Bakgrunn

I Norge er det i 2017 omtrent 27 000 leger i yrkesaktivt arbeid, hvorav 17 000 (63 prosent) er norske statsborgere. Ca. 40 prosent av legene har sin medisinske utdannelse fra utlandet (data fra Legeforeningens legeregister, delvis etter synkronisering mot Helsepersonellregisteret). De fire medisinske fakultetene i Oslo, Bergen, Trondheim og Tromsø utdanner til sammen 550 leger årlig. I tillegg til disse fullfører ca. 500 norske medisinstudenter sin utdanning i utlandet. I 2017 er det rundt 3280 medisinstudenter i utlandet, vesentlig i Polen, Ungarn og Slovakia.

Av dem som de siste årene har fått norsk autorisasjon har ca. 2/3 en utdanning fra et utenlandsk universitet. Vi har nå 950 turnusplasser i Norge, i 2016 hadde 63 prosent av søkerne til turnus utdanning fra utlandet. Blant fastlegene er 20 prosent innvandrere med eksamen fra utlandet (1, 2).

Ved de norske lærestedene har kommunikasjonsferdigheter samt kunnskap om allmenn- og samfunnsmedisin blitt stadig viktigere. Vår opplevelse er at dette er betydelig mindre i fokus ved de fleste studiestedene i utlandet hvor nordmenn studerer. Vi ser det som en klar fordel at leger er vel kjent med norske forhold og arbeider etter de ønsker myndighetene og fagmiljøet har for helsetjenesten. Spesielt gjelder dette kommunikasjon med pasientene og samhandling med andre aktører i helsevesenet, omsorgen og ansvaret for de svakeste i samfunnet, kjennskapen til norske verdier som solidaritet og samarbeid om problemer og utfordringer i samfunnet.

Det er etisk utfordrende at et så rikt land som Norge baserer sin utdanning av leger på kapasiteten i andre land. Ideelt sett burde vi heller hjulpet andre land med å utdanne leger. Det er derfor viktig å øke kapasiteten for utdanning av leger i Norge i den grad det er praktisk mulig.

De fire medisinske fakultetene har i løpet av de siste årene økt kapasiteten med 5–6 prosent. Dette er altfor lite for å nå målet om minst 85 prosent utdanningskapasitet i Norge. Det er imidlertid ikke så enkelt å øke kapasiteten ytterligere. Tromsø har tatt i bruk desentralisert utdanning i Bodø og Hammerfest mens NTNU har vedtatt desentralisert utdanning i Levanger. Det er nå på tide å utvide kapasiteten ved å ta i bruk mulighetene for et masterstudium i medisin i Stavanger.

Et nytt studiested gir en gylden anledning til å skape noe nytt. Et studium i Stavanger bør etableres som et pasientsentrert studium med stor vekt på allmenn og samfunnsmedisin, samhandling og kommunikasjon. Moderne teknologi bør aktivt innlemmes og utnyttes. En unik mulighet for ferdighetstrening i simuleringsenheten ved SAFER i Stavanger er allerede etablert. Det er også et velfungerende samarbeid mellom allmennmedisin, spesialisthelsetjenesten, universitetet og kommunene i regionen.

Stavanger Universitetssjukehus har kompetanse og kapasitet til å påta seg et slikt nasjonalt oppdrag. Universitetet i Bergen har ansvaret for medisinske studenter som i dag har deler av sin kliniske praksis ved SUS. Ved et fullt klinisk masterstudium i Stavanger er det naturlig at også Universitetet i Stavanger inkluderes i organisering og gjennomføring av studiet.

Innhold

Behovet for å styrke primærhelsetjenesten og samfunnsmedisin er stort. Siden vi fikk stortingsmeldingen om Samhandlingsreformen i juni 2009 ble det et økt fokus på samarbeid mellom helsetjenester på alle nivåer, lokalt og regionalt. Dette innebærer en styrking av primærhelsetjenesten og sykehjemstjenesten, og økt samarbeid mellom lokale og sentrale helsetjenester på spesialistnivå. Vi må forholde oss til dette og styrke allmennmedisinens og aldersmedisinens plass. Samtidig må vi øke vekten på samarbeid mellom sykehusene som kompetansesentra med de lokale helsetjenestene.

Turnustjenesten i sin tidligere form avvikles. I stedet skal nyutdannete leger starte i nybegynnerstillinger i helseforetakene. Turnustjenesten var for mange den perioden der en som lege fikk den viktigste praktiske treningen. Det er derfor viktig å avklare forventningene ikke minst til hvilke praktiske ferdigheter kandidatene skal ha når de starter i begynnerstillinger for leger, og hvilke ferdigheter som først og fremst skal tilegnes og trenes på i begynnerstillingene. Dette blir vesentlig for planleggingen av innholdet i grunnutdanningen.

Vekten på helsetjenestene på kommunalt nivå og samarbeidet mellom førstelinjetjenesten og spesialisthelsetjenesten må økes. Kontakten med kommunehelsetjenesten må styrkes. Dette må ses i sammenheng med Samhandlingsreformen (1.1.2012). Eksempler på tema som kan egne seg for særskilt behandling er aldersmedisin, kommunikasjon, profesjonsutvikling, helsepolitikk og – ledelse, global helse, helse og fysisk aktivitet, helse og samfunn, sosiokulturelle faktorer, helse-juss, kvalitetsarbeid i helsetjenestene, palliativ medisin og subjektive helseplager.

