Kreft i Norge

Kreftregisteret er et av verdens eldste nasjonale kreftregistre, og har siden begynnelsen av 1950-tallet hatt en nær komplett oversikt over alle krefttilfellene i Norge. I dag har registeret også såkalte kvalitetsregistre, eller spesialregistre, for en rekke spesifikke kreftformer hvor hensikten er å samle inn data for å kunne overvåke og forske på behandling og oppfølging av kreftpasienter. En oversikt over kreftbildet i Norge utgis årlig i Cancer in Norway (1), og i rapporter fra de ulike spesialregistrene. I tillegg bidrar Kreftregisteret med tall til en nordisk database, NORDCAN (2). Figurene her i artikkelen er generert fra denne databasen .

Alder og livsstil viktigste risikofaktorer

Kreft forekommer i alle land, men hvilke krefttyper som dominerer, varierer. I Norge, som i en rekke andre vestlige land, er prostata-, lunge-, bryst- og tarmkreft de vanligste kreftformene (1–2). Alder er den viktigste risikofaktoren for de aller fleste kreftformene. Dette illustreres godt i figur 1 som viser hvor mange nye tilfeller av kreft (insidens) det diagnostiseres pr. 100 000 personer i ulike aldersgrupper (2). Fra 50-årsalderen er det en stor økning i risikoen for kreft. Hvis vi slår sammen risikoen for å få kreft i de ulike aldersgruppene, får vi det vi kaller en livstidsrisiko. Dette er et mål på risikoen for å rammes av kreft i hele levetiden (oftest satt opp til 75 år). Vi vet at om lag én av tre kvinner og menn i Norge vil rammes av kreft før fylte 75 år.

Risikofaktorene for de vanligste kreftformene varierer (3). Røyking, en av de sterkeste risikofaktorene, forårsaker bortimot 80 prosent av all lungekreft (4). Vestlig livsstil med inaktivitet og fedme er – sammen med røyking – risikofaktorer for tarmkreft. Lav og sen reproduksjon, livsstilsfaktorer som overvekt, fysisk inaktivitet og alkohol er risikofaktorer for brystkreft (3).

Tidlig diagnostikk

Bedret diagnostikk og nye tester kan også virke inn på forekomsten av ulike kreftformer. Et eksempel på dette er innføringen av screening for brystkreft (mammografiprogrammet for brystkreft). Her har man sett en økning i forekomsten, særlig når det gjelder svulster i et tidlig stadium (5), etter at programmet ble innført. Samtidig er det ingen økning, men tvert imot et lite fall, i forekomsten av avanserte stadier, og antall som dør av brystkreft har falt.

Testing for prostataspesifikt antigen (PSA) er et annet eksempel. Etter at testen ble tatt i bruk på begynnelsen av 1990-tallet har det vært en sterk økning i antall nye prostatakrefttilfeller. Det er likevel grunn til å anta at det også har vært en underliggende økning i risiko for både brystkreft og prostatakreft, i alle fall for brystkreft, hvor livsstilsfaktorer er velkjente risikofaktorer (3). Forbindelsen mellom kroppsvekt og postmenopausal brystkreft har vært kjent i over 40 år.

Endring i forekomst og dødelighet de siste 30 år

For å kunne sammenligne risiko for kreft og kreftdødelighet over tid og mellom populasjoner, oppgis ofte disse målene i rater. Dette beregnes ved å oppgi antall nye tilfeller eller dødsfall av kreft pr. 100 000 personer. I tillegg justeres ratene for ulik alderssammensetning (aldersstandardisering). I løpet av de siste 30 årene har risikoen for kreft totalt sett økt med over 40 prosent, mens det har vært en nedgang i kreftdødelighet på 20 prosent (figur 2).

Det absolutte antall av nye krefttilfeller er et viktig mål for ansatte i helsevesenet, og for å planlegge fremtidig ressursbehov i primær- og spesialisthelsetjenesten. Antallet nydiagnostiserte kreftpasienter er nesten doblet på 30 år, både hos menn og kvinner (figur 3). I den samme perioden har antall kreftdødsfall «bare» økt med 12–15 prosent. Dette innebærer at flere lever lenger med sin kreft, og relativ overlevelse har økt tilsvarende (figur 4).

Størst økning hos de eldste i årene fremover

Det har vært en økning i de aldersspesifikke ratene de siste tiår (figur 5). Økningen har vært størst hos 60–69-åringer, og aller høyest hos menn mellom 65 og 69 år. Men forekomsten av kreft, altså ratene pr. 100 000 innbyggere, er fremdeles høyest hos dem som er 75 år eller eldre.

