WONCA i vinden

Folk som kjenner Anna sier at hun er flink til å «lese» organisasjoner intuitivt – en egenskap som gir henne gode forutsetninger for å drive med organisasjonsbygging. Foruten organisasjonsteft, har hun mot til å ta lederskap, blir det sagt. Vårt intervjuobjekt er spesialist i allmennmedisin og universitetslektor ved Universitetet i Oslo. Hun var leder for Norsk selskap for allmennmedisin – forløperen til Norsk forening for allmennmedisin – fra 1999 til 2003. Hun var også initiativtaker til og den første presidenten for Nordic Federation of General Practice i årene 2005–2011.

– Jeg liker å få ting til og få folk til å jobbe sammen. Jeg kan gi mye inn i en gruppe, andre ganger kan jeg være sologjenger. Dette er kanskje en litt rar kombinasjon, men jeg tror den gjør at jeg tør å lede og samtidig la folk ha meningsforskjeller. Det er gjennom meningsforskjeller at vi skaper utvikling. Det beste er likevel å få oppleve at man klarer å finne tonen. Vi er ni styremedlemmer i WONCA Europe, i forskjellig alder og av forskjellig kjønn. Skal vi få til noe som helst, må vi fungere sammen. Det handler til syvende og sist om mennesker – og dette gjelder uansett hva man holder på med i denne bransjen, sier Anna Stavdal.

En viktig sak under Bulgaria-oppholdet, forteller hun, var styrets møte med WONCAs yngste medlemsorganisasjon: NAGPB – det bulgarske selskapet for allmennmedisin. Sammen drøftet de hvordan man kan bygge opp spesialistutdanningen og forskningsarbeidet. Også dekanene ved landets fem universiteter og representanter for helsemyndighetene var til stede: – Det er alltid verdifullt å møtes ansikt til ansikt i slike fora. For oss var det også en anledning til å drive lobby og samtidig få vist frem den bredden vi har i styret; med folk fra ulike land og med solid forankring i klinisk allmennmedisin.

WONCAs organisasjon er inndelt i sju regioner. De regionale presidentene sitter også i WONCA World. Stavdal understreker at Europa er en sterk region med stor grad av økonomisk og administrativ autonomi, og den regionen med størst portefølje av aktiviteter innen forskning, undervisning og kvalitetsarbeid. Medlemsorganisasjonene består av nasjonale colleger – altså faglige foreninger og selskaper i hvert enkelt land, som for eksempel Norsk forening for allmennmedisin (NFA).

Primærhelsetjeneste i støpeskjeen

Regioninndelingen i WONCA er således den samme som for Verdens helseorganisasjon (WHO). Det innebærer at Europa omfatter 53 land, hvorav 43 har medlemskap i WONCA Europe. Det er først og fremst tidligere sovjetstater i Øst-Europa som ennå ikke har medlemsorganisasjoner.

– Disse landene kjennetegnes ved at de har en dårlig utbygd primærhelsetjeneste. WONCA ønsker å bidra inn i arbeidet for å styrke primærhelsetjenesten, blant annet gjennom å møte kolleger der hvor de jobber, oppmuntre dem og samtidig lære om hvilke utfordringer de har. Fagmiljøene i disse landene jobber med problemstillinger som vi på vår kant stod overfor for flere tiår siden, men samtidig vil jeg understreke at det ikke er slik at alle følger en lineær utvikling. Vi kan ikke bare si: «Gjør sånn eller sånn, for det fungerer best». Det er nå, i dagens kontekst og med dagens teknologi, at vi skal utvikle og operasjonalisere faget og helsetjenesten. I Sørøst-Europa mangler man den kontekstuelle basis og legitimitet som må til for at folk og politikere skal ha tillit til at «dette er en god måte å gjøre det på». Ting må bygges opp over tid. Å omsette kunnskap til god praksis er et langsiktig arbeid, sier Stavdal.