Det trengs flere allmennleger, og grunnlaget for interessen og engasjementet for å jobbe som fastlege må legges i studiet. Et nytt medisinstudium må ha like stort fokus på primærhelsetjenesten og allmenn/samfunnsmedisin som på sykehusmedisin. Vi ønsker derfor å etablere mentorordning og læresteder ved en rekke helse/legesenter i Rogaland hvor studentene kan følge pasientene over tid – fra første kontakt, men også videre gjennom hele pasientforløpet. Dette kan bidra til å styrke kunnskapen om forebyggende medisin og samfunnsforhold som har betydning for folkehelsen.

Læringsutbytte

Vi ser for oss at studentene skal tilegne seg kunnskap om de vanligste tilstandene i allmennpraksis. De skal kunne avgrense hvilke tilstander som førstelinjetjenesten skal håndtere selv og hvilke som skal henvises til andrelinjetjenesten, herunder hvilke som trenger øyeblikkelig hjelp. Studentene skal kjenne til aktuelle pasientforløp inkludert henvisning, rehabilitering og oppfølging i primærhelsetjenesten. De skal være orientert om fastlegens rolle som portvokter og pasientkoordinator og kjenne til de samarbeidende instanser fastlegen kommer i kontakt med og ha grunnleggende kunnskaper og ferdigheter om behandling av sykdom og skader. Det må gis trening i å håndtere akuttmedisinske problemstillinger, få opplæring og tilbakemelding på anamneseopptak, kliniske undersøkelser og differensialdiagnostiske vurderinger. Studentene må få erfaring med å planlegge videre utredning og behandling i samråd med pasient, pårørende og samarbeidspartnere, i samsvar med legens samfunnsansvar. Bred og oppdatert kunnskapsbase, muligheter for faglig fordypning og grunnlag for ny kunnskapshåndtering og kritisk kildesortering er viktig, så vel som innsikt i risikofaktorer for sykdom og erfaring med forebyggende tiltak på individ- og samfunnsnivå. Studentene må ha innsikt i etikk, menneskerettigheter, det norske helsevesenets organisering, helseøkonomiske prinsipper og helsepolitiske vurderinger og kunne identifisere og håndtere etiske dilemmaer i den kliniske hverdagen og i spørsmål som angår helsetilstanden i befolkningen.

Ferdigheter og generell kompetanse

Studiet må fokusere på de viktigste sykdommene og helseproblemene man møter. Studentene må ha innsikt i den nasjonale og globale sykdomsbyrden, og helseulikhetene mellom land og innenfor landegrensene. Ved fullført studium skal studenten kunne gjennomføre total risikovurdering av pasienter i forhold til sykdommer ved bruk av oppdaterte retningslinjer, gjennomføre målrettet klinisk undersøkelse av pasienter, foreslå behandling av sykdommer, tilpasset forholdene i allmennpraksis, vurdere hvorvidt en klinisk problemstilling krever strakstiltak og henvises til spesialistvurdering i andrelinjetjenesten, forstå allmennmedisin som lavterskeltilbud ved alle typer helseproblem, og allmennlegens rolle som koordinator av ulike helsetjenester basert på kontinuiteten i lege- pasientforholdet, reflektere omkring egen utøvelse av legearbeidet, hvor grensene for egen faglig kompetanse går og når en skal søke råd hos kollega, samhandle med andre yrkesgrupper i helsevesenet og erkjenne og reflektere over etiske og juridiske utfordringer i allmennpraksis.

Arbeids- og undervisningsformer

Forelesninger, gruppeundervisning og praktisk trening i allmennmedisinsk arbeid og prosedyrer skal foregå gjennom hele studiet, med problembasert og teambasert læring og vekt på mestersvenn læring og trening i praktiske prosedyrer. En allmennmedisinsk mentor for hver student skal følge denne i løpet av hele studiet. Det skal være trening i god kommunikasjon med pasienter og pårørende. Tutorgrupper skal ledes av erfarne leger fra allmennpraksis, helseforetaket eller fakultetet. Disse skal ta opp spørsmål og problemer knyttet til profesjonsrollen og tematikken relatert til hvor i studiet studentene er og hva de har opplevd som studenter. Det skal legges til rette for internasjonal studentutveksling. Medisinstudiet skal kvalifisere vitenskapelig på mastergradsnivå, og skal altså forberede studentene for oppstart av ph.d.-utdanning. Studiet må derfor inneholde vitenskapelig metode, etikk og trening i vitenskapelig informasjonssøking og kritisk lesing på masternivå.

Konklusjon

Det er et betydelig behov for å øke utdanningen av leger i Norge. Dette har i økende grad blitt erkjent av Legeforeningen, Helsedirektoratet og politikerne. En klinisk master i medisin basert på studenter som har gjennomført nødvendig grunnutdanning (bachelor / preklinikk) vil være den mest åpenbare og effektive mulighet for å øke andelen av leger utdannet i Norge. Ved å ta imot studenter som har gjennomført en bachelor (1. avdeling) i utlandet vil vi får en større andel ferdige leger i Norge som har den ønskede kjennskap til norsk helsevesen og med tilstrekkelig fokus på allmennmedisin i sin utdanning. Stavangerregionen i samarbeid mellom UiB, UiS, SUS og allmennlegene i regionen har etter vår mening den nødvendige kompetanse og kapasitet til å påta seg et nasjonalt oppdrag med å bygge opp ett nytt norsk studiested i medisin.