Poteten – en livbergende knoll

Poteten, en av verdens eldste kulturplanter, er blitt dyrket i Sør-Amerika i flere tusen år. Til Europa kom den sammen med tobakksplanten først på 1700-tallet - som et resultat av de spanske conquistadorenes erobringer. I Norge ble den først omtalt i 1694 (av Christian Gartner i Trondheim i hans Hortikultura) og de første nedtegnelser om potetdyrking skriver seg fra Tromøya ved Arendal 1757. Trolig ble den dyrket her før den tid.

Poteten vokser villig, knollene er mettende, og den er lett å tilberede. I dag vet vi at den inneholder mineraler som fosfor, magnesium og kalsium, jern, sink og dessuten B- og C-vitaminer. Likevel ble den møtt med motstand, dels fordi potet ikke omtales i Bibelen, dels fordi den vokser under jorden, noe andre datidige matvekster ikke gjorde. Det som var under jorden, tilhørte de underjordiske og kunne være farlig for mennesker. Noen reiste spørsmål om det sågar kunne være noe djevelsk ved den. Skepsisen fantes ikke bare blant norske bønder. I 1768 omtalte den første utgaven av Encyclopedia Britannica poteten som «en demoraliserende matplante», og i England ble det sågar dannet foreninger for å holde poteten utenfor landegrensene. I dag kan slike holdninger virke naive og fremmedartede, men er vel egentlig bare et eksempel på at folks religiøse forestillinger faktisk i stor grad virker bestemmende inn på levemåten, ikke minst på hva en spiser eller ikke.

Det er i denne sammenhengen interessant og dessuten trolig avgjørende at det er prestene som tar grep om situasjonen og blir potetens fremste advokater. Som eksempel på prestenes engasjement må her nevnes sognepresten i Finnås prestegjeld (som bl.a. omfatter dagens Bømlo), Peder Harboe Herzberg, som i 1763 gav ut den første læreboken om potetdyrking: Underretning for Bønder i Norge, om den meget nyttige Jordfrugt Potatos at plante og bruge, af egen Erfarenhed forestillet, en bok som fikk stor utbredelse. Det hevdes at denne boken hadde mye av æren for at potetdyrking etter hvert ble vanlig over hele landet. Fjerde opplag kom så sent som i 1918.

Herzberg hadde et bredt kulturelt og sosialt engasjement. Han snakket fem språk, og i tillegg til å kunne sin teologi var han kyndig i både geologi, kjemi, botanikk og medisin. Hjemme på prestegården gjennomførte han en rekke vitenskapelige eksperiment og han skrev flere avhandlinger som ble publisert av Videnskabernes selskap i Trondheim. Interessen for botanikk og medisin førte til at han anla en egen urtehage på prestegården, hvor han dyrket planter som han mente kunne ha en viss medisinsk effekt. Det var her han i 1758 plantet sine første poteter.

Herzberg var sterkt engasjert i folkeopplysning, og han gjorde mye for at bøndene skulle innse sammenhengen mellom hygiene, kosthold og helse. Han talte også varmt om poteten, både fra talerstolen, i konfirmantundervisningen og i møter med bøndene. Men som nevnt, motstanden var stor. Og når de religiøse forestillingene bleknet, var det noen som ville ha det til at de som åt poteter lettere ble spedalske. Dessuten bredte det seg en oppfatning om at kvinner som spiste poteter lettere ble gravide, hvilket ville medføre flere barn å fø på. Til tross for dette var poteten ved begynnelsen av 1800-tallet en etterspurt matvare. Og under Napoleonskrigen, da den engelske blokaden hindret korntilførselen, ble poteten (sammen med sild) redningen fra sult og hungersnød. Etter dette ble poteten etablert som en del av kostholdet i hele landet.