Fysiske påkjenninger i arbeidet

Resultatene i tabell 1 viser at eksponeringen for fysiske påkjenninger med kjent helserisiko er omfattende, også sammenliknet med andre bransjer der slike belastninger er uttalte. Arbeidet er styrt av reinens behov gjennom den arktiske årssyklusen, og det er få tilgjengelige hjelpemidler når arbeidet utføres under forflytning over store avsidesliggende områder. En betydelig andel av reindriftsutøverne har vært utsatt for gjentatte ulykker/skader i direkte arbeid med reinen (43,6 prosent), ved bruk av redskap (31,2 prosent) og under motorisert ferdsel (29,8 prosent). Risikoen for fysiske belastninger er høyest hos dem som jobber heltid i reinflokken.

Disse resultatene samsvarer med en tidligere svensk undersøkelse som fant at forekomsten av belastningslidelser var høyere blant reindriftsutøvere enn for andre kroppsarbeidere, at dette hadde økt over tid, og at risikoen for alvorlige arbeidsulykker var svært høy (Södra Lapplands forskningsenhet, 2009).

Hvile og rekreasjon øker kroppens tålegrense for belastninger. Når 78 prosent jobber mens de er syke/skadet og 35 prosent ikke har tatt ut feriedager siste 3 år, er det åpenbart at rekreasjon prioriteres lavt i reindriftsbefolkninga. Én av årsakene kan være at halvparten (49 prosent) ikke har tilgang på kvalifisert vikar ved behov. Fornuftige helsevalg blir nedprioritert når arbeidsoppgaver ikke kan utsettes.

Tross fysiske påkjenninger rapporterer hele 98,5 prosent at de trives i arbeidet sitt. I Norge er det bare fiskeribransjen som har like stor jobbtilfredshet. Vi vet at arbeid som gir mening, mestringsopplevelse og mulighet for selvstendig jobbing både motiverer til innsats, fører til trivsel og øker tålegrensen for belastninger (Christophersen, 2014). Da er det ikke overraskende at de aller fleste reineierne, på tvers av alder, kjønn og arbeidsoppgaver, har arbeidsglede (95,3 prosent), mestringsopplevelse (94,0 prosent), selvbestemmelse (86, prosent) og at arbeidsplassen oppleves som en læringsarena (93 prosent).

Rammebetingelser for liv og arbeid

God helse handler om livskvalitet gjennom det å være et produktivt og sosialt deltakende menneske. Hva som er produktive og sosiale bidrag varierer mellom ulike levemåter og kulturer. Det som gir god livskvalitet innenfor én levemåte, kan være uten betydning eller svekke livskvaliteten dersom levemåten er vesentlig annerledes. Mestringsstrategier som fungerer under én type livsbetingelser, er ikke nødvendigvis anvendbare under andre livs- eller arbeidsforhold.

I tillegg til høy eksponering for fysiske belastninger, handler den reindriftssamiske hverdagen om tilpasninger til samfunnsmessige endringer, offentlige reguleringer og eksterne aktører sine inngrep i beiteområder og flytteveier. Dette er tilpasninger som reineieren må integrere i det komplekse samspillet rein-landskap-reineier. Mens de fysiske belastningene og fraværet av fridager ikke beskrives som belastende eller bekymringsfullt av reineierne, oppleves imidlertid en rekke sosiale og samfunnsmessige rammebetingelser som en trussel mot helsa og eksistensen som reindriftsutøver^{* Undersøkelsen har hentet bakgrunnsstoff fra en serie fokusgrupper, der reindriftsutøvere bl.a. utdypet sammenhengen mellom behov, utfordringer, problemer, mestringsmuligheter og konsekvenser.}. Det kan dreie seg om tilpasningskrav fordi ressursgrunnlaget fjernes (for eksempel ved innskrenking av tilgangen på beite). Er det flere parallelle tilpasningskrav, kan den fremgangsmåten som løser ett problem fort komme i konflikt med det som kreves for å håndtere andre utfordringer.

