Å skrive en bok

Da Kari først hadde bestemt seg for å skrive en bok, var det med ydmykhet hun tok fatt på oppgaven, siden dette var noe hun aldri hadde gjort før. Hun forestilte seg at det måtte være et enormt arbeid å gjøre, og det fikk hun virkelig bekreftet.

– En ting er selve skrivingen, sier Kari. – Det andre er alt arbeidet som ligger bak før du kan sette deg ned og skrive det ene og andre kapittelet! legger hun til.

– Jeg er kjempeglad for at jeg har gjort dette og har lært enormt. Men det er klart at arbeidet med å tenke, reflektere og sette ting i kontekst er en krevende jobb, utdyper 51-åringen.

– Og så er det all lesinga. Jeg har sikkert lest flerfoldige tusen sider med faglitteratur, ukeblad, aviser og kronikker. Jeg har jo flere forskjellige tema i boka mi, så jeg har slukt alt fra forskningsartikler til ukeblad-oppslag for å få inn alle aspekter av tematikken. En ting var at jeg skulle skrive om kroppspress, det ble jo en liten del av hele greia. Jo mer jeg jobbet med det, jo mer komplekst ble bildet. Så det ble mange temaer som jeg forsøkte å bake sammen, og det var en av de største utfordringene for å få det til å henge sammen og gi en mening også for andre enn meg. Alt fra kroppspress via doping til plastikkirurgi og psykisk helse skulle henge sammen. Det å koke det sammen var en ganske voksen jobb, avrunder Kari. Jeg så jo sammenhengene, men utfordringen var at dette skulle gi mening og sammenheng for andre også, sier Kari.

Hun forteller at hun brukte mye tid på å skrive en disposisjon, når det hun skulle skrive om først hadde utkrystallisert seg. Omtrent den samme disposisjonen på fire ark brukte hun i hele prosessen i ett og et halvt år da hun skrev boka: – Det ble et bevis for at førstearbeidet, skjelettet med boka, er utrolig viktig. Selvfølgelig endret det seg litt underveis fordi det dukket opp nye ting, men disposisjonen hjalp meg veldig – hele tiden.

Kari ler og kaller disposisjonen hun laget for boken for «den hellige gral» og sier disse arkene var veldig viktig for henne.

– Forlaget har alltid en mening, det var ikke hugd i stein at det var kroppspress og prestasjonsjag jeg skulle skrive om. De så vel for seg at jeg skulle skrive noe om barselhelse og svangerskap, men jeg så at det kunne være utfordrende å skrive noe nytt om dette teamet – all den tid det er skrevet mye bra om det fra før. Blant annet har Gro Nylander skrevet mye. Så ble det slik at jeg gikk inn i en prosess der jeg begynte å holde flere foredrag, lese og snakke og skrive om ungdom og oppvekst, og hvordan opptatthet av kropp i større grad har blitt en del av samfunnet vårt – i en negativ forstand.

– Jeg har lest enormt mye i skriveprosessen. Senest i dag gikk jeg hjem fra jobb og laget meg et forsett om at nå skal jeg lese vanlig litteratur. Det har jeg ikke orket de siste årene, da det ellers har vært så mye annet jeg har måtte lese.

Rett på sak

Hvilken lærdom eller hvilke aha-opplevelser har bokprosjektet gitt henne personlig? Kari tenker seg om før hun svarer at det er mange av de temaene hun tar opp i boken som det ikke er forsket mye på.

– Tenk bare på sosiale medier! sier Kari. – Det er 10 år siden Facebook kom, så det sier seg selv at sosiale medier og internett og hva det gjør med oss og barna våre ennå er på det eksperimentelle stadiet. Vi er bare i startfasen og vi vet lite om konsekvensene. Jeg har også blitt mer bevisst på - og også veldig skremt over - hvilken makt og kraft pornoen har i samfunnet vårt, ikke minst på hva som er dagens utseendeidealer, men kanskje også når det gjelder den økende seksualiseringen vi ser rundt generelt i ungdomskulturen.

– Ellers har jeg fått bekreftet hvor utrolig mye arbeid som ligger bak det å skrive en bok og at man må være enormt tålmodig når man opplever inspirasjonstørke – det vil si at du ikke kommer videre eller at du venter på tilbakemelding fra forlaget. Det er mange detaljer du ikke tenker på når du sitter der med ei bok du leser – hvor mange ganger manus har vært frem og tilbake, omgjort eller flikket på, eller til og med forkastet!

UTPOSTEN: Møter du kropps- og prestasjonsjaget i hverdagen som fastlege også?