Hun gir oss et eksempel: Lederen av den bulgarske allmennmedisinske foreningen er universitetsansatt. Hennes leder er en urolog. Den første undervisningen studentene har i allmennmedisin ved dette universitetet går ut på at urologen holder en halvannen times forelesning om mannlig prevensjon. Dette er noe hun må leve med, fordi han er sjefen og fordi allmennmedisin sorterer under urologi. – Det er få undervisningstimer og liten bevissthet om at faget allmennmedisin må undervises i en allmennmedisinsk kontekst, utdyper Stavdal.

Hun peker på et annet eksempel: I Bulgaria henvises pasienter med hypertensjon til indremedisiner for å få medisinsk behandling dekket av det offentlige: – For oss i Norge er dette nesten uforståelig, men slik er altså deres virkelighet. Og det handler om definisjonsmakt. I Bulgaria opplevde vi at allmennlegene og spesialistene nesten holdt på å gå i strupen på hverandre. Jeg tror det var første gang de to frontene i det hele tatt snakket sammen i et faglig forum. Men de møtte opp, de kom fra hele landet, og de kom også fra helseministeriet – så de var åpenbart interessert i hva vi hadde å si!

Hun nipper til teen, tar en kort tenkepause og fortsetter: – Jeg tror ikke at vi i WONCA kan flytte fjell, men det vi kan gjøre er å påvirke kursen. Ved å være nøytrale i den forstand at vi er bredt representert fra Norge, Nederland, Spania, Slovenia og andre land; og ved å lytte, lære og komme med råd og innspill, så kan vi fremme viktige faglige diskusjoner.

Klar agenda

Stavdal presiserer at en rekke land i Sørøst-Europa har store sosiale ulikheter og en dårlig utviklet offentlig helsetjeneste. Portvaktfunksjonen og henvisningsinstituttet – som begge er kardinaltegn på en god primærhelsetjeneste – fungerer ikke. Mange steder er korrupsjon utbredt og tilliten til statsforvaltningen er lav. Disse faktorene, sammen med trender knyttet forbrukermentalitet, rettighetstankegang og populisme, virker inn på allmennmedisinens kjerne og på selve møtet mellom lege og pasient – og kan gjøre det utfordrende å forankre faget allmennmedisin, både strukturelt og verdimessig.

– En ting er idealene, en annen ting er at utviklingen ute i Europa er avgjørende for oss – for stabiliteten og enhetsfølelsen i våre samfunn og ikke minst for vårt eget fag! I WONCA har vi en strategi som kort og godt sier at vi skal lede arbeidet med å utvikle faget allmennmedisin i Europa. Det vil vi for eksempel gjøre ved å påvirke innholdet i stillingsdirektivet for allmennleger i EU. Her jobber vi sammen med den europeiske allmennlegeforeningen UEMO(Union Européenne des Medecins Omnipracticiens/Medecins de Famille) for å få til en enhetlig definisjon av struktur og innhold i spesialistutdanningen. Vi har også dialog med andre aktører, blant annet den tverrfaglige organisasjonen European Forum for Primary Care, sier Stavdal.

Hun forteller videre om arbeidet for å utvikle kvaliteten på de årlige WONCA-kongressene, herunder gjøre dem mindre avhengig av sponsorinntekter fra legemiddelindustrien. Nok et aktuelt prosjekt er å etablere et allmennmedisinsk kompetansesenter i Alma Ata i 2018, i anledning 40-årsjubileet for Alma Ata-deklarasjonen. Dette skjer i regi av WHO, og Stavdal representerer WONCA i det rådgivende styret for prosjektet.

– Jeg er opptatt av at vi skal være en sunn organisasjon som setter vår egen agenda. Vi må vite hva og hvor vi vil. Selv kan jeg bidra i kraft av min kompetanse, erfaring og legitimitet som kliniker og allmennpraktiker, understreker hun.

Litt mer rabalder

Anna Stavdal er den første kvinne til å lede WONCA Europe og den første president uten akademiske meritter. Lederne før henne har alle som en hatt professortitler. Slik har tradisjonen vært. På spørsmålet om hvordan hun, som forfekter allmennpraktikerrollen, egentlig hanskes med en slik organisasjonskultur, repliserer hun med en god latter: – Vet du, jeg må stadig vekk tåle å bli presentert som medisinprofessor. Nå skjer det så ofte at jeg nesten har gitt opp å korrigere folk når de gjør det!

