Av skade ble vi kloke – blir vi fortsatt kloke av skade?
Til alle tider har menneskene vært utsatt for påvirkninger fra omgivelsene som har hatt negativ innvirkning på helse og trivsel, ja på liv og død. Det har dreid seg om, og det dreier seg fortsatt om, faktorer som vi på en nøktern og saklig måte kan inndele i fysiske, kjemiske og biologiske faktorer, men vi skal heller ikke glemme det vi gjerne kaller sosiale miljøfaktorer.
De fleste som døde i brannen var kvinner og barn. Kun syv av de som mistet livet var voksne menn.
Illustrasjon: Brødrene Brunskow
Spes. i samfunnsmedisin, M. Sc. Community Medicine, redaktør av Helserådet
Ande-smi@online.no
Til alle tider har menneskene også, i varierende grad, lært seg å ta forholdsregler mot virkningene av slike faktorer. Noen ganger burde menneskene på forhånd ha sett konsekvensene av slike påvirkninger og tatt forholdsregler. Andre ganger måtte menneskene først erfare virkningene selv, for deretter å etablere forholdsregler for å hindre gjentagelser eller i hvert fall minske skadeomfanget.
Skade- og ulykkesforebyggende arbeid har stått i en særstilling. Her har det som oftest dreid seg om brått innsettende ytre krefter av høyst forskjellig natur. Ja, de har vært så forskjellige av natur at det kan ha vært vanskelig, for ikke å si umulig, å forutse dem. Men noen ting kunne man ha sett på forhånd, i hvert fall nå i ettertankens lys.
Jeg tenker på luksusskipet «Titanic». Hvorfor måtte dette praktfulle skipet, under sin jomfrutur i april 1912, gå til bunns i Nord-Atlanteren med det resultat at over 1500 mennesker omkom, vesentlig fordi det var for få livbåter om bord? Ja, men skipet kunne jo ikke synke, sa eierne og skipsbyggerne. Hun hadde jo dobbelt bunn! Så hjalp det altså ikke med dobbelt bunn. Kanskje burde man ha tenkt den tanken på forhånd, før skipet forlot skipsverftet Harland & Wollf noen uker tidligere. Men lærdommen, etterpå, ble at heretter skulle alle skip i lignende fart ha et tilstrekkelig stort antall livbåter. Tungt lovverk og internasjonale konvensjoner ble tatt i bruk for å sikre dette.
Kirkebrannen i Grue
Jeg har gjennom noen år vært opptatt av noe forferdelig som skjedde i Grue for snart 200 år siden, nærmere bestemt kirkebrannen i Grue i 1822.
Nordvest for Kirkenær i Solør stod den gamle kirken i Grue. Den eldste delen av kirken var fra 1200-tallet og bygd i stavteknikk. Noen hundreår senere ble kirken påbygd med sidefløyer og et høyt sentraltårn. Kirken kunne nå romme 600–700 mennesker.
Det var inngangsdører på alle tre skip; disse slo innover, og stengte samtidig i åpen stilling trappen til galleriene. Høyt plassert oppe på veggen var de blyinnfattede glassvinduene med jerngitter utvendig. Kirken var utvendig innsatt med tjære.
1. pinsedag 1822 skinner solen fra klar, blå himmel, og kirken var fullstappet med 500–600 mennesker. Midt under sogneprest Hesselbergs preken begynte det å brenne i ytterveggen på sørskipet, og brannen slo raskt inn. I løpet av 10–15 minutter var kirken fullstendig overtent og brant raskt ned til grunnen.
Evakueringen ble vanskeliggjort av måten dørene var konstruert på. Det oppsto raskt panikk inne i kirken og det ble alles kamp mot alle for å komme seg ut. Det offisielle tallet på omkomne er 113. Men tallet 116 og 117 er også nevnt. Av dem som brant inne, var det betegnende nok bare syv voksne menn. Trolig var det lettere for menn å komme seg ut av vinduene. Av de 116 som omkom, var 105 kvinner og barn. Minst 45 av de omkomne var barn under 16 år.
Mange ble fanget i trappene ned fra galleriene, der de ugifte kvinnene pleide å sitte. De som var kommet seg ut, forsøkte å holde dørene åpne, men arbeidet ble vanskeliggjort av presset mot dørene innenfra og den voldsomme varmen. De privilegerte i Grue hadde egne losjer i kirken med egne utganger og reddet seg unna i live. Sogneprest Hesselberg reddet livet ved å komme seg ut av et vindu. Fogd Dines Guldberg Høegh var den eneste av de omkomne som kunne identifiseres – da de fant hans sabel og uniformsknappene. I sakristiet i Grue kirke står sabelen i dag utstilt.
