Artikler

En reise til selvstendighet. Sammen

Helen Brandstorp

En reise til selvstendighet. . HELEN BRANDSTORP Leder, Nasjonalt senter for distriktsmedisin NSOM, Tromsø et gir god mening å snakke om livet D som en reise. Underveis finnes det kritiske punkt, terskelverdier, tider og steder der så mye er i bevegelse på en gang at noe nytt kan oppstå. De er det van.skelig å planlegge for ettersom vi ikke reiser alene, men innvevd i verdensveven, både den materielle, spirituelle og den vir.tuelle, og påvirkes av fortid, nåtid og for.ventet fremtid. Reisen jeg vil fortelle om skjedde for ca. 30 år siden, sommeren før videregående. «Det var på tide» sa min mamma og åpnet hendene som om hun slapp noe løs. ILLUSTRASJONSFOTO: COLOURBOX Den ble et lite hopp inn i voksenlivet -med risiko jeg ikke helt forstod. Men mamma gav meg lov; matriarken og mor til fire. Hun var lærerinnen på ungdoms.skolen som elevene tiltalte med etternavn. Hun visste godt om farene i samfunnet. Og hun kjente til at «frelsen» bygget på et fun.damentalt sunt kosthold, nok søvn, beve.gelse og andre riktige valg. Vi barna og pappa også. Da mamma lot meg dra, var hun akkurat så gammel som jeg er nå. Sammen med tre klassevenninner dro jeg til England, men ikke på språkreise til Syd.England, slik min tvillingsøster skulle. Vi dro ikke til et opplegg som sikret språk og utvalgte kulturopplevelser under oppsyn av voksne. Vi fire på femten/seksten dro til en slektning av Yvonne, den tøffeste av oss. Vi fikk låne en husvogn i en liten by midt i landet. Eierne, Pam og Dot, viste oss hvor.dan ting virket og dro. I tre uker fikk vi gjøre som vi lystet. Vi shoppet. We had milkshake for lunch at McDonald's and pasta at home. li UTPOSTEN 8 • 20161 DEN SPESIELLE REISEN }:{ TEMA Sammen Vi speidet etter supersøte spanske gutter på gruppereise. Og vi drakk eider på diskotek, forsiktig sminket, men med mengder av hårspray for å holde orden på hodet. Det holdt, nesten. Siste dag mistet vi ti.den og dermed toget og båten hjem. Det ble en uke ekstra. Jeg fikk feber og mitt første herpesutbrudd på haken, hektet på en høf.lig Jose (eller het han Juan?). Ellers gikk alt helt fint. Da vi kom hjem begynte skolen og vi var vel mest opptatt av den pastellfargede fangsten av bomullsklær og plastikkøre.dobber. Tre tiår senere kom spørsmålet om hvorfor mamma lot meg reise. Hun bor nå blant gode hjelpere på skjer.met avdeling på sykehjem. Hennes dopa.minreserve er raust brukt opp gjennom et langt og engasjert liv. Funksjoner tapes, men viljen til å resonnere og ta et støtt standpunkt er der som en sta dypstruktur i hjernen, sammen med bekymringen for sine to døtre -mer enn sine to sønner -charmen og forfengeligheten. Parkinson.demens er av den svingende sorten. I som.mer var jeg derfor heldig og fikk svar da jeg spurte. «Det var på tide» sa min mamma og åpnet hendene som om hun slapp noe løs. Med klare øyne så hun på meg og gav meg et litt brydd smil. Ja, kan.skje det... Jeg tror dette er det første minnet jeg har av å motta en tydelig tillitserklæring som en ansvarlig person. I ettertid har jeg fått nye slike erklæringer. Det samme fenome.net trer frem, litt mer tydelig for hver gang: et ønske om ikke å skuffe. Kanskje er det sånn med flere: overras.kende raushet, vennlighet og tillit skaper gjensvar av takknemlighet, vennlighet og respekt. Vi svarer med å gjøre vårt beste. Kanskje er det også sånn at mange av oss trenger leve litt før man innser at risiko kan møtes med annet enn rigide regler, sys.temer og aktiviteter begrenset til oversikt.lige steder. Tillit er å tørre å slippe den gode viljen til. Hemmeligheten er at man ikke slipper taket helt. Relasjonelle sunne bånd skapes -om man er langt inne i demensen eller en ungdom på femten. . HELEN.BRANDSTORP@)UIT.NO