Ectyma contagiosum (orf) – en lokal epidemi
På 1970-tallet håndterte jeg en lokal epidemi av orf i mitt gamle legedistrikt på Askøy. Den gang fikk jeg også forslag til diagnose på den første pasienten fra en lokal bonde («munnskurv», «sosorkje», «sauegranulom»), mens spesialistene på Haukeland sykehus knapt hadde hørt om noe slikt. På papatologutstillingen på Gades Institutt hadde de riktig nok en amputert finger med en orf-lesjon som kirurgen hadde trodd var et melanom, så vær glad lesjonen kom i håndflaten!
Jeg mente å observere at en av pasientene mine ikke selv hadde håndtert sau, og derfor måtte være smittet av ektemannen.
Ifølge den største læreboka i hud (dette var lenge før internettets tid) smittet ikke orf ininterhumantInkubasjonstiden ble beskrevet som tre til fem dager, mye kortere enn det jeg stort sett observerte.
Det var da distriktslegen ble grepet av nysgjerrig entusiasme:
Ektemannens håndlesjon hadde nettopp blitt verifisert som orf ved innsendt materiale til elektronmikroskopisk diagnostikk på Haukeland (v/Are Dalen). Da den antatt sekundærinfiserte ektefellen dukket opp et par uker senere, inokulerte jeg meg med materie fra hennes lesjon. Det ble laget to hudrisp på min venstre underarm med en Pirquet-penn, og strøket materie med en vattpinne fra pasientens lesjon på den ene, ikke den andre (som kontroll). Jeg glemte hele greia inntil et stykke ut i juleferien, da familien var på besøk hos foreldre i Trondheim. Jeg kjente meg litt uvel et par dager, og merket at det klødde der jeg hadde rispet meg, men bare i det ene lesjonen som var blitt inokulert. I løpet av fire til fem dager hadde jeg en blomstrende orf-lesjon med væskende overflate, nær halvannen centimeter i diameter. Jeg fikk litt bange følelser og «bondeanger», ja! Visste jeg egentlig hva annet denne bondekona kunne hatt? Hun kunne vært infisert med hepatitt for eksempel, men hepatitt var det lite av blant distriktets bønder, og dette var før hiv var kjent i Norge. Og var det ikke noe som het generalisert orf, og en okokulærariant av orf som medførte blindhet? Den entusiastiske distriktslegen var litt mindre entusiastisk noen dager. Heldigvis tørket lesjonen gradvis inn vel en uke etter at den var på sitt største, og jeg hadde vist at:
Sykdommen kan så absolutt smitte ininterhumant
Inkubasjonstiden er betydelig lengre enn det som var anført i (den sparsomme) litteraturen, i mitt tilfelle nesten tre uker.
Jeg fotograferte og samlet alle pasientdata i pene tabeller. Det var 18 kasus jeg samlet sammen på Askøy helsesenter høsten 1974 (13 kasus) og høsten 1975 (5 kasus), samt meg selv. Jeg skulle skrive en artikkel til Tidsskriftet når jeg bare fikk tid, men hvordan skrev man egentlig en vitenskapelig artikkel? Jeg hadde ikke peiling, og mye annet å drive med, men en kort melding til Folkehelsas MSIS-publikasjon ble det (den gang SIFFs ukerapport), og en flik av fortellingen havnet på orf-siden i Norsk elektronisk legemiddelhåndbok (NEL).
Jeg lærte etter hvert at sykdommen omtales som «kjent blant de ukjente (de ydmyke landsens leger), ukjent blant de kjente (professorene)».