Høegh ble begravet i egen kiste. Resten av ofrene delte fire andre kister.
Iver Hesselberg (1780–1844) var sogneprest i Grue fra 1813 til 1834. Han reddet livet ved å komme seg ut av et vindu i kirken. Fogd Dines Guldberg Høegh var den eneste som kunne identifiseres etter brannen. Sabelen som ble funnet etter brannen er i dag utstilt i sakristiet i Grue kirke.
Ill.: Wikimedia Commons
Følger av brannen
Hvert år på Kristi himmelfartsdag er det en lokal, utendørs markering av brannen i nærheten av kirkestedet. Brannen i Grue er ikke så godt kjent utenfor lokalsamfunnet. Den gangen var det andre tradisjoner for markeringer etter tragiske hendelser, enn slik vi ville håndtert dette i dag. Men om vi ikke kjenner selve historien om brannen i Grue, har den likevel etterlatt seg fotspor på en annen måte.
I dagene og ukene etter brannen kom det krav fra mange forskjellige hold om endringer i byggeforskriftene for kirker. Brannen i Grue kirke førte da også til at det kom en lov om at alle dører i offentlige bygg skulle vende utover. Således er oppfølgingen etter kirkebrannen i Grue et godt eksempel på at myndigheter «ute i samfunnet» tok ansvar for å sikre folks liv og helse dersom en ny lignende hendelse skulle oppstå. I dag finner vi gyldig regelverk på hjemmesiden til Direktoratet for byggkvalitet, Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap, Norsk brannvernforening og Forsikringsselskapenes godkjenningsnemd. Brannvernlovgivningen er resultat av godt folkehelsearbeid! Og folkehelseloven har et tydelig innhold som blant annet sier noe om kommunenes plikter, også på dette området:
§ 4. Kommunens ansvar for folkehelsearbeid
Kommunen skal fremme befolkningens helse, trivsel, gode sosiale og miljømessige forhold og bidra til å forebygge psykisk og somatisk sykdom, skade eller lidelse, bidra til utjevning av sosiale helseforskjeller og bidra til å beskytte befolkningen mot faktorer som kan ha negativ innvirkning på helsen.
Kommunen skal fremme folkehelse innen de oppgaver og med de virkemidler kommunen er tillagt, herunder ved lokal utvikling og planlegging, forvaltning og tjenesteyting.
Kommunen skal medvirke til at helsemessige hensyn blir ivaretatt av andre myndigheter og virksomheter. Medvirkning skal skje blant annet gjennom råd, uttalelser, samarbeid og deltagelse i planlegging. Kommunen skal legge til rette for samarbeid med frivillig sektor.
§ 5. Oversikt over helsetilstand og påvirkningsfaktorer i kommunen
Kommunen skal ha nødvendig oversikt over helsetilstanden i befolkningen og de positive og negative faktorer som kan virke inn på denne. Oversikten skal blant annet baseres på
opplysninger som statlige helsemyndigheter og fylkeskommunen gjør tilgjengelig etter §§ 20 og 25,
kunnskap fra de kommunale helse- og omsorgstjenestene, jf. helse- og omsorgstjenesteloven § 3-3 og
kunnskap om faktorer og utviklingstrekk i miljø og lokalsamfunn som kan ha innvirkning på befolkningens helse.
Oversikten skal være skriftlig og identifisere folkehelseutfordringene i kommunen, herunder vurdere konsekvenser og årsaksforhold. Kommunen skal særlig være oppmerksom på trekk ved utviklingen som kan skape eller opprettholde sosiale eller helsemessige problemer eller sosiale helseforskjeller.
§ 7. Folkehelsetiltak
Kommunen skal iverksette nødvendige tiltak for å møte kommunens folkehelseutfordringer, jf. § 5. Dette kan blant annet omfatte tiltak knyttet til oppvekst- og levekårsforhold som bolig, utdanning, arbeid og inntekt, fysiske og sosiale miljøer, fysisk aktivitet, ernæring, skader og ulykker, tobakks-bruk og alkohol- og annen rusmiddelbruk.
Kommunen skal gi informasjon, råd og veiledning om hva den enkelte selv og befolkningen kan gjøre for å fremme helse og forebygge sykdom.
Kilde vedr. brannen i Grue kirke: Wikipedia