Intervjuobjektet utdyper: – Jeg har aldri hatt kjemperespekt for posisjoner i seg selv. Det som opptar meg, er hva folk har å si. Når det kommer til stykket er det hardt arbeid og resultater som teller. Min barnelærdom var å tenke kritisk og tåle saklig uenighet. Min mor, som var lærer, pleide å si: «Du skal aldri undervurdere folk». Og sånn mener jeg vi må se våre meningsmotstandere. Vi må ha dannelse til å tåle saklig uenighet. Er det noe som gjør meg motløs, er det å oppleve personer eller organisasjoner som mangler den dannelsen. Å bruke kjøttvekta – fordi man representerer mange – eller egen maktposisjon for å vinne frem med et standpunkt, mener jeg er respektløst, poengterer hun. Og hun legger til: – Organisasjonsarbeid har lært meg mye og gitt meg selvtillit i forhold til den bakgrunnen jeg har som allmennpraktiker. Det gjør at jeg kan åpne dører for andre kolleger og være med på å profilere allmennlegerollen. Og det vil jeg bruke disse årene av mitt liv til!

– WONCA har vært en relativt innadvendt organisasjon med høy slipsfaktor og mange grå jakker, sier presidenten og trekker på smilebåndet: – Men vi ønsker å profilere oss inn mot medlemmene, og da spesielt allmennlegene. Vi har begynt å sende ut nyhetsbrev og vi har ambisjoner om å lage gode «one-liners» som medlemmene kan kjenne seg igjen i. Dessuten må vi tørre mer å ta i de vanskelige spørsmålene og dilemmaene som griper inn i politiske veivalg, for eksempel i saker som omhandler sosiale forskjeller i helse. Målet er at store europeiske aviser som The Guardian skal henvende seg til oss når spørsmålene kommer til allmennmedisinske problemstillinger. Jeg må også få nevne at European Journal of General Practice, WONCA Europe sitt tidsskrift, fra 2017 er blitt en «open access»-publikasjon som hvem som helst har tilgang til. Tidsskriftet har et stort nedslagsfelt, men vi jobber for synliggjøre det enda bedre, sier Anna Stavdal.

Mens hun snakker om de lange linjene fra WONCA tilbake til hennes tid i den nordiske føderasjonen og den gang hun var styreleder for Scandinavian Journal of Primary Health Care, benytter jeg mine tilmålte minutter til å forevige henne med kameraet. Idet jeg begynner å knipse bilder, kommer det plutselig fra den andre siden av bordet: – Skal jeg ha på litt leppestift, kanskje?

Hun ler skøyeraktig og røper at hun alltid har med seg to leppestifter, én med sterk og én med svak rødfarge. Den sterke bruker hun når hun føler hun blir utfordret. Tør vi utfordre?

– Jeg er opptatt av verdigrunnlaget for allmennmedisinen. Og da vil jeg sitere legen William Osler, som sa: «It’s a calling, not a trade.» Vi allmennleger har et viktig forvaltningsansvar. Offentligheten skal ikke måtte trekke vår integritet i tvil. Vår samfunnsrolle er under press fra sterke krefter som forbrukermentalitet og konsumerisme, men også fra våre egne prioriteringer. Jeg har alltid hevdet, og hevder fortsatt at vi må ha en fri, faglig stemme – løsrevet fra forhandlinger om penger og arbeidsvilkår. Derfor har jeg også ment at våre fagmedisinske foreninger ikke bør ha bindinger til fagforeningen. La meg si det slik: Hvis vi skal være redelig i forhold til akademiske prinsipper, må vi først diskutere våre faglige veivalg. Så kan vi snakke om prisen – altså økonomien i det. Men hvis vi diskuterer disse tingene samtidig blir både vi og våre forhandlingspartnere forvirret. Jeg ser altfor ofte at fagligheten taper kampen mot fagforeningssakene og pengediskusjonene. Jeg underminerer ikke alt det gode forhandlingsarbeidet som gjøres i yrkes- og fagforeningene, men jeg er opptatt av fagets legitimitet – og vår troverdighet som leger, poengterer 58-åringen.

