Multemareritt

– Stopp, hørte jeg. Jeg stoppet lydig, men så ingen. Jeg skulle til å gå videre.

– Stopp, hørte jeg igjen. De var mange som ropte, minst fire-fem stykker. Jeg så ned, der lyden syntes å komme fra. Der stod de og hyttet sine knyttede hamser mot meg.

– Dette er vårt land, sa multeplantene, gå hjem med deg! Det var sinne i stemmene deres og stemningen kjentes truende. Jeg ble forfjamset. Aldri har jeg tidligere blitt utfordret av knyttede multehamser.

– Dette er offentlig grunn, prøvde jeg meg på. Jeg har rett til å gå her.

– Vil du sloss, kom det fra den største multehamsen.

– Nei, jeg vil bare gå på tur, og så stopper dere meg.

– Vi vet hvor du bor, sa den minste av multeplantene.

Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare, men multelederen tok ordet:

– Og vit at vi ikke er aleine. Han kneiset først hamsen mot venstre. Der så jeg noen svarte bær krøke seg sammen. Hmm, krøkebærbrigaden tenkte jeg, svartsmuskete og skumle. Multelederen leste mine tanker.

– Vi kaller dem Cˇ áhpesmuorji, de du tenker på som krøkebærbrigaden, sa han.

– Hvis dere angriper meg ringer jeg politiet, sa jeg.

– De blå er på vår side, sa multelederen og kneiset med hamsen mot høyre. Der stod blåbæra, fortsatt som røde aspiranter, men vi visste alle at om en måned ville de være mange og dypblå.

– Og vet du hvilken diagnose du får når vi har banka deg opp, spurte den høyeste av multeplantene.

Jeg hadde ikke noe diagnoseforslag klart.

– Multetraumatisert, svarte han selv, hvoretter alle multeplantene brøt ut i synkron latter så stenglene ristet.

Jeg la på sprang så raskt beina kunne bære meg. Ingen skulle få meg ut i kamp mot fem knytte representanter for multemafiaen i Finnmark støttet opp av både krøkebær og blåbær. Jeg hadde lyst til å rope til dem at jeg kommer tilbake om en måned og plukker dem og moser dem til syltetøy, men jeg turte ikke.

Men jeg vet hvor de står!