Jeg bruker hver dag: e-post, SMS, Skype, Google docs, MailMan m.m. Facebook er fint for korte innspill, men for langsiktige prosjekter skjærer jeg klar av hvis mulig. Telefon er imidlertid klart viktigst. Blogg blir viktig, savner gode prosjektstyrings verktøy i EPJ. Mailinglister, Tidsskriftet, PubMed – viktig, men problematisk fordi den er også en kommersiell aktør. ****Sci-Hub**** er uvurderlig.

Uhyre viktig.

I liten grad. Facebook representerer «Slacktivism». Uhyre bra på kasuistikker.

Se 1

Aktiv. Viktig å ta ansvar og bidra til felles forståelse og nyvinninger til glede for pasienter.

Utposten er et eksempel på et foreldet format som ikke tar hensyn til mobilbruk eller interaksjon. Når skal den lages som en nettavis med moderert kommentarfelt? Det er tiltalende å lese et tidsskrift med fin layout, men det ene utelukker ikke det andre. Nedlasting av PDF er passé.* RED. ANM.: Utposten lanserte nye nettsider i februar i år: www.utposten.no. Utpostens nye nettsider er responsive og tilpasser seg ulike skjermstørrelser. Den vil også ha gode søkemuligheter.Se Utposten nr. 1/2018, side 36. https://www.utposten.no/i/2018/1/utposten-1-2018b-2019

Ja, Sharepoint, Yammer og Facebook benyttes daglig på jobb. Førstnevnte er til «intern» diskusjon i kommunen, mens de to andre sosiale mediene er flotte arenaer å «treffe» kolleger fra andre kommuner.

Jeg ser på dem som et viktig arbeidsverktøy. Både for faglig oppdatering og som en måte å dele erfaringer på. Mye god samfunnsmedisin gjøres rundt om i landet, og da er det ikke nødvendigvis slik at man må finne opp hjulet på hver vår tue. Jeg har spart mye tid på at gode kolleger har delt egne arbeider.

Jeg tror de i all hovedsak vil være et positivt bidrag til primærhelsetjenesten. Primært gjennom at det er en effektiv måte å dele informasjon på. Framfor at innboksen blir fylt opp med all verdens nyhetsoppdateringer, så finner man alt på en plass. Jeg brukte Yammer gjennom min jobb som ass. fylkeslege. I en gruppe for leger i Møre og Romsdal delte jeg anonymiserte svar på enkelthenvendelser. Dette gjorde at et svar jeg gav til en lege, kunne leses av alle andre interesserte. Samtidig opplevde jeg at dette også bidro til at leger faktisk tok kontakt og spurte om ting de lurte på. Jeg har, uten å lykkes foreløpig, utfordret både fylkesmenn, Statens helsetilsyn og Helsedirektoratet til å opprette egne grupper. Jeg tror dette vil gi myndighetene mye nyttige innspill i sitt arbeid. Trolig også økt legitimitet når man ser at de beveger seg utenfor «komfortsonen» og tør å la seg involvere direkte. Det krever byråkratisk trygghet, nytenkning og mot.

Jeg er regelmessig innom nettsidene til Helsedirektoratet og Statens helsetilsyn. I tillegg mottar jeg også e-postoppdateringer fra Helfo, Folkehelseinstituttet, det lokale helseforetaket og det regionale helseforetaket. Jeg benytter også mye Rettsdata, som er en utvidet versjon av Lovdata. I tillegg er Norsk elektronisk legehåndbok og Helsebiblioteket relativt ofte brukt.

Jeg er nok blant de «aktive» og var en av dem som står bak Yammer-gruppen for kommuneoverleger, helsesjefer og andre med samfunnsmedisin som arbeidsområde. Denne gruppen teller pr. 1. januar 236 medlemmer. Siden begynnelsen i mai 2017 har det blitt lagt inn 722 meldinger som har blitt lest 25183 ganger (av ulike lesere). Jeg synes det er interessant å delta i diskusjonene og lærer mye av det. Jeg har flere ganger delt egne prosedyrer, rutiner osv. Det som ofte skjer er at reflekterte kolleger kommer med gode innspill til forbedringer. Resultatet blir at prosedyren blir bedre og «kvalitetssikret» av et lass av skarpskodde kolleger. Samtidig er jo også mulighetene gode for at «sluttresultatet» av en slik prosess blir å finne i flere kommuner. Altså en «vinn-vinn»-situasjon, hvor både kvalitet, kompetansedeling og effektivitet er i fokus. Jeg har stor sans for disse møteplassene, hvor man på en helt annen måte kan interagere med kolleger. Tiden hvor e-post er måten man har dialog på omkring en utfordring, tror jeg er forbi. E-post er i for stor grad «lineær». Disse foraene gjør det mulig å søke opp «gamle» diskusjoner, komme med nye innspill og oppdateringer. Og med ett er man kommet enda et skritt lengre.

