Tjenester er medisinsk underledet

Begge delrapportene springer ut av et initiativ som ble tatt av det forrige sentralstyret (2015–17), som gjorde ledelse i primærhelsetjenesten til et tematisk satsingsområde. Bakgrunnen for dette var erkjennelsen av at det medisinske tilbudet i kommunene har for få ledere med medisinsk kompetanse, hvilket gir ulike utfordringer. Slik sett skiller de medisinske tilbudene seg vesentlig fra andre tjenester i kommunene.

Arbeidsgruppen som står bak de to delrapportene har bestått av Ole Johan Bakke fra Leger i samfunnsmedisinsk arbeid, Frantz Leonard Nilsen fra spesialitetskomiteen i samfunnsmedisin, Elizabeth Kimbell fra Norsk forening for alders- og sykehjemsmedisin, Petter Brelin fra Norsk forening for allmennmedisin, Kari Sollien, Tom Ole Øren, og Nils Kristian Klev fra Allmennlegeforeningen og Jon Helle fra Overlegeforeningen.

Hoveddelen av ledelsesrapporten omhandler en beskrivelse av helselederrollen og det medisinske tilbudet i kommunene. Videre er kommunenes ledelse av fastlegetjenesten og fastlegenes egen ledelse av eget kontor viet stor plass. I tillegg er begge rapportene supplert med utredninger gjort av fremstående helsetjenesteforskere.

I arbeidet identifiserte arbeidsgruppen følgende sentrale utfordringer:

• Kommunene har et stort mulighetsrom for bedre ledelse av sine medisinske tjenester.

• Det er store forskjeller mellom kommuner når det gjelder organisering, oversikt over styringsdata, oppfølgingsregimer mv. av legene.

• Administrativ og faglig ledelse av legetjenesten er i all hovedsak delt mellom kommunalsjef og kommuneoverlege.

• Ledelse av legetjenesten prioriteres ikke på samme måte som andre deler av helse- og omsorgstjenestene i kommunene.

• Kommuneoverlegestillingene, sammen med resten av lederskapet for helsetjenesten, er betydelig underdimensjonert for å kunne ha en proaktiv rolle i ledelsen av legene.

• Det er satt av for lite ressurser til ledelse og oppfølging av legetjenesten i kommunene.

Deler av dette er i hovedsak funn som KS selv har påpekt i rapporten Kommunal legetjeneste – kan den ledes? som ble levert av Agenda Kaupang i 2016. Rapporten konkluderte med at utvalgskommunene i liten grad benytter seg av dagens tilgjengelige virkemidler og handlingsrom for å utøve god ledelse av sin legetjeneste. Samtidig er kommunenes handlingsrom i styringen av fastlegene noe begrenset.

Arbeidsgruppen understreker at den medisinskfaglige ledelsen i kommunene må styrkes for å ivareta behovet for helsemessige kvalitetsdata til ledelsen, for å gi en bedre og mer formålstjenlig ledelse av fastlegeordningen, for å sikre kvalitetsledelse av medisinske virksomheter, for å oppfylle kommunenes plikter i spesialistutdanningen av fastleger og samfunnsmedisinere og for å styrke ledelse i fastlegekontorer.

Eksempler på kommunale helsetjenester som i liten eller svak grad har en tilstrekkelig (volum og kompetanse) medisinsk ledelse er helsestasjon, sykehjem, KAD/ØHD, fastlegetjenesten og legevakt.

De to rapportene konkluderer med at de kommunale helsetjenestene er medisinsk underledet på alle nivåer, og at utfordringsbildet må møtes med følgende tiltak:

• Kommunene må utvikle en ny helselederrolle for kommunens medisinske tjenester utover dagens tradisjonelle kommuneoverlegerolle som medisinskfaglig rådgiver.

• En tydelig medisinsk linjeledelse vil bidra til en mer samordnet helsetjeneste.

• Høy medisinsk kompetanse er viktig for å utøve god helseledelse. Kommunene må derfor gjøre medisinske lederstillinger attraktive for leger med relevant erfaring og ledelseskompetanse

Egne vurderinger om veien videre

Signalene så langt (forskrift om spesialistutdanning for ASA-spesialitetene) tyder på at kommunene vil få tydelige oppgaver med spesialistutdanningen av allmennleger og samfunnsmedisinere. Sammen med en materialisering av kommunens plikter i §7 i fastlegeforskriften og ovennevnte utfordringer bør arbeidsmarkedet for medisinsk ledelse generelt og samfunnsmedisin spesielt framstå lyst. I mitt fylke (Vestfold) opplever vi imidlertid at halvparten av kommuneoverlegene blir rasjonalisert bort i forbindelse med forvaltningsreformen (kommunesammenslåinger). I en situasjon hvor det er stor mangel på medisinsk ledelse på et forvaltningsnivå som håndterer stadig mer komplekse medisinske tilstander er dette dramatisk.

Kommunene vil trolig bli utfordret på å bli en mer sentral og bevisst aktør i prioriteringsarbeidet i helsetjenesten framover, ref. Ole Fritjof Norheim sitt innlegg på Legeforeningens lederseminar nylig. Det er vanskelig å tenke seg dette gjort godt uten en kompetent og tydelig medisinskfaglig ledelse i kommunene.

Norske leger har ikke løpt etter lederstillinger; status for ulike typer stillinger blant leger selv sier alt om dette. Vi kan således ikke utelukkende skylde på andre når medisinsk ledelse i kommunene står så svakt.

Legeforeningen har imidlertid gjort tiltak for å sikre de (få) som vil satse på ledelse. Ole Berg-kurset er gjort modulbasert og er dermed bedre tilpasset leger i primærhelsetjenesten. Legeforeningen er i tillegg i ferd med å utvikle et helselederprogram. Det betyr at verktøyene for å sikre leger tilgang til kompetanse, og således kvalifisering til lederstillinger, er i ferd med å komme på plass.