Aprilbarn som hun er, vedgår Stavdal at hun iblant kunne ønske seg litt mer rabalder – slik dikteren sa det i verselinjene i Jeg velger meg april: «Det volder litt rabalder – dog fred er ei det beste, men at man noe vil», skrev Bjørnstjerne Bjørnson.

– Poenget er at vi ikke skal la bekvemmelighetshensyn tilsidesette faglige idealer og verdier, og vi må i hvert fall ikke fortie våre standpunkter. Ytringer kan koste oss litt rabalder, men det bør vi tåle! Vi må vite hva allmennmedisinen er tuftet på og vi må jobbe for å forstå fagets kontekst – det at vi er en del av et større hele. Og dette trenger vi for å kunne operasjonalisere vårt oppdrag.

De sju tesene er fortsatt gyldige

Hun omtales som en uredd leder, en som er villig til å stå på barrikadene for en sak når hun er overbevist om at den vil gagne faget eller folden, uansett om det måtte medføre virak, kontroverser eller til og med ubehag. Som da hun i 2004 tok initiativ til en kampanje mot korrupsjon og kommersialisering i medisin og medisinsk forskning og fikk med seg 250 kolleger på å signere et opprop som ble publisert i dagspressen. Det er lenge siden nå, men hun står urokkelig fast ved sitt standpunkt om at leger skal holde sin sti ren og holde seg langt unna aktiviteter som kan virke tillitsundergravende – et standpunkt hun elaborerte i kronikken Tilliten til leger er under press i 2006(1):

–Ja. Vi leger er gitt et mandat; vi er gitt muligheter og innflytelse. Det må vi bruke så godt vi kan. For meg er det fantastisk å kunne dra ut i verden og hente inspirasjon, men vet du – noen av de verdiene jeg har med meg, har jeg faktisk fått herfra, fra dette huset, min barndoms forankring, sier Anna Stavdal. Hun kaster et tankefullt blikk ut vinduet og til den snødekte hagen: – Dette stedet er en viktig referanse for meg – i mitt liv. Og på samme måte mener jeg at våre allmennmedisinske verdier må være en referanseramme for oss som leger, sier hun.

Verdiene hun så ofte snakker om, finnes nedtegnet i de Sju teser for allmennmedisin fra 2001 – publisert samme år som fastlegeordningen kom på plass. Det var Stavdal og hennes krets av NSAM’ere som formulerte kjerneverdiene – i imperativs form. De ville knesette prinsippene om kontinuitet og prioritering innenfor rammene av fastlegeordningens listeansvar.

– Vi diskuterte grundig hva fastlegeordningens varedeklarasjon skulle være – for å bruke en markedsføringsmetafor. Hva var egentlig innholdsbeskrivelsen? spurte vi oss selv. Jeg husker vi arrangerte tenkedugnader og møter og skrev i Utposten om disse tingene. Vi bestemte oss for å lage et dokument som var kortfattet og tydelig som en katekisme, det skulle være en plakat som satte ord på det vi drev med. Og jeg synes vi fikk det til!

– Det tror jeg, mer eller mindre. Basisen i faget og essensen i det vi gjør ligger der. Jeg sier til unge leger at de må ha fire typer kunnskap: Det medisinsk-faglige er en nødvendighet. Så trenger vi kunnskap om kunnskapen – altså om hvor den kommer fra og hva som er gyldig og vitenskapelig kunnskap. Så må vi ha kunnskap om kulturen og systemene rundt oss, og sist, men ikke minst må vi ha kunnskap om oss selv. Vi bruker jo oss selv som levende instrumenter, og da må vi ha innsikt i egne følelser og kunne håndtere og kontrollere dem på beste vis. Vi må tåle oss selv så vel som våre pasienter, og tåle ikke å bli likt hele tiden – og si nei når våre pasientenes bestillinger ikke er forenlig med vår verdier. Dette er forutsetninger for å fungere i legeyrket, sier Stavdal.

Hun legger ettertenksomt til: – Jeg tror allmennmedisin er den spesialiteten hvor det er lettest å gjøre en dårlig jobb, men aller vanskeligst å gjøre det veldig bra.