Helsesekretærenes paradoks

Helsesekretærene trives og blir lenge i yrket. Likevel er vi misfornøyd med mange forhold ved arbeidet vårt.

Tove Rutle

Utpostens redaksjonssekretær

rmrtove@online.no

Det var Legeforeningen som tok initiativ til helsesekretærutdanningen i 1967, den gang ble det kalt legesekretærutdanning. Det var behov for en yrkesutdanning som var spesifikt rettet mot oppgaver på legekontoret. Dette er altså 50 år siden! Fra 2001 ble «helsesekretær» en beskyttet tittel; det var viktig fordi det gav oss yrkesidentitet og yrkesstolthet. Det er viktig også i forhold til fagutvikling, autonomi og ansvarsfølelse. For våre arbeidsgivere er det en trygghet fordi autorisasjonen sier noe om helsesekretærens faglige bakgrunn og bekrefter statusen som etablert og akseptert yrkesgruppe.

Helsesekretærene er den største gruppen medarbeidere som jobber på legekontorene, 83 prosent i 2010. Vi er en sentral og viktig gruppe på legekontoret, og det har vært et faktum siden 1996. Undersøkelsene Medarbeiderprosjektet i allmennpraksis, rapport fra år 2000 av Svarttjernet/Rutle, og Faste grep om helse i hektiske kontor – En undersøkelse av helsesekretærenes arbeidsforhold ved fastlegekontor av Reichborn-Kjennerud, 2010, viser at helsesekretærene er glade i og opptatt av sitt arbeid.

Men det kommer også frem at helsesekretærene er misfornøyd med mange forhold på arbeidsplassen. Paradokset er at vi likevel trives godt, og vi blir lenge i jobbene våre.

Et nødvendig onde?

Reichborn-Kjennerud sier «Helsesekretærene er en beskjeden gruppe» i sin undersøkelse. Nå bekreftes følelsen av å være «et nødvendig onde» i Trine Faukland Karlstad i sitt prosjektarbeid fra BI i 2016. Faukland Karlstad bekrefter resultatene som Svarttjernet/Rutle og Reichborn-Kjennerud fant, henholdsvis 10 og 20 år tidligere: Helsesekretærene er opptatt av sitt arbeid, ser potensialet i å utvikle seg faglig, ønsker å bidra til utvikling av egen arbeidsplass og få mer ansvar. Men vi klarer ikke helt å «løfte oss».

Det virker som om «vi sitter fast i en slags gjørme»? Vi er glad i jobben vår og fornøyde. Vi ytrer oss sjelden i faglig sammenheng, vi er ikke krevende i lønnsforhandlinger, vi er egentlig «de snilleste pikene» på legekontoret. Til tross for god trivsel og sterk tilknytning til fastlegekontoret, er vi lite flinke til å reflektere og formidle fag og synspunkter. Vi blir «usynlige» og føler oss som et «nødvendig onde».

Dette er et stort tankekors for meg, og burde være det for fastlegene. Jeg tror også at dette har konsekvenser for den helhetlige tenkingen på hvordan man skal drive et fastlegekontor. Hva er det som gjør at helsesekretærene ikke er mer tydelige? Er det manglende respekt fra fastlegene, våre arbeidsgivere, og dermed manglende muligheter? Er det for svak og umoderne ledelse på fastlegekontoret? Eller er det slik at helsesekretærene synes det er mest komfortabelt med denne usynlige rollen? Svikter vårt fagforbund i videre- og etterutdanningen? Veiledningsutdanningen og veiledningsgruppene som var til stor inspirasjon i faglig sammenheng, og var med på å løfte helsesekretærenes identitet og yrkesglede er nedlagt – hvorfor? Det er både uansvarlig og uøkonomisk om man ser på yrkesgruppen som et «nødvendig onde».

Store utfordringer

Den økte arbeidsbelastningen på fastlegekontoret, rekrutteringssvikt av fastlegene og generelt dårligere økonomiske betingelser for drift står som den store bøygen. Det er også et paradoks at flere nye oppgaver overføres til primærhelsetjenesten, samtidig som tradisjonelle og viktige oppgaver for fastlegekontoret blir overført andre utenfor fastlegekontoret. Mye skjer på fastlegekontoret, og mange med meg er bekymret for fastlegeordningen. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det må være klokt at hele fastlegekontoret setter seg sammen og ser hvordan man kan løse oppgavene på en god og forsvarlig måte. Helsesekretæren har stort potensial og evner å tenke nytt! Dette kan benyttes. Det er viktig å se hvordan man kan frigjøre tid for fastlegene til pasientrettede oppgaver.

Kanskje kan helsesekretærene, «den forsømte ressurs», bidra til både å opprettholde en god ordning, og være med på å utvikle og modernisere denne? Jeg tror at fastlegene og fastlegekontorene og ikke minst helsepolitikerne vil profittere på å se denne ressursen. Men da må også helsesekretærene vise «muskler» i forhold til kvalitet, innsatsvilje og forståelse av hvor viktig fastlegeordningen er for pasientene.