Skikkelig doktor, skikkelig forsker

Vårt intervjuobjekt tok medisinsk embetseksamen i 1991 ved Universitetet i Oslo.Etter turnustjeneste ved Kristiansund sykehus og i Tingvoll kommune har han hatt allmenn- og samfunnsmedisinske stillinger i hjembyen Stavanger. Foruten fastlege, har han vært legevaktsjef og bydelsoverlege og i flere år hadde han en bistilling ved Oppsøkende Behandlingsteam Stavanger. Han er spesialist i allmennmedisin og har siden 2009 forsket på alkoholrelaterte helseproblemer i allmennpraksis. I 2016 tok han doktorgraden med avhandlingen Addressing alcohol in general practice. Fra nyåret 2018 blir Torgeir Gilje Lid fulltids postdoktor ved Stavanger Universitetssykehus, hvor han skal jobbe videre med forskning på alkoholrelaterte helseproblemer hos personer over 60 år. I det allmennmedisinske fagmiljøet er han for øvrig en profilert leder for NFAs referansegruppe for rusmedisin. Han har også tidligere vært redaktør i Utposten.

Vi setter oss til rette ved møtebordet inne på fellesrommet i det store og rommelige legesenteret, som til daglig er arbeidsplassen for åtte fastleger og turnuslege. Når dette leses, vil doktor Gilje Lid ha hatt sin siste arbeidsdag ved Nytorget legesenter – og overlatt sin praksis til arvtakeren, Geir Helge Waaler.

Selv om han i flere år har kombinert rollene som fastlege og forsker og sånn sett spilt opp til en glidende overgang, har det ikke vært såre enkelt å gi slipp på den ene rollen til fordel for den andre.

– Det har alltid vært min ambisjon å være skikkelig doktor og skikkelig forsker, men jeg ser at det er vanskelig å få til begge deler samtidig. Nå har jeg kombinert klinikk og forskning i sju år. Det har en pris, både for meg, for pasientene og for kontoret. Når jeg føler at jeg ikke lenger er nok til stede, er det fornuftig å gi meg som fastlege, bedyrer Torgeir Gilje Lid. Nå gleder 55-åringen seg til å få mer tid til sin forskning på rus- og alkoholrelaterte helseproblemer. Og da er vi inne ved det som er et sentralt tema i dagens intervju.

– Opp gjennom årene har jeg i ulike stillinger sett mange mennesker med alvorlige rusproblem; fra den klassiske alkoholikeren – som vi oftere så for en del år tilbake – og kombinerte tilfeller av rus og psykiatri. Etter hvert ble jeg nysgjerrig på spørsmålet: Hvor er det blitt av den typiske alkoholikeren? Vi drikker stadig mer, men vi ser ikke alkoholikeren. Det andre jeg lurte på, dreide seg om mine egne pasienter – og de tilfellene der jeg ikke hadde tenkt at alkohol var relevant, men hvor det likevel viste seg, på et eller annet tidspunkt, at det var et kjempeproblem!

Problematisk normalisering

Torgeir blir engasjert og hever stemmen, og da er det som om siddisdialekten blir enda mer karakteristisk:

– Koss kan det ha seg? Koss kunne eg missa det? Korfor har eg ikkje tenkt på alkohol? Någen gangar kunne det ver små tegn eller små ting som eg ikkje hadde reagert på, andre gangar kom det heilt ut av det blå. Men det va bakgrunnen for at eg begynte å interessera meg for alkoholforskning. Det eg oppdaga itte kvert; begge de tinga, både alkoholikeren og at du kan ha alkoholrelaterte problemer uten at du ser det, det er at de pasientane likner på oss sjølv. De e ikkje någe spesielle eller annerledes!

– Alkoholiker er et veldig uklart begrep. De som har et alvorlig alkoholproblem i dag har ikke de karakteristikkene som vi leger er vant til å se etter. Det interessante – og det som en rekke studier viser – er at når legen først tenker at alkohol er relevant, så er det nesten alltid riktig. Vi har høy spesifisitet, men lav sensitivitet. Men så er det også studier som viser at jo likere pasienten er legen, jo flere signaler om overforbruk må til før legen er i stand til å reagere. Dette var en stor aha-opplevelse for meg, understreker Torgeir.

Han peker på paradokset som ligger i at alkohol som nytelsesmiddel er så nær oss, og så tilgjengelig at vi – de fleste av oss – har varierte erfaringer med det, samtidig som vi sjelden reflekterer over egne holdninger og praksis. Et annet paradoks er at legen ofte ikke ser at alkohol er et problem før det er blitt så stort at det nesten er vanskelig å snakke om.