Digitale møteplasser har vært en daglig berikelse i mange år. Jeg er med på Facebook og Allmennlegeinitiativet, nye Eyr og Twitter. Dessuten drifter jeg Nasjonalt senter for distriktsmedisin sin Facebookside med 1,8 K følgere og vår Twitterkonto. På Facebook opplever jeg et godt nasjonalt samtaleklima med rom for uenighet. Nye-Eyr sliter litt foreløpig, men jeg gir ikke opp. På Twitter følger jeg blant annet utenlandske distriktsmedisinkolleger og norske politikere og samfunnsdebattanter. Det er mer upersonlig, men også et interessant sted.

Slike møteplasser har stor betydning for å utvikle kunnskap og bidra til at denne blir anvendt. Det er via sosiale nettverk at vi alle lærer og kan få både kunnskap og sosial støtte som trengs for utvikling. Den skriftlige formen gjør at jeg trenes i å formulere budskap klart og entydig, samt tilpasset ulike publikum og fora. Dessuten gir formen meg tid til å tenke meg om. Som leder for et nasjonalt kompetansesenter er jeg avhengig av å kunne følge og samtale med mange mennesker i både inn- og utland -- i klinikken, akademia og i lokal, regional og nasjonal forvaltning. Når mange deler det de er opptatt av, får man et inntrykk av hva som rører seg og man kan melde seg på samtalen. Terskelen er veldig mye lavere enn å få publisert et leserinnlegg eller kronikk, og også enklere enn e-post eller telefon.

Jeg tror at slike medier vil få en økende rolle. I forbindelse med revisjonen av Akuttmedisinforskriften ble f.eks. relevante lenker delt på Facebook, til opplysning og inspirasjon. Selve høringssvaret vårt ble til slutt drøftet blant kolleger på Allmenlegeinitiativet og jeg fikk gode innspill som ble inkludert. Troen på at vi skal forske oss frem til krystallklar «evidens» for det meste og at dette skal drive utviklingen nærmest av egen kraft, er vel på hell. Nå ser nok de fleste at menneskers egen vurderingsevne fremdeles trengs. Biter av fakta kobler vi jo alle automatisk og verdibasert med vår erfaringsbaserte kunnskap, da det er mye viktig vi ikke kan «bevise». Verken faktabiter eller mennesker gjør noen forskjell alene. De må spille sammen med andre i sosiale nettverk.

Slik som leger må samarbeide med pasienter de forsøker å hjelpe, må forskere, fagforeningsfolk, byråkrater og andre spille sammen med dem som de er satt til å bistå.

Dagens Medisin, Tidsskriftet, NRK og andre mediehus, i tillegg til vitenskapelige tidsskift, men også samtaler på de mange ulike fysiske møteplassene jeg forsøker å reise rundt til og alle henvendelsene som kommer fra fjern og nær.

Jeg er aktiv. Noen synes sikkert det kan bli litt mye fra min kant, men det må jeg tåle. Grunnen til min aktive form er at det er nyttig å kunne dele kunnskap med andre, men også å trene seg i saklig drøfting. Jeg tror dessuten terskelen til å melde noe til meg blir lavere om jeg deltar. For NSDM er det slik at om ingen lar seg engasjere av det vi driver med, har det ingen verdi.

Utposten er et svært verdifullt tidsskrift vi alle burde abonnere på. Vi trenger lengre tekster også. Kanskje kan litt mer aktiv deltagelse i FB-gruppene fra redaktørenes side gjøre bladet enda mer kjent og aktuelt å abonnere på?

Jeg bruker Allmennlegeinitiativet og Yammer.

God informasjonsutveksling og nyttige tips. Mange av innleggene bidrar også til å skape refleksjon rundt vår praksis og hvorfor vi arbeider som vi gjør. Det har også vært veldig nyttig med diskusjon rundt forholdet til spesialisthelsetjenesten og krav og forventninger i samfunnet til den oppgaven vi er satt til å løse.

Jeg tror de kan skape engasjement, interesse og nyttige diskusjoner rundt kvalitet i praksis. NEL, Helsebiblioteket, smågruppeaktivitet, informasjon fra Folkehelseinstituttet , retningslinjer fra Helsedirektoratet og Månedsskriftet og Utposten.

Sitter mest på gjerdet, men kommer med innlegg der jeg kjenner jeg kan bidra.