Tabell 2 gir en oversikt over de typer inngrep og reguleringer som berører flest reineiere. Tabellen viser også hvor stor prosentandel av reindriftsbefolkninga som påføres merarbeid, stress, tap av beite og økonomisk tap for hver inngrepstype. Resultatene tilsier med all tydelighet at den enkelte reindriftsutøver må forholde seg til flere samtidige inngrepstyper. De fleste inngrepstyper inneholder flere adskilte enkeltinngrep. Det fins for eksempel gjerne flere hyttebebyggelser, flere kraftanlegg osv. innenfor samme reinbeitedistrikt. Reindriftsutøverne må derfor tåle påkjenningene med å tilpasse drifta til inngrepene nokså kontinuerlig gjennom det meste av året.

Vi må alle tilpasse oss det samfunnet vi lever i. Regler fra myndighetene griper inn i våre liv. Noen regler føles unødvendige eller blir en byrde, andre har vi glede av. Det blir allikevel et tankekors at ordninger som etableres for å fremme folkehelsa til majoritetsbefolkninga og skal gi rekreasjon og avstressing – som turisme, hytteliv og ferdsel i utmark – utsetter reindriftsbefolkninga for helserisiko gjennom overarbeid og stress.

I møte med vanskelige oppgaver som krever løsning aktiveres kroppens alarmberedskap og yteevnen skjerpes. Når oppgaven er løst returnerer kroppen til sitt vanlige leie. En uløst oppgave med negative konsekvenser skaper imidlertid en trusselsituasjon, og kroppens stressreaksjoner vedvarer. Kronisk stress pga. vedvarende eller tilbakevendende unngåelige utfordringer som man ikke har noen løsning på, gir slitasje og øker risiko for både fysisk og psykisk helseskade (Samdal, Wold, Harris & Torsheim, 2017). Eksempelvis ved årvisse hendelser, som når kalv og simler i stort antall blir drept av rovdyr, når rein kjøres i hjel på toglinja eller på veien. Tabell 2 illustrerer den opphopning av slike tilbakevendende tilpasningskrav som storparten av reindriftsbefolkninga lever med.

Sosial eksklusjon

Sosial støtte er en viktig buffer mot stressrelatert helseskade (Samdal, Wold, Harris & Torsdal, 2017). Sosial støtte har positiv innvirkning på mestring under stress og på tålegrensen for stress. Samisk reindriftsbefolkning er en liten gruppe som lever spredt over store arealer fra Finnmark i nord til Hedmark i sør, og har således behov for å være sosialt inkludert i samfunnet og i miljøer utenfor reindrifta.

Imidlertid erfarer den samiske reindriftsbefolkninga at de blir møtt med mistro og negativitet fra andre mennesker pga. sin reindriftstilhørighet, og de aller fleste går også med bekymring for det media formidler om reindrifta (tabell 3). På landsbasis melder 3,5 prosent av befolkninga at de har vært utsatt for diskriminering i en eller annen form. I samisk befolkning er tallet 35 prosent (Hanssen, 2011). Ser vi kun på de groveste former for diskriminering som reindriftsbefolkninga utsettes for fra personer utenfor reindrifta (trusler, skadeverk og vold), tyder våre resultater på at den reindriftssamiske befolkninga er ekstremt utsatt for diskriminerende handlinger. Erfaringer med marginalisering og diskriminering fordeler seg ganske jevnt mellom kjønn, aldersgrupper og utdanningsnivå, men er mer vanlig blant dem som deltar direkte i reindriftsarbeidet enn blant de som har liten arbeidsmessig tilknytning. Diskriminering pga. gruppetilhørighet, for eksempel etnisk tilhørighet, er en belastning/trussel også for de som ikke har vært direkte utsatt, fordi alle vet at risikoen for å bli neste offer er til stede.

Helsearbeid handler bl.a. om samfunnets evne til å beskytte sine innbyggere mot eksponering for kjente helseskadelige fysiske og psykososiale påkjenninger. I Norge har vi tatt konsekvensene av de skadelige virkninger av sosial eksklusjon og diskriminering gjennom lov om likestilling og forbud mot diskriminering (Likestillings- og diskrimineringsombudet, 2018). Folkehelsearbeidet har høyt fokus på sosialt utenforskap (Helse- og omsorgsdepartementet, 2015), men foreløpig har man ikke nådd frem med hensiktsmessige tiltak i forhold til samisk reindriftsbefolkning. Dette handler også om oppvekstforholdene for de samiske reindriftsbarna.

Forholdet til offentlige myndigheter

Det kan, for både myndigheter, lovgivere, forvaltere og tjenesteytere (bl.a. helsepersonell) være vanskelig å sette seg inn i livsforhold som man sjøl verken har erfaring med eller kunnskap om, og der beskrivelser i litteraturen og media ofte er beheftet med fordommer og stereotypier. Mangel på kunnskap og forståelse for den kompleksitet av momenter som opprettholder reindrift, og som innvirker på samspillet mellom reindriftsbefolkninga, samfunnsgitte rammebetingelser og andre grupper i samfunnet får konsekvenser for forholdet mellom offentlige organer og reindriftsbefolkninga.

Tabell 4 viser hvilke erfaringer samiske reindriftsutøvere har med offentlige myndigheters kunnskap om og forståelse av reindriftas behov og utfordringer, holdninger til reindrift og evne til å bidra med nyttig støtte og rådgivning. Tilliten er lavest i gruppa med høyest utdanning. Vi vet at tillit til myndigheter og offentlige organer henger tett sammen med opplevelsen av å få delta i beslutningsprosesser som berører eget liv, bli lyttet til og bli tatt på alvor (Grosse, 2012). Resultatene i vår undersøkelse gir sterke indikasjoner på at norske myndigheter ikke har maktet å opptre på en måte som gjør at samiske reindriftsutøvere kjenner seg ivaretatt når det gjelder grunnleggende forutsetninger for helse, livskvalitet og arbeid.

Holdninger og handlinger fra sentrale myndigheter legger normer for hva som er sosialt akseptabelt i samfunnet. Omfanget av krenkende eksponering i media, negative holdninger og aggressive handlinger fra folk utenfor reindrifta (tabell 3) kan reflektere en sosial aksept for diskriminering som avviker fra den vedtatte nulltoleransen.

Samisk reindriftsbefolkning er en liten minoritet som er helt avhengig av at majoritetssamfunnet tar hensyn til og legger til rette for et eksistensgrunnlag. Lov om likestilling og forbud mot diskriminering (Likestillings- og diskrimineringsombudet, 2018) pålegger offentlige myndigheter å tilegne seg nødvendig kunnskap om brukergruppenes utfordringer, behov og synspunkter, og utforme tjenester/tilbud/regler for å møte disse utfordringene og behovene. En oppfølging av denne lovpålagte forpliktelsen vil kunne bidra til at kunnskap om de materielle, praktiske og sosiale rammebetingelsene som innvirker på helsa til reindriftssamene, blir del av premissgrunnlaget ved politiske vedtak og forvaltningsmessige praksiser som berører reindriftsbefolkninga. Mer kunnskap om bl.a. fysiske risikosituasjoner i reindriftsarbeidet, forhold som fører til overarbeid og mangel på hvile, og, ikke minst, de forhold som skaper og vedlikeholder sosial eksklusjon og diskriminering, kan bidra til at man i fremtiden unngår å iverksette bestemmelser som innebærer ytterligere helserisiko, og i stedet åpner for ordninger som reduserer det allerede høye belastningsnivået.

Alle mennesker har en tålegrense, et sted der krav om ytelse og tilpasninger overskrider den kapasitet og de ressurser man har til rådighet. Det gjelder også for den reindriftssamiske befolkninga. Dersom offentlige myndigheter ønsker å ta på alvor de helserisikoer og trusler mot livskvalitet som reindriftsbefolkninga utsettes for i hverdagen, må man starte en forpliktende dialog med reindrifta om helserelaterte behov og utfordringer. Gjennom å ta i bruk reindriftsutøvernes kunnskap om eget liv, og deres innsikt i om og hvordan krav til omstillinger kan integreres i den reindriftsspesifikke drifts- og livsformen uten å bli en trussel mot eksistensgrunnlag og helse, blir det mulig å tilrettelegge rammebetingelser som tillater at også den reindriftssamiske befolkninga gis reelle muligheter til å gjøre gode valg for å ta vare på egen helse.

Forskningsprosjektet er finansiert av: Reindriftens utviklingsfond, Helse Nord RHF, Sametinget, Norsk Reindriftsamers Landsforbund, Finnmarkssykehuset HF og SANKS.