– Hvis du venter til det er helt åpenbart, så er det ofte skambelagt å snakke om det. Og likevel vet vi leger at alkohol virker inn på helsa på så mange ulike måter; alkohol kan være en viktig faktor ved for eksempel høyt blodtrykk, søvnvansker, angst og depresjon, fordøyelsesplager og smerter. Når vi da vet at befolkningen totalt sett drikker mer enn før, så er det statistisk sett høyere sannsynlighet i dag enn for 30 år siden at alkohol er en medvirkende faktor ved disse vanlige tilstandene. Men det at alle drikker mer og at det er så normalt, gjør at vi heller ikke tenker over sammenhenger som burde være nokså åpenbare.

– Me ser det ikkje! Det er jo mange situasjonar kor alkohol kan godt tenkas å være ein medverkande faktor, men det tar me ikkje med i betraktning før de har utviklet så synlege problem, at det er vanskelig å snakke om det.

– Helsemyndighetene anbefaler regelmessig screening for risikofylt eller skadelig alkoholforbruk. Men forskningen har vist at slik screening sjelden gjøres og at effekten er usikker. Vi trenger andre strategier – og vi må ikke bare se på alkohol som årsak til noe vi ser virkningen av, for eksempel avvikende leverprøver eller høyt blodtrykk.Faktum er at alkohol er noe som vi i varierende grad har sårbarhet for. For eksempel, i en fase hvor noen har det vanskelig i livet og sover dårlig og har hatt noen korte sykmeldinger… da bør legen også snakke om alkohol. Alkohol trenger ikke være årsaken, men i slike livsfaser har en i hvert fall økt sårbarhet for alkohol. Vi bør snakke om alkohol for å avklare om det kan være relevante sammenhenger, ikke for å lete etter misbruk eller avhengighet.

Pragmatisk case-finding

Torgeir Gilje Lid peker på at alkoholkonsumet i Norge har økt formidabelt på 25 år; satt på spissen kan man si vi har gått fra å være nærmest tørrlagt til å bli et fuktig samfunn. Han mener at skadevirkningene av alkohol ikke er blitt godt nok opplyst og nyansert i det offentlige rom; det er det gode liv med vinturer og vinomtaler som har fått dominere mediebildet.

– Se bare på Facebook og profilbildene av middelaldrende kvinner; hvor mange er ikke avbildet med et vin- eller champagneglass i hånden? Det er også denne generasjonen som står for den største økningen i forbruket. Vi vet at kvinner mellom 50 og 60 drikker betydelig mer enn kvinner mellom 30 og 40. Det er kvinner og menn i denne aldersgruppa vi leger må bli flinkere til å snakke med, men da må vi også endre oss – og faktisk spørre dem om alkoholvanene. Vi må ikke vente til barna deres begynner å fortelle om foreldrenes alkoholproblem – fordi de ikke lenger kan ha ungene sine på overnatting fordi foreldrene drikker så mye om kvelden. Sånne historier hører jeg stadig mer. Og det er nettopp hos folk over 60 vi ser flere helseproblemer som følge av dårligere toleranse og økt sårbarhet overfor alkohol.

– Så er det den andre siden av saken, nemlig at de over 60 er gjennomgående friskere enn før; de har bedre økonomi og reiser mer; og de drikker mer enn før. Både positive og negative faktorer kan altså føre til et for høyt forbruk. Mange klarer å skjule sitt forbruk lenge – eller gjøre det til en del av den positive greia med det å være sosial eller det å reise og ha bedre tid, bedre økonomi. Og man reflekterer ikke over den risikoen som gradvis har sin pris. Og man har heller aldri snakket om den.

De aller fleste tåler fint at legen snakker med dem om alkohol, men Torgeir forteller at han også har opplevd at pasienten har byttet lege etterpå. Spesielt minnes han pensjonisten og hans kone som delte en flaske rødvin hver kveld pluss litt mer i helgene. Han hadde utslag på leverenzymene og forhøyet blodtrykk, men mente selv at alkohol ikke var relevant. Det viste seg at han heller ville kutte ut legen enn å kutte ned på alkoholforbruket.

– Der vi leger kanskje oppnår mest ved å snakke om alkohol, er hos dem over 60. Mange i denne alderen får helseplager hvor alkohol kan være relevant. Samtidig er det mange friske som står på terskelen til pensjonisttiden, men vi vet at 1/3 av dem som blir pensjonister øker forbruket sitt. Det kan være lurt å snakke med folk om alkoholforbruket i forbindelse med slike livsfaseendringer. Men mange blir også ensomme og noen taper nettverk, funksjon og mestringsevne. Det kan altså være flere grunner til å begynne å drikke mer; både positive og negative.