Leser på Facebook, Allmennlegeinitiativet et par ganger i uken. Noe på Twitter.

Oppdatering på diskusjon angående fastlegeordningen, Trønderopprøret etc. Faglig påfyll med medisinske kasus. Innspill ang. kontordrift og løsninger.

Rask informasjon til dem som følger med. Kan bli utfordringer med hva som deles i «lukket» gruppe på internett.

NEL, kurs.

For det meste leser jeg for å holde meg oppdatert.

Jeg er ofte inne på Allmennlegeinitiativet på Facebook for å lese faglige diskusjoner og bidra med erfaringsutveksling. Er inne flere ganger daglig på jobb, samt at det kommer varsler på mobilen ved aktivitet i tråder jeg følger. Jeg bruker nok relativt mye tid på dette – og opplever det veldig meningsfullt. Jeg var med på Eyr tidligere men sluttet pga. debattklimaet.

Jeg har lært masse! Det er en fantastisk kilde til kunnskap, og jeg liker spesielt at ingen spørsmål er for enkle/dumme – man får veldig raskt mange gode svar på det man spør om. Spesielt muligheten til å få vurdering av hudlidelser ved å legge ut et anonymisert bilde er helt supert.

Jeg håper disse møteplassene kan føre til at fastleger i større grad opplever seg som del av et fellesskap. Informasjon kan spres raskt og effektivt, problemstillinger kan avklares og man erfarer raskt at mange andre har samme utfordringer som man selv har. Dette er viktig både som ung fastlege og som mer erfaren – og kan redusere følelsen av å sitte helt alene for seg selv.

Legehåndboka (NEL), Helsebiblioteket, nettsøk/pubmed. Dagens Medisin.

Må vel kategoriseres som en meget aktiv debattant. Jeg velger å bidra aktivt og bruke mye tid på dette fordi jeg synes det er meningsfullt – det er viktig å kunne dele kunnskap! Jeg forsøker å holde fokus på at det er lov å være ny og fersk i faget, og spørsmål/tema som for noen oppleves som banaliteter og selvfølgeligheter kan være viktig for andre. Lav terskel for spørsmål er utrolig viktig, og de som drister seg til å spørre (og eksponere seg selv) fortjener gode svar. I tillegg blir jo disse forumene et sted å opprettholde kontakt med folk man kjenner fra før - som kan føre til mange humoristiske meldingsutvekslinger. Disse er kanskje ikke alltid like givende for alle andre, men jeg håper de senker takhøyden i gruppa.

Nei, jeg bruker sjeldent eller aldri digitale møteplasser for faglig diskusjon. For meg blir det for mye støy blant annet på Facebook. Man må lete gjennom mange diskusjoner som jeg føler ikke angår min hverdag før jeg finner noe interessant. Det skal sies at jeg ofte har gode diskusjoner der mine kolleger har lest noe interessant, og man kan diskutere dette åpent. Jeg tenker at om man er jevnlig på Facebook, er man også jevnlig på Allmennlegeinitiativet. Er man som meg og sjekker Facebook én gang pr. uke så er den konkrete anvendelsen liten.

Dette har særdeles liten betydning for meg i jobben.

Man får jo samlet personer om ett tema, og man får diskusjoner. Sammen er man sterke, og om det er ett tema eller en sak som er viktig å få oppslutning rundt, er dette en god arena for dette. Slik kan nok disse fora klare å endre hverdagen gjennom oppslutning rundt de store sakene som er viktige for oss. I det små og daglige ser jeg nok ikke at dette er et viktig supplement.

For meg er nok den viktigste kilden til endring i praksis gjennom litteratur, NEL, diskusjoner med andre kolleger og ikke minst kurs. Jeg føler at det er på kurs og under forelesninger man får nok informasjon og dyptgående informasjon om et tema slik at man kan gjøre endringer i praksis. På nett blir jeg sittende igjen med et inntrykk av at de som svarer kanskje ikke kommer med fasit, men mer med et synspunkt på en problemstilling.

I digitale fora er jeg absolutt ikke en aktiv bidragsyter, da jeg er så sjeldent på Facebook at dette nok ikke vil være hensiktsmessig. Det har nok med vaner å gjøre. Det er ikke alle som bruker Facebook like aktivt, og for oss som står på sidelinja virker det kunstig å hive seg inn i diskusjoner for så å vente med å svare på motargumenter til uka etter.

Las Eyr dagleg før, skreiv av og til, er avmeldt der no. Bruker no diverse grupper på Facebook dagleg. Les, deltek i diskusjonar, gler meg over interessante lenker som dukker opp.