Ja, det har jeg blitt spurt mye om og det gjør jeg. Det er jo sjeldent at en fjortenåring eller attenåring kommer og sier det direkte. Det er mer i form av at jeg ser flere som har kjøpt seg nye pupper, silikon i rumpa og leppene og sånne ting. Det jeg synes jeg ser mest av, som ikke går direkte på kropp, er denne her utmattelsen og utslittheten som jeg synes mange unge kommer med. Det kommer de konkret med på legekontoret som en problemstilling – at de kjenner seg så slitne. Etter hvert i samtalen kommer det ofte frem at de er helt utslitt av det de opplever som et press og jag til å nå opp på et nivå på alle fronter som er helt urealistisk, også med kropp. Fordi det er blitt et enormt fokus på det å holde seg sunn – og det er nå bra. Men treningsfokuset har dessverre blitt veldig utseenderelatert. Det opplever jeg at jager folk.

UTPOSTEN: Når du har lest så mye litteratur, føler du at du har egennytte av det med tanke på din egen praksis og hvordan du møter utfordringene som barn og unge står overfor?

– Klart jeg har fått økt kompetanse- og kunnskapsnivå på mange av de her frontene, for eksempel om å snakke med ungdom om kost- og proteintilskudd og hva som er sunt, eller unødvendig. Det handler om å bevisstgjøre ungdommen og ikke være redd for å ta den kleine praten. Jeg har blitt litt tøffere med både egne barn og andre – med å tørre å gå rett på sak og snakke med dem om ting jeg vet de er opptatt av. Jeg tør å påstå at jeg nå vet mer om hva dagens ungdommer strever med, og at jeg kjenner til innfallsvinklene, slik at jeg kan nå dem på deres nivå, og vi skjønner hverandre fortere. Som fastlege i voksen alder til både ungdommer og deres foreldre har jeg mer kunnskap og erfaring og vet kanskje litt mer hvor skoen kan trykke. Og det er jeg opptatt av å formidle også – både til fagfolk og til foreldre – at vi må tørre å snakke med barna og ungdommene våre og ha mer kunnskap om hvordan det er å vokse opp i dag, for å kunne være der for dem. Vi må være «på» og ikke bare lukke øynene for problematikken ungdommen står overfor fordi det er for komplisert, dumt eller pinlig for oss.

Valgets kval

Samtalens tema penser over på bloggen hennes: Livslangs. Her skriver hun om de nære ting, om det som er vanskelig å snakke om og det som engasjerer henne i samfunnet.

– Å ja! Den stakkars bloggen min har ligget litt på sotteseng ei stund, utbryter Kari spontant med et smil om munnen når vi tar opp temaet bloggskriving. – Jeg var veldig aktiv ei stund, og så har det gått litt tregere igjen, men jeg går til stadighet og tenker at nå skal jeg skrive litt igjen på bloggen.

Hun forteller at hun begynte å skrive blogg i 2009, da hun var nyoperert for prolaps og lå på sofaen hjemme med lite å foreta seg. Men hun begynte med skriving da hun gikk på ungdomsskolen i Surnadal, der hun kommer fra – og der hun var frilansjournalist gjennom hele gymnastiden i Tidens krav, lokalavisen i Kristiansund. Siden skrev hun også i Adresseavisen.

– Jeg tenkte på å bli journalist egentlig, men så kom jeg rett inn på legestudiet fra gymnaset – og tenkte det var for dumt å si nei til det. Etter et år på medisinstudiene tok jeg permisjon fordi jeg var så i tvil, og da jobbet jeg som journalist og lærervikar i et halvt år.Så dro jeg jorda rundt i et halvt år før jeg dro tilbake til legestudiene i Bergen og fortsatte.

UTPOSTEN: Dersom du måtte velge mellom det å skrive og det å være lege – hva ville du valgt?

– Å, det er umulig å si. Jeg elsker jobben min som lege også, så dette er et kjempevanskelig spørsmål. Som lege vet jeg jo at jeg har til salt i maten, mens det å skrive har vært mer som en hobby. Samtidig er jeg nå så privilegert at jeg får betalt for noen av skrivejobbene jeg gjør, men det er de færreste som blir Jo Nesbø eller Anne B. Ragde og kan leve av å skrive.

– Sakprosa som det jeg skriver, er sjeldent noen millionbedrift, ler Kari, og hun fortsetter: – Lidenskapen min er jo å skrive. Det er min kunstform og min kreative form. Noen liker å sitte og tegne og male, sy eller strikke. Men jeg liker å skrive! Jeg får utløp for ting og slapper av med å skrive. Folk lurer på hvordan jeg får tid til å skrive så mye, men saken er at det er min måte å koble av på.

Lidenskapen er å skrive

UTPOSTEN: Men egen blogg – hvorfor har du det? Er det økonomisk motivert på en eller annen måte? Mange vil jo kunne tenke det.

– Nei, det er ikke økonomisk motivert. Bloggen er ikke så populistisk at jeg kan tjene noe på den. Men det er klart at den bloggen gjorde sitt til at Cappelen Damm og Hjemmet oppdaget meg. Jeg har fått tilbakemelding om at jeg skriver om ting som folk kjenner seg igjen i, og at jeg har en skriveform som er lett tilgjengelig – og at jeg klarer å skrive om vanskelige temaer som mange kan klare å skjønne. Og det er vel kanskje dette som også har gjort at jeg har blitt kontaktet for å skrive fagstoff. Hjemmet ønsket at jeg skulle skrive om kvinnehelse på en moderne måte, for eksempel.

UTPOSTEN: Hva er din motivasjon for bloggen og hva ønsker du å formidle? Hva er det som driver deg?

– Siden minstemann var født, har jeg hatt pasientfri på tirsdager og fredager, så jeg har hatt tid til å kunne gjøre dette. Motivasjonen er rett og slett formidlingstrang og formidlingsglede. Og den formidlingen består ikke i å få andre til å mene det samme som meg, for det synes jeg høres kjedelig ut. Men formidlingstrangen og gleden min består nettopp i å ta noen begrep som skam eller stillhet – som jeg er veldig opptatt av å oppsøke – og filosofere rundt dette. Gleden ligger i å formidle det folk ikke nødvendigvis snakker så mye om, men som de kan kjenne seg igjen i. Folk behøver slett ikke være enig med meg, men det betyr noe for meg at det jeg skriver vekker engasjement – alt fra samfunnsengasjement til et indre engasjement. Jeg hørte fra noen som hadde vært i Byåsen kirke søndagen etter at jeg hatt en artikkel i Adressa om skam; da hadde presten referert til artikkelen min i prekenen – og det er artig. Da er det mange andre som får høre om temaet skam og da kjennes det ut som om jeg gjør et samfunnsoppdrag. Skam er jo noe man kjenner på og ikke snakker så mye om. Det jeg skriver om kan være alt fra plastikk-kirurgi til botoxinjeksjoner, bekkenbunns-trening eller det å gå eller å hvile. Å skape engasjement, debatt og bevisstgjøre er det jeg ønsker. Jeg ønsker ikke bare å skrive kjedelige fakta, men heller ta opp ting vi ikke snakker nok om, som for eksempel inkontinens.

UTPOSTEN: Hvordan bestemmer du deg for hva du vil skrive om? Har du alt klart når du setter deg ved tastaturet, eller kommer det etter hvert?

– Jeg går gjerne til og fra jobben min, det er nesten sju kilometer. Da får jeg litt tenketid. Og så har jeg fridagene mine, og da går jeg meg gjerne en tur eller jogger og får luftet hodet. Si at jeg har en dag jeg skal skrive; da tar jeg gjerne en trimtur om morgenen, og da vet jeg kanskje ikke hva jeg skal skrive om. Men underveis plinger det inn ideer om hva jeg skal skrive om. Ellers har jeg alltid med meg notisbok på tur, reise, jobb og på nattbordet for å notere ned tips jeg får inni hodet mitt til hva jeg kan skrive om. Da er det bare å notere stikkord. Så kan jeg gå tilbake i notatblokkene min og hente opp ideer og tanker jeg har tenkt på tidligere. Eller så kan det være noe som er aktuelt i avisen eller media som jeg kan begynne å kverne på – jeg er jo en nysgjerrig person og leser mye, sier Kari lurt og legger til at det hender hun spør ektemann og legekollega Nils Ivar Leraand om tips til hva hun skal skrive om.

– Men det hender også jeg har deadline på strupen og har tre timer på meg til å bestemme meg for hva jeg skal skrive om. Noen ganger må jeg skrive litt på plikt, og det er tungt. Oftest har jeg bare den journalistiske teften min og hodet mitt med tanken om at dette kan jeg skrive noe om.

Menneskemøtene er viktigst

Før hun ble fastlege hadde Kari Løvendahl Mogstad planer om å bli ortoped. Hun var fem–seks år på skade- akuttavdelingen ved St. Olavs Hospital og ble konstituert overlege. Da avdelingen ble underlagt ortopedisk avdeling ble hun ansatt der og bestemte seg for å bli ortoped. Men etter hvert som hun fikk flere barn – og med en ektemann som også var lege – kjente hun at vaktarbeidet tynget. Hun og mannen Nils slo seg begge inn på fastlegepraksis; han startet først og hun fulgte etter – og senere begynte ekteparet i samme praksis.