– Begrepet er hentet fra den første artikkelen i min doktorgrad. Gjennom fokusgrupper intervjuet vi allmennleger som delte historier om hvorfor og hvordan de snakket med pasienter om alkohol. Da vi analyserte materialet fant vi to hovedgrupper: Den ene var samtaler om alkohol på bakgrunn av konkrete livshendelser eller helseproblemer hos pasientene; altså samtaler med en klinisk forankring. Det handlet ofte om hyppige sykmeldinger; om angst, depresjon, søvnforstyrrelser, mageplager, ulykker, vansker på jobb, samlivsvansker – de tingene som også andre studier peker på som mulige tidlige tegn på alkoholproblemer eller økt sårbarhet for å utvikle problemer. Den andre gruppen var samtaler der legene spurte rutinemessig uten en klinisk forankring. Dette gjaldt først og fremst svangerskaps- og helsekontroller og førerkortsaker, altså anledninger til å snakke om alkohol uten at det var begrunnet med en helsemessig sårbarhet hos pasienten.

– Det var nyttig og konstruktivt å erfare hvordan allmennlegene skilte mellom de gangene det er kliniske grunner for å snakke om alkohol og de gangene man bare gjør det rutinemessig. Etter hvert ble det tydelig for meg at dette var et godt fundament for forbedringsarbeid – og et naturlig angrepspunkt for å øke allmennlegenes kunnskaper om når alkoholsamtalen er å anse som klinisk relevant. Det blir en annen tilnærming enn om alle skal gå gjennom et skjema for kartlegging en gang i året – både fordi det er forankret i pasientens helseproblem og fordi det passer med allmennmedisinsk tenkemåte.

Fotografi for å forstå legerollen

Foruten sin innsats innen rus- og alkoholforskning, har Torgeir Gilje Lid gjort seg bemerket med å benytte fotografikunst for å analysere og forstå legerollen. Han ogfotograf Rune Eraker stod bak prosjektet Bilder fra klinisk praksis som i flere år ble brukt i veiledningsgrupper i spesialistutdanningen i allmennmedisin.

– Bildene er i svart-hvitt og gir utgangspunkt for refleksjon rundt legerollen og spørsmål om hva det vil det si å være lege.Bildene er åpne for tolkning, en ser ikke umiddelbart hva som foregår. En vil derfor lese bildene i stor grad ut fra egne opplevelser og erfaringer. Dette gir et godt utgangspunkt for å reflektere sammen i veiledningsgruppen om legerollen. Den første vi fotograferte var Aslak Bråtveit, så ble det etter hvert fire leger; to menn og to kvinner, to i by og to på landet, to unge, to eldre.Og vi laget en billedpakke til bruk for veiledningsgruppene, forteller Torgeir.

Ideen fikk han da han var legevaktsjef i Stavanger i 1990-årene. Han minnes han kom fra turnustjeneste i Tingvoll, en liten og oversiktlig kommune, til legevakten i storbyen der man kunne oppleve kaos og uforutsigbarhet, og der forventningene var like ofte negative som positive. Den største utfordringen var ikke å finne ut hva pasientene feilte, men å etablere kontakt og fortrolighet på få minutter med pasienter og pårørende – som ofte var både frustrerte og redde. Bilder fra serien er blitt publisert i det nynorske tidsskriftet Syn og Segn (1), i Utposten og i bøkene Mellom nostalgi og avantgarde (2) og Legekunst i praksis (3) og sist, men ikke minst i selveste BMJ – i julenummeret i 2004 (4)

– Ja, det var veldig stas. Jeg får høre at bildene fortsatt er i bruk i ulike sammenhenger. At de er i svart-hvitt gjør også at situasjonen som avbildes framstår klarere, og kanskje mer tidløse slik at de ikke blir utdatert på samme måte som fargebilder.

– Det er noe av det som gjorde det kraftfullt i de samtalene. Du ser sårbarheten til legen i bildene. Geir Sverre Braut var den første jeg snakket med som trodde på prosjektet, og som hjalp meg å komme i gang, og Kirsti Malterud ble veilederen min da jeg fikk min første måned som AFU-stipendiat i 1997 og frem til publisering i 2004. Til sammen hadde jeg fem måneder AFU-stipend i de årene. Da vi testet bildene i fokusgrupper, var vi ute etter de bildene som fungerte i den forstand at de førte til refleksjon og samtale. De bildene som var åpne nok til å gi rom for ulike fortellinger, men likevel klare nok til at gruppen kunne reflektere sammen, ble valgt ut til billedpakken som ble gjort tilgjengelig for veilederne i allmennmedisin.

Ansvar og handlingsrom

Selv om Torgeir Gilje Lid har sluttet som fastlege, er han neppe ferdig med klinisk praksis: – Nei, eg har faktisk tenkt at eg skal bli ein lauslege. Eg kan vikariere for andre. Ikkje ein dag i uka, slik ein del gjør det, men som vikar på heiltid i ein periode – for någen så trenge vikar ein periode. Då kan eg ver skikkelig til stede når eg er der, og så kan eg legge det vekk igjen og konsentrera meg om forskningen ittepå, sier han med et smil.