I nokre få tilfeller kan ein raskt få faglege innspel eller lufte ein frustrasjon. I hovedsak gir gruppene ein lett og ledig blanding av fagleg og fagpolitiske relevante diskusjonar, ispedd litt nødvendig humor.

Facebook har gitt folk ein ekstremt lett tilgjengeleg arena der ein kan samle svært mange på kort tid. Formatet har sine ulemper og fordeler, men det vil vere vanskeleg å lage nye fora som trekk folk vekk frå FB dei neste par åra.

I all hovudsak nettet, men også diverse tidsskrift. Eg er truleg eit born av min tid.

Både og. Personleg har Facebookgrupper senka terskelen for å delta, det er lettare å filtrere ut «støy» og ein kan ytre seg på fleire måter.

Fra 1996 til 2017 var jeg administrator av e-postlisten Eyr og fulgte derfor meningsutvekslingen der kontinuerlig. Jeg følger fortsatt med på denne listen. Jeg er medlem av to grupper på Facebook, Allmennlegeinitiativet og Infobruk. Jeg er innom disse gruppene daglig.

Jeg ser at det kan være nyttig å diskutere vanskelige pasientkasus på Allmennlegeinitiativet. Mange hoder tenker vanligvis bedre enn bare ett. Det har da også vært eksempler på at vanskelige problemer har funnet en løsning gjennom slike diskusjoner. Men dette er en juridisk gråsone hvor taushetsplikten utfordres. Selv om Allmennlegeinitiativet er både lukket og hemmelig, er det åpenbart at gruppen må betraktes som et offentlig rom når det er flere tusen deltakere. Jeg har derfor ikke benyttet meg av denne muligheten. Brukere av EPJ-systemet Infodoc har en egen gruppe (Infobruk) med 5–600 medlemmer. Her deles det tips som bidrar til å effektivisere arbeidsdagen. Deltakerne kan også komme med innspill til videre utvikling av Infodoc. Vi utsettes til stadighet for nye regelverk og retningslinjer. Myndighetene er lite flinke til å informere om dette, og det oppstår alltid uklarheter og spørsmål. Her opplever jeg at kompetente kolleger gjør en svært god jobb med å spre kunnskap. Det samme gjelder spørsmål om takstbruk. Det er verdifullt at sentrale tillitsvalgte er til stede og kan bidra når slike spørsmål dukker opp.

En viktig effekt er at disse møteplassene virker meningsdannende, de påvirker holdninger og bidrar til «det store vi». De kan være utgangspunkt for aksjoner og påvirke politisk og organisatorisk utvikling. Det er flere eksempler på at fastlegene har brukt digitale møteplasser til å organisere effektive aksjoner på svært kort tid. Det ligger en særlig påvirkningsmulighet i digitale fora som er åpne, slik at journalister og myndigheter kan følge med på hva som rører seg blant fastlegene.

På kontoret bruker jeg ofte Felleskatalogen og NEL. Av og til bruker jeg også UpToDate, RELIS og nettsidene til helseforetak og Helsedirektoratet. Jeg har også en bistilling som forsker, og da er PubMed et sentralt verktøy, sammen med en rekke internasjonale tidsskrifter. I andre sammenhenger er jeg ofte innom nettsidene til Dagens Medisin og Tidsskriftet.

Jeg er nå bare passivt medlem av Eyr, men deltar noen ganger aktivt i Allmennlegeinitiativet og Infobruk. Diskusjonene på Eyr ble etter hvert lite fruktbare og signal/støy-forholdet utviklet seg negativt. Det er bare få aktive deltakere igjen, og nytteverdien er liten. Diskusjonstrådene på Facebook er mer fokuserte og saklige, men skjer i lukkede rom uten innsyn fra andre. Dette gjør det nok lettere å bidra aktivt, men samtidig er det en fare for at deltakerne blir mer navlebeskuende og at møteplassen utvikler seg til en digital klagemur.

Som administrator av Allmennlegeinitiativet på Facebook bruker jeg daglig tid på den plattformen. Jeg drøfter rent medisinskfaglige spørsmål, drift av praksis, takstsystemet, helselovgivning, helsepolitikk og mye annet med kolleger rundt om i landet. Jeg bruker også Twitter. Der kan jeg spesielt holde øye med hvordan det går med allmennpraksis i Storbritannia, Irland, Australia, Danmark og Sverige. Twitter er også en fin arena for å komme i kontakt med politikere.

Jeg holder meg faglig oppdatert og føler meg faglig tryggere på at jeg ikke står alene med dagligdagse utfordringer som fastlege. Jeg føler en sterk faglig og sosial tilhørighet med fastlegekolleger jeg aldri har møtt (selv om det kanskje kan høres litt rart ut). Som fastlege i en liten utkantkommune er det lang reisevei hvis jeg skal møte kolleger ansikt til ansikt.

