Er alle fastleger idoter?

Ole

en egentlig munter og fornøyd fastlege samt tidligere styremedlem i allmennlegeutvalget)

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Jeg er fastlege og en nyttig idiot.

Fastleger og styret i Allmennlegeforeningen er nyttige idioter.

Eller har vi bare blitt lurt?

Jeg valgte allmennmedisin fordi faget er spennende. Fordi det er utfordrende og variert. Fordi jeg trodde jeg selv kunne bestemme. Fordi jeg kunne gjøre en forskjell. Fordi jeg ville bidra til gode, langvarige og kontinuerlige lege-pasient-forhold.

Det var spennende. Det er spennende.

MEN – det har forandret seg mye siden jeg startet. Fastlegejobben omfatter mer og mer.

Vi blir overlesset. Vi får stadig nye tidkrevende oppgaver vi må utføre, stadig nye retningslinjer vi må sette oss inn i, og stadig høyere forventninger vi må innfri.

De aller fleste pasientene forstår. De klarer å kommunisere. De tar imot råd. De lar seg behandle. De blir bedre. De er fornøyde. De gjør at jobben vår ofte kjennes tilfredsstillende.

Men, vi sitter også med stadig flere enkeltkompliserte, dobbeltkompliserte og trippelkompliserte pasienter. De har blant annet uforklarlige smerter, uforklarlig slitenhet samt komplisert psykiatri og rus – enten en av, to av, eller tre av problemstillingene.

Vi starter utredning og behandling. Sammen kommer vi ofte videre og tidvis helt i mål.

Men, det er ikke sjelden at det stopper opp langt fra mål. Pasientene blir frustrerte. Vi blir frustrerte.

Vi henviser kanskje til revmatolog. Som svar får vi ofte at det ikke er tegn til revmatologisk sykdom, videre oppfølging hos fastlege.

Vi henviser kanskje til nevrolog. Som svar får vi ofte at det ikke er tegn til nevrologisk sykdom, videre oppfølging hos fastlege.

Vi henviser kanskje til smerteklinikk. Som svar får vi ofte at det er gjort noen forsøk, som ikke har ført frem, videre oppfølging hos fastlege.

Vi henviser kanskje til DPS. Som svar får vi ofte at pasienten ikke klarer å nyttiggjøre seg behandlingen. Men, pasienten er ikke så dårlig at det er snakk om tvangsbehandling. Videre oppfølging hos fastlege.

Vi henviser til ruspoliklinikk. Det samme skjer.

Vi må lese epikrisene med argusøyne for ikke å miste noen av sekretæroppgavene vi får beskjed om å gjøre. Dette har jo ikke de andre spesialistene tid til.

Vi trekker de korte stråene og fyrstikkene uten hoder.

De andre spesialistene kan returnere dem, både de korte stråene og fyrstikkene uten hoder. Returnere til hvem? Til hvor? – Til fastlegen, som alltid må ta dem tilbake.

Dette krever store ressurser og vi har til slutt ikke andre å støtte oss på.

Vi kan velge å være avvisende slik at disse pasientene bytter fastlege, men er samfunnet tjent med det?

SAmhandlingsreformen: Vi var nysgjerrige. Vi var positive. Klart vi så nytten av at pasientene raskt skulle ut fra sykehuset og tilbake til primærhelsetjenesten for å spare liggedøgn og penger. Klart vi så nytten av flere NAV-erklæringer og NAV-møter for å redusere sykefraværet – selv om vi ser begrensninger når hverken arbeidsgiver eller pasient har økonomiske insentiver…

Klart vi så nytten av at vi som fastleger skulle ha mer ansvar for vanskelige førerkortsaker slik at fylkeslegen kunne nedbemanne og spare penger.

Klart vi måtte oppbemanne på sekretærsiden for å imøtekomme ønsket om kortere ventetid på telefonen ved legekontorene.

Klart vi måtte investere tid og penger i dyre og dårlige dataløsninger for kommunikasjon med ulike samhandlere.

Klart vi måtte kartlegge vår praksis for å se hvordan vi kan avlaste legevakten.

Klart vi måtte bruke mer tid på journalskriving grunnet økt fokus på dokumentasjon.

Klart vi måtte begynne å ta glukosebelastning hos 70–80 prosent av de gravide på grunn av nye retningslinjer. Sykehusene har jo ikke kapasitet.

Klart vi må sette opp regelmessige konsultasjoner for tunge psykiatripasienter som er utredet, DPS har jo ikke kapasitet til videre samtaler.

Klart, klart, klart, … Klart vi forsøkte og forsøker å tilpasse oss så godt vi kan – for vi vil jo det beste for pasientene våre!