Fordelen med å konsentrere seg om én karrierevei er at det – forhåpentligvis – også kan frigjøre noe mer tid til fritidssysler. Når han ikke er forsker, fastlege, kursleder eller foredragsholder, bruker Torgeir tiden på Gilja, et lite småbruk med 15 mål dyrka mark og mye bjørkeskog som ligger en times reisevei utenfor Stavanger.Gilja har vært i familiens eierskap siden 1920 – og her tilbringer han og ektefellen og barna ferier og høytider.

– Det er den eneste gården i området hvor alt er ved det gamle; det er gamle kulturlandskap, det er spor etter gamle ferdselsveier og veldig mye er laget i stein. Når jeg kommer ut dit til det fine landskapet, så blir alt av stressfølelser borte. Det er faktisk veldig sjelden jeg tar frem PC-en om kveldene når jeg er ute på Gilja, sier Torgeir ettertenksomt.

Han fortsetter med en serie refleksjoner: – Egentlig, og det har jeg tenkt på lenge, har det å være fastlege noen fellestrekk med det å være lærer og det å være bonde.Skal du drive allmennpraksis, så er det ‘lange’ ansvaret som du har over tid en flott mulighet til å utvikle ferdigheter og skape en praksisprofil slik du selv i stor grad ønsker. Du gjør ting over tid for å få det til. En bonde kan ikke bestemme seg for å begynne med kyr fra en dag til en annen. Hvis du som fastlege vil begynne med eksempelvis ultralyd, må du planlegge det over tid. Det ligger et ansvar i det – men i positiv forstand.

– Og hvis du er i en praksis med kolleger som deler en felles forståelse og en felles tillit, så kan du få til enormt mye. Men det tar tid. Vi holdt på i flere år med å planlegge hvordan vi skulle ha tingene før vi flyttet til dagens lokaler i Nytorget legesenter. Jeg tror at det å være en del av et større fellesskap og samtidig oppleve et personlig handlingsrom og et personlig ansvar er viktige forutsetninger for å lykkes som fastlege. Jeg er dessverre redd for at fastlegene blir stadig mer skviset på tid, det har kommet godt frem på debattene om fastlegeordningen de siste månedene.

– Så har jeg vært redd for at vi skulle ende i ‘lærerfella’ og klage for mye på at vi mister mye av vår autonomi. Å være fast-lege er en viktig jobb, de som velger dette som sin karrierevei er i hovedsak dedikerte og interesserte kolleger. Men det må gjøres noe med rammene, sier Torgeir Gilje Lid.

Veldig til stede

Utenom småbruksdrift har seiling vært en kjærkommen aktivitet i en årrekke. Men en av seilerkameratene har ironisk kommentert at Torgeirs favorittposisjon er ombordstigning.

– Ka han legger i det? smiler Torgeir når vi ber om en forklaring: – Det må være at eg ikkje har kommet til å få gjort det i det heile tatt på mange år. Eg var med og seilte onsdagsregatta. Det er jo ein veldig kjekk ting å gjøre. Du er veldig til stede i det, heilt og fullt der og da. Ein fantastisk avkobling.Men så har alt det andre tatt så mye tid at eg måtte ha permisjon fra seilingen. Så det er nok det at eg ikkje har kommet meg om bord, ler intervjuobjektet.

Og han forteller historien om den gangen seilbåten gikk på land fordi han ikke fikk spinnakeren ned. Det skjedde under en vending helt opp til en øy, det blåste kraftig og vinden hadde sånn kraft at spinnakeren føk opp. Heldigvis ble det liten skade, minnes han, men det var ubehagelig: – Da ble det eit dunk i fjøresteinane og ein skade i baugen. Men vi kom oss videre etter den skikkelige landkjenningen, bemerker han. Og han tilføyer:

– Det der med å ha en fast posisjon, det å dele fellesskapet og veta ka du skal gjøre og få det til å passe at det skjer sammen med andre. Me jobbe jo mye aleine hele tida. Det er en ting eg ser fram til: å jobbe sammen med andre over tid. Den vekslingen mellom å jobbe delvis alene – og samtidig få ting til å fungere i et fellesskap, den like eg! Det va sånn det var å vera med i Utposten-redaksjonen!

På vei ut av Nytorget legesenter, går vi innom kontoret hans. Her er det spor etter mange år i praksis. Han har gjennom årene spart på små ting og gjenstander han har fått av pasienter eller venner og som barn har blitt fascinert av. To små stoler og et lite bord med bamser vitner om en lege med oppmerksomhet mot alle pasientene, store og små, sterke og svake.

– Ja, men ein ny lege ska ta over og driva praksisen videre. Akkurat som på Gilja. Ein dag ska forhåpentligvis ein ny generasjon ta over og forvalta gården videre. Og det vet eg vil gå bra!