Jeg har hørt fra flere kolleger rundt om i landet at de har fått større arbeidsglede etter at Allmennlegeinitiativet dukket opp som diskusjonsforum. Fastlegejobben kan være en ensom jobb selv om man har andre kolleger på samme kontor. Lett tilgang til faglig sparring uten geografisk hinder er avgjørende for bevarelsen av allmennpraksis i distriktene. Digitale møteplasser kan bidra positivt til dette.

Jeg bruker NEL hver dag. Jeg abonnerer på nyhetsbrev fra bl.a. Relis, HELFO og FHI.

Jeg er aktiv debattant og bidragsyter, men som administrator må jeg av og til gjerne holde en litt mer nøytral og tilbakeholden linje. Det er vanskelig å ikke la seg rive med når diskusjonen går i gang.

Allmennlegeinitiativet har i skrivende stund 3357 medlemmer. Jeg ser at det er en gjeng på rundt 50 personer som er de mest aktive debattantene og bidragsytere. Endel er flinke til ‹å like› innlegg, veldig mange (de aller fleste) er antagelig bare inne på gruppen for å følge med uten at de gir noe tilbake. Som dere selv nevner innledningsvis er faren ved lukkede fora at diskusjonen lett forblir der inne i det lukkede rom og at man ofte er veldig enige med hverandre. Taushetsplikten er en utfordring når gruppen blir stor. På Allmennlegeinitiativet er det jevnlig fokus på dette og kolleger får raskt beskjed når taushetsplikten er i fare. Det oppfordres også til at kolleger legger ut sykehistorier for hverandre. Aldersfordelingen i Allmennlegeinitiativet ser slik ut: Ca. 12 prosent av medlemmene er mellom 25–34 år. Ca. 20 prosent er mellom 35–44. Ca. ni prosent er mellom 45–54. Ca. seks prosent er mellom 55–64. Ca. to prosent er eldre enn 65 år. Kjønnsfordelingen er 53 prosent kvinner og 47 prosent menn.

Almennlegeinitiativet via Facebook bruker jeg mest som fagpolitisk arena, men ser at det brukes også en del i kliniske problemstillinger. Brukes av meg noen ganger i uken. hangouts: Vårt senter bruker Google apps til å håndtere dokumenter og e-post. I dette systemet ligger det inne en snakke-funksjon. Her kan vi sende problemstillinger adhoc. Brukes flere ganger daglig på vårt senter. FUA (Forening for ultralyd i allmennpraksis) via Facebook. ultralyd: Holder meg oppdatert og kan sende problemstillinger jeg har vært borti ved bruk av ultralyd. Mulighet til hjelp, men ikke brukt det på denne måten. eyr e-postliste: Meldte meg ut pga. at sterke personligheter styrte mye av gruppen.

Det hjelper med å skape fellesskapsfølelse i en hektisk hverdag. De kliniske beslutningene endres sjelden, men kan gi refleksjon i ettertid.

Jeg har lest studier på møteplasser på nettet, og flere av disse finner at de fungerer bra. Gruppen ender opp med å moderere hverandre. Fagpolitisk og politisk: Jeg er litt usikker når jeg leser i Almennlege-initiativet (AI), om dette er en positiv gruppe i forhold til fagutvikling. Tiden vil vise. E-postlisten Eyr resulterte i at det var noen få sterke stemmer som preget meningsutvekslingen. Så lenge gruppen tillater forskjellige ytringer uten at den føler at en blir frosset ut, tror jeg gruppen kan bli noe positivt for fellesskapet til fastlegen. AI har i hvert fall vist seg å være god til å mobilisere fastlegene, som Trønderopprøret viste. Det er bra, så det vil nok i høyeste grad prege utviklingen. Klinisk på AI: Jeg tror her at det er et uutnyttet potensial. Problemet her er at det tar tid å legge ut kasus, det tar tid å følge med på kasus som dukker opp og det tar tid å svare på kasus. Det er en utfordring i en travel hverdag, og derfor er jeg usikker om det vil prege utviklingen.

Jeg har podkast, Praksisnytt, BMJ Learning, NEL.

Jeg forsøker å ta del i fagpolitiske tema. For tiden primærhelseteam, som det er mye motstand mot i vårt kollegium. Jeg ser også fallgruver, men ønsker å være en stemme som belyser fordelene ved primærhelseteam. Min opplevelse er at i store byer er primærhelsetjenesten fragmentert, og primærhelseteam vil kunne bidra til å hjelpe de som trenger oss mest.