følelsen av å være til nytte for andre, og om den store omsorgen som ligger i de små hverdagslige ting. Kanskje er det rett og slett disse små, tilsynelatende ubetydelige og rutinemessige gjerningene som gir mening til livet, – og som også gjør oss lykkelige?
Jeg utfordrer min spreke kurs-venninne og gode kollega Hege Skjæran i Svolvær til å ta stafettpinnen videre.
Hilsen fra Åse Valla