Økningen i antall kreftpasienter i ulike aldersgrupper er en funksjon både av kreftratene og antall mennesker i aldersgruppen. I Norge er det særlig alderskohortene født de først tiårene etter andre verdenskrig som setter sitt preg på kreftbildet. Disse er nå i alderen 50–70. Antall krefttilfeller vil fortsette å øke ettersom denne kohorten blir eldre.

Fremskrivninger kan gjøres ved hjelp av databasen NORDCAN (2). Disse viser at fra 2017 til 2032 forventes en økning i kreft totalt på 34 prosent (figur 6). Økningen er større for de eldste gruppene. Innen 2032 forventes antall krefttilfeller i de eldste aldersgruppene (over 80 år) å ha økt med mer enn 75 prosent. Ettersom disse pasientene ofte har komorbide lidelser, vil dette bli en særlig belastning både på spesialist- og kommunehelsetjenesten.

Endringer i overlevelse

En økning i forekomst samtidig med en reduksjon i dødelighet, innebærer at overlevelsen øker. Et ofte brukt mål på overlevelse er femårs relativ overlevelse. Det innebærer en sammenligning av overlevelsen hos kreftpasienter i en viss aldersgruppe med overlevelsen hos en tilsvarende gruppe mennesker i samme aldersgruppe som ikke har kreft. Dette er derfor et relativt, og må ikke forveksles med et absolutt mål. For eksempel: 100 prosent relativ overlevelse hos 90-åringer med kreft innebærer ikke at alle vil være i live om fem år, men bare at sammenlignet med en gruppe 90-åringer uten kreft, ville overlevelse ikke være dårligere hos kreftpasientene.

I helsetjenesten er det stadig flere som ønsker å vise overlevelsestall for egen institusjon. Utfordringen med dette er at overlevelsen kan bli bedre både ved at behandlingen blir bedre, men også ved at flere får en tidlig diagnose. Dersom det i en gitt populasjon blir funnet dobbelt så mange lungekrefttilfeller fordi man klarer å identifisere kreften på cellestadiet, fem år før den blir symptomgivende, vil overlevelsen i denne gruppen automatisk bli bedre, selv om like mange vil dø av sin sykdom som før. De har bare levd lenger med sin sykdom. Derfor er det essensielt å se på tall for både forekomst, dødelighet og overlevelse samtidig (1).

For kreftformer som det er igangsatt screeningprogrammer for, er det langsiktige målet å redusere dødeligheten. Reduksjon i dødelighet skyldes både forbedringer i behandling som gis ved et visst stadium, men også at man har diagnostisert en kreftform i et tidligere stadium, hvor den er enklere å behandle. Iblant kan det være hensiktsmessig å se på stadiumspesifikk forekomst eller dødelighet. Slike analyser forutsetter at det ikke har vært endringer i definisjonen av stadium over tid.

For noen kreftformer hvor overlevelsen tradisjonelt har vært veldig lav, og hvor det ikke foregår noe nasjonal screening, kan endringer i overlevelse likevel være det viktigste mål på fremskritt. Et eksempel er lungekreft.

Lungekreftoverlevelse – et eksempel på fremskritt

Et av de store lyspunktene innen kreftomsorgen har vært bedringene i lungekreftoverlevelse. I dag overlever halvparten av pasientene sin kreftsykdom i ett år, og 5-års relativ overlevelse for menn ligger nå på 16 prosent, mens det for kvinner er 22 prosent (1). Dette er betraktelig bedre enn for noen tiår siden.

Fremdeles er det et mindretall av lungekreftpasientene som kan tilbys kurativ behandling. Men tallet har steget betydelig de siste tiår, og ble i 2017 beregnet til å ligge på vel 1 av 3, eller 37 prosent (6). For pasienter diagnostisert mens kreften fremdeles er lokalisert til lungen, er overlevelsen på over henholdsvis 50 prosent for menn og 60 prosent for kvinner. Dette er en markant endring, mer enn en tredobling på 30 år.

Raskere utredning, mer presis diagnostikk og flere behandlingsalternativer er noe av forklaringen på den bedrede overlevelsen.

Oppsummering og fremtidsutsikter

Kreftbildet i Norge preges i stor grad av aldersfordelingen i befolkningen. De store kreftformene er vanligst hos de eldste, og vil fortsatt være det fremover. Lyspunkter er at dødelighetsratene totalt sett, og for en rekke kreftformer, har falt.

Større nedganger ville kreve drastiske omlegginger av norsk livsstil, noe som anses som lite realistisk. Fortsatt forbedringer i diagnostikk, i tillegg til enda bedre og mer treffsikker kirurgisk og medisinsk behandling vil fortsatt være viktig for ytterligere fall i dødelighetsratene i årene fremover.