Hva skjedde?

Allgemeine Krankenhaus i Wien hadde to fødeavdelinger. På den første døde 13–18 prosent av mødrene av barselfeber. På den andre bare omkring to prosent. Overklassekvinnene lå på den første avdelingen og ble sett til av lege, mens de på den andre avdelingen måtte nøye seg med jordmødre. «Nøye seg med» er kanskje ikke riktig uttrykt, det var jo her dødeligheten var lavest.

Legene gikk rett fra liksalen til fødeavdelingen, uten noen hygienetiltak, slik som for eksempel grundig håndvask. Jordmødrene var ikke på liksalen.

Semmelweis’ gode venn rettsmedisineren Jacob Kolletschka (1803–18 47) døde av en infeksjon etter at han hadde fått et stikksår i en finger under en autopsi. Datidens medisin kjente årsaken til et slikt forløp – stikksåret var blitt forurenset med kadaverdeler. Da Semmelweis leste obduksjonsrapporten, så han klart at de patologiske forandringene var de samme som han hadde sett hos kvinner som var døde av barselfeber. Forandringene måtte derfor skyldes samme agens, et agens som kunne overføres fra lik til levende organismer.

Hvilken betydning fikk dette for folkehelsa?

Semmelweis mente at kvinnene døde av «likstoff» som legene overførte via obduksjonene.

Han fikk derfor legene til å vaske hendene i en kloroppløsning før de så til kvinnene. Da man også begynte å vaske operasjonsinstrumentene i oppløsningen, falt dødeligheten på begge avdelinger til omkring én prosent.

Det var i 1847. Han forsøkte deretter i tiden fram til sin død i 1865 – på et sinnssykehus – å få alle verdens leger til å vaske hendene. En del valgte å følge rådet, men den etablerte legeverdenen fikk han aldri omvendt.

Barselfeber har forekommet i alle tider, men stort sett bare sporadisk og i små utbrudd. Fra midten av 1700-tallet ble det opprettet fødselsklinikker i mange byer. Samtidig opptrådte barselfeber hyppigere, nesten epidemisk, og det var høy dødelighet.

Det ble lansert flere ulike teorier om årsaken til barselfeber. Eksogene årsaker kunne være meteorologiske forhold, men også mer mystiske krefter som miasmer og kosmiske utstrålinger, alt uunngåelig. Endogene årsaker var retinert lochia, melkespreng og ubalanse i kroppsvæskene. Heller ikke disse forhold var særlig tilgjengelige for forebygging og behandling, og legene hadde en fatalistisk holdning. Dette var det landskapet som Semmelweis møtte, og som forklarer hvorfor samtidens autoriteter ikke godtok hans budskap.

Semmelweis’ sjef, professor Johann Klein (1788 – 1856), var en innbitt motstander av hans teori og saboterte et forslag om å opprette en kommisjon som skulle evaluere dens holdbarhet. Det kunne spille en rolle i denne tiden, omkring 1848-revolusjonen, i Wien at Semmelweis var politisk radikal, mens Klein var ytterst konservativ. Da Semmelweis’ funksjonstid utløp i 1849, nektet Klein å forlenge den, slik det var vanlig.

Semmelweis ble i 1851 sjef for en fødselsklinikk i Budapest og i 1855 professor ved universitetet der. Han fulgte sine prinsipper og hadde gode resultater, selv om han til dels ble motarbeidet også her.

Semmelweis demonstrerte altså eksperimentelt at håndvask kunne forebygge infeksjon. Han påviste også at barselfeber kunne overføres ved indirekte kontakt.

Da Semmelweis etter 14 år publiserte sine resultater, gjorde han det i en provoserende og vanskelig tilgjengelig form. Det ble få som fulgte hans retningslinjer fullstendig, og de som gjorde det, fikk refs.

Christiania

I Die Aetiologie, der Begriff und der Profylaxis des Kindbettfiebers skrev Semmelweis at professor Frans Christian Faye (1806 – 90) i Christiania mistet 15 prosent av de fødende trass i klorvask. Han skrev:

Men Faye lar seg ikke imponere: