Årsak 1: Økt arbeidsbelastning

Vi vurderer at dette er den viktigste årsaken til at nyutdannede ikke tør gå inn i fastlegeyrket. Vi tror også dette er den viktigste årsaken til frafall av erfarne fastleger. Vi vurderer at økt arbeidsbelastning skyldes både den generelle utviklingen i befolkningen og samfunnet, og den spesifikke oppgaveoverføringen til fastlegene fra andre deler av helsevesenet.

Siden årtusenskifte har vi sett en ekspansjon av arbeidsoppgaver for store deler av helsevesenet, inkludert fastlegens arbeidsfelt. Endret befolkningssammensetning med blant annet stadig flere eldre, en ekspansiv medisinsk utvikling med stadig nye utrednings- og behandlingsalternativer, teknologisk utvikling med økt tilgjengelighet og kommersialisering av tjenesten, og en befolkning med stadig større kunnskapstilgang og forventninger. Alle disse endringer har bidratt til at arbeidet med hver enkelt pasient har økt.

For fastlegene tror vi den spesifikke oppgaveoverføringen har vært vel så avgjørende for dagens overbelastning. Politiske føringer har styrt oppgaver fra andre deler av helsevesenet til våre kontorer. Samtidig er det stilt økende krav til kommunikasjon med andre helseaktører, dokumentasjonsplikt, forebyggende tiltak, legeerklæringer og møter med kommune og NAV, ny førerkortforskrift, attestering og medisinsk gyldiggjøring i alle retninger, og om større ansvar for koordinering av tjenester og medikamenter for komplekse pasienter. Paradokset er at Trønderopprøret mener at de fleste av disse oppgavene er fastlegeoppgaver, men da må rammebetingelsene endres slik at oppgavene kan utføres med den tid, faglighet, empati og teknologi vi har kompetanse til å tilby.

Årsak 2: Økonomisk utrygghet

Vår opplevelse er at det har blitt stadig dyrere å drive legekontor, og at differansen mellom basistilskudd og driftsutgifter har økt for hvert år. Mange av oss opplever at utgiftene legger betydelig begrensning på mulighet til fravær fra praksis ved egen sykdom, sykdom hos barn, kurs og faglig oppdatering. Store driftsutgifter rammer hardest de med størst behov for økonomisk trygghet. Dette gjelder blant annet de nyetablerte fastlegene, leger som prioriterer kurs og etterutdanning, leger i etableringsfasen mht. til egen familie, leger med helseplager/redusert arbeidsevne, og leger som har økt risiko for fravær fra jobb grunnet sykdom hos egne barn.

I arbeidet med vår analyse var det overraskende å oppdage at tallmaterialet på fastlegers driftsutgifter var svært begrenset. Gjennom innhenting av tall fra våre regnskapsførere klarte vi å oppnå et godt tallmateriale fra Trondheim kommune. Trønderopprøret fikk også tall fra andre deler av Norge, noe som fungerte som referanse opp mot Trondheimstallene. Vår oversikt bekreftet at utgiftene knyttet til drift av legekontor hadde økt kontinuerlig siden innføring av fastlegeordningen. Dette gjaldt også for erfarne fastleger med effektiv drift og lite fravær. Fastlegene i Trondheim hadde i 2016 en underdekning mellom basistilskudd og driftsutgifter på over 40 prosent. For ti år siden var underdekningen ca. 20 prosent. De reelle utgiftene for hver enkelt fastlege er imidlertid langt større, da utgifter til praksislån, pensjon, sykeforsikring, kursutgifter, tapt arbeidsinntekt ved fravær osv. ikke var tatt med i dette tallmaterialet. For nyetablerte fastleger i Trondheim vil dette i dag bety at basistilskuddet dekker under 50 prosent av deres utgifter. Dette vil igjen bety at de fleste nyetablerte må jobbe halve måneden før utgiftene er dekket. Dette medfører betydelig økonomisk utrygghet med risiko for manglende inntekt ved fravær fra praksis.

Trønderopprøret mener at økonomisk trygghet gjennom korreksjon av våre rammebetingelser/driftstilskudd til dagens utgiftsnivå er helt avgjørende for å løse utfordringene i fastlegeordningen.

Tiltak 1: Reduksjon av normtallet

Hver pasient genererer mer arbeid. Normtallet må tilpasses dagens arbeidsbelastning knyttet til hver enkelt pasient. Vi har fremmet et forslag om en reduksjon fra 1500 til 1000 pasienter (200 pasienter/kurative dag) for et fullt kurativt årsverk. Dette vil utløse et behov for langt flere fastleger. Vi tror leger i utdanningsstillinger, både ALIS og mer næringstilpassede utdanningsstillinger, vil kunne dekke noe av legebehovet som vil oppstå i en situasjon med gradvis listereduksjon. Trønderopprøret jobber også med et forslag om krav til allmennmedisinsk praksis/utplassering for leger i utdanningsløp til andre spesialiteter. Vi ser et økende behov for bilateral forståelse mellom primær- og sekundærhelsetjeneste. Gevinsten av gjensidig kompetanseflyt gjennom gjensidig praksis tror vi kunne vært betydelig. Rammer til å kunne ha færre pasienter vil gi store helseøkonomiske gevinster for samfunnet, da flere oppgaver kan ivaretas på laveste effektive nivå.

Tiltak2: Samme økonomiske betingelser som øvrige spesailister/avtalespesialister

Fastlegeordningen er betydelig underfinansiert. Dette til tross for at det norske helsevesen og velferdsstaten er helt avhengig av en velfungerende fastlegeordning for å fungere. Den helseøkonomiske gevinsten av en sterk allmennlegetjeneste er ubestridelig. Våre tall viser at fastleger lever med en økonomisk utrygghet som begrenser rekruttering. Fastlegenes underfinansiering er bemerkelsesverdig, når andre yrkesgrupper og sammenlignbare legespesialister/avtalespesialister mottar statlige tilskudd som dekker deres driftsutgifter og gir den økonomiske tryggheten fastlegene søker. Mens en fastlege med 1120 pasienter (gjennomsnitt i Norge i 2016) tildeles et basistilskudd på 505 120 kroner, får en avtalespesialist 879 084 kroner, 1 021 500 kroner eller 1 309 320 kroner i driftstilskudd. Basistilskuddet deres er klassedelt, og bestemmes ut fra deres reelle utgifter, dvs. basert på den enkelte spesialist sitt behov for lokaler, teknisk utstyr og hjelpepersonell. Driftsutgiftene til en fastlege og en avtalespesialist er klart sammenlignbare. Vårt ønske er kun å oppnå samme betingelser som sammenlignbare spesialister, da dette vil gi økonomisk trygghet for de aller fleste fastleger i Norge. For Trønderopprøret er det uforståelig at spesialister i allmennmedisin har langt dårligere betingelser enn øvrige spesialister.

Trønderopprøret ønsker en ny finansieringsmodell som sikrer økt økonomisk trygghet, og som motiverer til økt kvalitet og modernisering av tjenesten. Hensynet til utgifter knyttet til ansatte, lokaler og teknisk utstyr må også med i modellen. Dette vil sikre eksistens av legekontor også i de store byene der utgiftene er størst. Pasientlistene må bevares, derfor må ny finansieringsmodell også ta hensyn til listestørrelse opp til nytt normtall. En klasseinndeling kombinert med listestørrelse vil sikre at det fortsatt er kostnadsnøytralt for kommunene å opprette nye hjemler. Imidlertid må rammene for etablering av 0-hjemler bedres betraktelig, da dette er en stor utfordring ved nyetablering i dag.

Selv om Trønderopprøret har stor tro på en ny finansieringsmodell med en klasseinndeling ut fra gitte parametre, ser vi at en konsekvensutredning kan ende opp i andre modeller. Men uansett hvilken finansieringsmodell vi ender med, bør tilskuddet til drift være identisk med avtalespesialistenes tilskudd. Det er på tide at allmennlegene løftes opp på det nivået de fortjener, og behøver, for å drive framtidens fastlegekontor med god kvalitet. Likhet for alle spesialister er et krav.