Flokken

Plutselig var de foran meg på stien; fem unggutter arm i arm, arm over skulder. Jeg rev opp kameraet og fikk tatt et bilde. Situasjonen for bildet var som følger:

Høsten 2017 var den høsten da verden opplevde en av verdens største flyktningstrømmer i moderne tid. Over 600 000 mennesker tilhørende det muslimske rohingya-folket kom flyktende over grensen fra Myanmar til Bangladesh og bosatte seg i det som nå er verdens største flyktningeleir. Snart bor det én million mennesker stuet sammen i små skur laget av plastpresenninger og bambus. Det er store utfordringer hva gjelder vann, sanitærforhold, matforsyninger og helsestell for dem som bor her.

Selv har jeg hatt gleden av å arbeide som lege ved Røde Kors-sykehuset i Kutupalong i umiddelbar nærhet til flyktningeleiren. I samarbeid med flere andre frivillige organisasjoner, bl.a. Leger uten grenser, prøvde vi å organisere et fullverdig helsetilbud til denne befolkningen.

Etter en snau måneds arbeid på et slikt feltsykehus er det mange bilder som fester seg til netthinnen; endemisk tuberkulose, barn med skuddskader og amputasjoner, brudd og skader, alvorlig syke meslingebarn og ikke minst dødelige brannskader.

Kamera brukes i regelen ikke når vi er på jobb. Pasienter skal slippe å bli ufrivillige posører i Vestens sosiale bildearenaer. Men når vi som delegater er utenfor sykehuset har vi lov til å bruke kameraet med forsiktighet. Denne dagen hadde jeg satt av tid til en spasertur med guide gjennom en liten flik av flyktningeleiren. Turen tok en liten time. Her fikk vi på nært hold oppleve trangboddhet, fattigdom og elendighet hos en befolkning som hadde forlatt alt de hadde av materielle eiendeler og begitt seg på flukt. Samtidig opplevde vi smil, latter og vennlighet hos dem vi møtte i leiren; i seg selv et imponerende tegn på menneskers optimisme, omstillingsevne og pågangsmot.

Det var da de plutselig gikk foran meg, disse fem ungguttene. Jeg vet nøyaktig hva Per Fugelli hadde kalt dem – «flokken». Helse var ifølge Fugelli lik produktet Kropp x Ånd x Flokk2. Det var viktig å ha en sunn kropp, og det var viktig å ha et åndsliv. Men flokken telte to ganger, den var viktigst.

Så kanskje er det grunn til å være optimist på vegne av de mange beboerne i flyktningleiren i Kutupalong. Kroppen kan være litt skral, åndslivet kan nok skrante litt når hver dag er en kamp mot fattigdom og sult. Men så lenge pågangsmotet er der, og så lenge samholdet i flokken er til stede, så er det grunn til å håpe at framtida kanskje ikke blir så ille likevel.