Det finnes dager

som er mistedager,

hvor det vi ikke ville miste

blir mistet allikevel,

forsvinner for oss og går tapt,

selv om vi holdt så hardt fast,

selv om vi passet på så godt som bare det,

selv om vi tviholdt med alle våre krefter,

så blir det borte,

glir ut mellom fingrene våre,

ut av hendene våre, ut av livene våre,

over gjerdet, over elver, over sjøer og hav

og ut og bort og vekk,

og det er ikke noe å gjøre med det,

for borte er borte,

og av og til er borte borte for bestandig,

og sånn er det av og til.

Men den som har mistet,

har også hatt noe som kunne mistes,

noe som var fint og verdifullt

og verdt å holde fast på,

noe som var funnet og grepet tak i og holdt.

For det finnes finnedager også,

dager hvor noe blir funnet,

hvor det som vi ikke visste vi ville finne

kommer til oss og lar seg finne

og blir funnet så godt

at det blir noe vi ikke vil miste, ikke må miste,

for sånn er det av og til.