– Jeg er generalist og interessert i alt mulig, og liker å se det store bildet fremfor å dykke ned i superdetaljer – også faglig. Dessuten var det fristende å være privat og selvstendig – og så ønsket vi å jobbe sammen. Med små barn var det genialt. Vi kunne starte klokken ni en dag eller gå tidlig hjem, spesielt når vi jobbet sammen og kunne ta litt for hverandre. Fleksibiliteten var et gode, samtidig som det er sårbart også. Jeg tenker på «fastlegestyret» som er nå, og at du ikke får ei krone om du er hjemme med syke barn, eller blir skadet selv. Det har vi merket på godt og på vondt.

UTPOSTEN: Ut fra medieoppslagene og mediedebatten, kan en nesten få inntrykk av at det å være fastlege nærmest er ensbetydende med en selvmordsaksjon... Er du enig i elendighetsbeskrivelsene?

– Nei, det er det ikke. Jeg er enig i at det har blitt vanvittig mange krav fra oven som bare er lesset over på fastlegen. Bare i dag kom det et skriv fra BUP om at fastlegen må skrive ut medisiner i stedet for at de bare gjør det selv. Mange vil påtvinge oss en sekretærfunksjon, men det er vi ikke interessert i. Det er heller ikke faglig akseptabelt å gjøre slike ting, når vi ikke har sett pasienten. Vilkårene har blitt mye trangere og det har medført mer stress. Jeg støtter Trønderopprørets aksjon 100 prosent, for det er på høy tid at vi sier klart ifra om endrete og dårligere vilkår. Men jeg trives godt i jobben min, og syns jeg har et fantastisk spennende yrke, konstaterer Kari Løvendahl Mogstad

UTPOSTEN: Hva er det positive ved å være fastlege? Hva ville du sagt dersom du skulle selge inn fastlegeyrket til ferske leger?

– Det er menneskemøtene som er viktigst. Det er så meningsfylt å få møte mennesker på den måten du gjør som fastlege. Tenk at du er kanskje den eneste i verden som vet og får høre ting – det får man ærbødighet og respekt av. Jobben er fantastisk fin og du oppretter en langvarig relasjon til et annet menneske som en profesjonell aktør som det å være fastlege. Du får lov til å være en viktig person i menneskers liv i dette yrket. Selv om det er mye jobb og lange dager er det også mye fleksibilitet. Kanskje er jeg litt bortskjemt siden jeg har Nils som tar en del øyeblikkelig hjelp for meg når jeg er borte, men vi stortrives jo begge to i yrket som fastleger. Det er ikke en dag som er lik og det er en spennende variasjon i yrket.

Må ikke miste grunnlaget for fastlegeordningen

UTPOSTEN: Fastlegeordningen er i vinden. Hva tenker du som etablert fastlege om ordningens fremtid?

– Jeg er spent på fremtiden. Enkelte har sovet i timen og ting har bare gått sin gang – og mange kolleger har ikke tatt seg tid til å reflektere over hvordan vi egentlig har det. Da kan andre, ikke minst politikerne, lett tenke at vi har det veldig godt ved bare å se på ligningsinntektene våre. Jeg tror det er veldig viktig at noen har stukket fingeren i jorda nå, og at vi tar en status på fastlegeordningen. Jeg håper inderlig at ordningen fortsetter – og det sier også folk i utlandet; at vi har en veldig verdifull fastlegeordning. Samtidig er jeg skremt over andre yrkesgrupper som ønsker å ta over enkelte av våre funksjoner. De argumenterer med at vi har så mye, uten å spørre oss hva eller hvilke funksjoner vi kunne tenke oss å gi slipp på, for eksempel svangerskapshelse. Svangerskap er en viktig og naturlig del av et livsløp som fastlegen ellers følger – og det faglige samarbeidet mellom fastlegene og jordmødrene rundt svangerskapshelsen er en god ting, det bør fortsette og utvikles, påpeker intervjuobjektet.

Hun har selv deltatt i nasjonale arbeidsgrupper i Helsedirektoratets regi, spesielt innenfor områdene barselomsorg, svangerskapshelse og spedbarnsernæring. I disse fora og diskusjonene har hun opplevd en viss grad av profesjonskamp, noe hun ser på som naturlig. Men det kan også virke ødeleggende at flere kokker skal hevde sin rett, advarer hun:

– Faren er at dersom funksjon etter funksjon blir tatt bort fra fastlegens ansvarsområdet, så forsvinner også helhets- og kontinuitetsprinsippet. Da er det en del av grunnlaget for fastlegeordningen som blir borte, avslutter Kari Løvendahl Mogstad.