Hva har vi fått igjen? Mer jobb og mer ansvar. Vi må jobbe enda mer eller redusere listene – for mange av oss begge deler. Ellers når vi ikke over alt. Resultatet er mer jobb og mindre penger.

Legene ved klinikken hvor jeg jobber har en lønnsstige. Den går nedover.

Jeg har venner. Både leger og ikke leger. Deres lønnsstiger går oppover.

For å nå over alle nye krav, alle nye oppgaver samt gi en forsvarlig oppfølging har mange fastleger måttet redusere antall pasienter på listene. Jeg har redusert min liste fra 1200 til 1050 pasienter. 1050 pasienter innebærer et fast tilskudd, eller «basistilskudd», på 37 000 pr. måned. Dette dekker cirka halvparten av mine faste månedlige utgifter til husleie, personalkostnader, datalisenser og materiell som er på 75 000.

Jeg har flere venner som er spesialister. Jeg tenker ikke på spesialister i allmennmedisin, jeg tenker på «ordentlige spesialister». Mange av dem får høyeste sats fast tilskudd eller «driftstilskudd» som er 107 000 pr. måned. Om vi sammenligner tallene er forskjellen på tilskuddene 70 000. Ikke 70 000 kroner pr. år, men 70 000 kroner pr. måned!

Skulle bare mangle at ikke de «ordentlige spesialistene»i tillegg har betydelig høyere egen-andeler og refusjoner!

Hvordan kunne dette skje? Hvem kunne la dette skje?

Jeg? De andre fastlegene? ALU-styret? Styret i Allmennlegeforeningen? De sitter på toppen og burde ha et overordnet ansvar. Følger de med? Vet de hva som skjer? Har vi fortalt dem hva som skjer slik at de er klarover det? Hvorfor klarer ikke de å ta tak slik som Praktiserende Spesialisters Landsforening gjør? Er det fordi vi 4700 allmennleger er så mange at det blir for dyrt å øke tilskuddene i tråd med endring av øvrige betingelser?

Min eldste datter er snart 17 år. Hun har gode karakterer. Hun vurderer medisinstudiet. Jeg kan ikke bestemme over henne. Om det ender med medisinstudiet håper jeg for Guds skyld at hun ikke går i mine fotspor og velger allmennmedisin!

Jeg og mange andre er oppriktig bekymret for rekrutteringen til faget. Hvem har mulighet til å etablere seg med de kostnadene det innebærer? Hvem, med fornuften i behold og riktig informasjon, vil vel gå inn i dette?

Jeg er sliten. Jeg er lei. Hvor lenge gidder jeg dette? Har jeg noe alternativ? Jeg har passert 45 – er det for sent? Er jeg fanget i den situasjonen jeg har havnet i?

Hva kan jeg gjøre? Jeg har så mye å gjøre på jobb at jeg knapt finner tid til å tenke. Politisk arbeid og flere møter har jeg i hvert fall ikke tid til. Jeg var med i styret i allmennlegeutvalget i tre år. Det var ok, men frister ikke til gjentakelse.

At det ikke frister til gjentakelse kan jeg ikke si. For, de som går ut av styret har nemlig som oppgave å skaffe nye medlemmer de neste to årene. Om man sier det som det er blir denne nesten umulige oppgaven helt umulig. Jeg kan heller ikke informere om at styrevervet etterfølges av to år i valgkomiteen. Kanskje det gjør at de som først har sagt ja ender med å trekke seg? Det får heller være en gledelig overraskelse – slik det var for meg.

Hva slags skriv er dette?

Opprinnelig var det et innlegg til årsmøtet i allmennlegeutvalget. Mens jeg skrev innlegget ba jeg datteren min om å lese det. Hun som ikke bør bli allmennlege. Spørsmålet mitt var om jeg kunne kalle det et kåseri.

«Det er det IKKE», sa hun.

«Det har for mange personlige meninger», jeg kan vel ikke nekte for det.

«Dessuten, det viktigste, det er IKKE morsomt!»

Jeg forstår – det er ikke et kåseri. Jeg har kalt det et innlegg, da er det vel ikke så mange regler.

Hovedpoenget mitt er:

Fastlegenes betingelser blir stadig dårligere. Vi må ta dette på alvor. Ikke finne oss i alt.

Vi må stoppe opp. Tenke oss om. Engasjere oss. Enes om mål og betingelser vi kan leve med, slik at ikke også vi som har jobbet mange år som fastleger ser oss nødt til å «slå opp med allmennpraksis». Om det ikke skjer en vesentlig bedring er jeg helt sikker på at en opprinnelig god fastlegeordning vil bli en dårlig ordning. Først med stadig eldre fastleger. Så uten fastleger.