Artikler

Titanics omen

Bjørn Nicolaisen

Titanics omen . BJØRN NICOLAISEN Fastlege og spesialist i allmennmedisin, Nidaros legekontor DA, Trondheim ølgene slo meterhøye opp mot bau. Bgen, men det svære skipet enset det knapt; ufortrødent fortsatte det kur.sen mot sitt bestemmelsessted. Tåkeluren blåste med regelmessige mellomrom sine klagende toner over vannet, for tåken lå tykk denne aftenen, Man kunne såvidt skimte det sorte, frådende Atlanterhavet, der jeg stod og lente meg over ripen med messingbeslag. Det var kaldt og fuktig, og ikledd kun snippkjole trakk jeg meg raskt tilbake til min lugar, men den korte turen på det teak-kledte promenadedekket had.de likevel satt sitt merke i mitt sinn, og tan.kefull ble jeg liggende i sengen før jeg en.delig falt i søvn. Kontrasten til de hustrige forhold ute på dekk kunne ikke vært større enn i skipets førsteklasses spisesal noen timer tidligere samme aften. Været og mørket utenfor var det samme, men de store krystallprisme.kronene speilet seg i det blankpussede sølvtøyet og i havet utenfor vinduene og ble således enda vakrere, De hvite damask.dukene var like stivpressede som herrenes snippskjortekraver, og damenes aftentoi.letter bølget, passende nok, i silke og chif.fon. Nu tenker sikkert leseren at jeg med dis.se linjer har tatt ham med på en reise hun.dre år tilbake i tid, til de store atlanterhavs.dampernes æra. Men nei, dette var i august 2012. Hadde noen sagt meg den kvelden i spisesalen at årstallet var 1912, kunne jeg vært tilbøyelig til å tro det, for intet der inne kunne avsløre at vi befant oss i det 21, århundre, For jeg befant meg selvfølgelig ombord på Queen Mary II, «the Last Great Ocean Liner», det siste skipet som fortsatt går i rutetrafikk Southampton -New York.Southampton. Dette vakre, enorme skipet har alle moderne bekvemmeligheter, men er utformet efter klassiske linjer, ikke som de klossete cruiseskipene som ellers domi.nerer passasjertrafikken til havs, Skipet eies av Cunard, konkurrenten til White Star line, som i sin tid eide det skjeb.nesvangre «Titanic». Cunard kjøpte, noen år efter Titanic-ulykken, opp White Star Line og kunne dermed for fremtiden til den dag i dag, seile sine skip under den be.rømte merkevaren «White Star Service», Og det konservative, britiske rederiet har ikke gjort noen konsesjoner til tidsånden; som det eneste i verden holder det på inn.delingen i tre klasser og ellers på etiketten fra en tid som snart er svunnen hen, blant annet med hensyn til reglene for omkled.ning til middag. Men det var ikke fryden over i en ukes tid å være hensatt til «la belle epoque» som preget mitt sinn akkurat denne kvelden i lugaren, men heller erindringen om det min bestemor hadde fortalt meg om hva min oldemors søster hadde opplevet, også i DEN SPESIELLE REISEN }:{ TEMA et luksuriøst skip midt ute på det mørke Atlanterhavet og på nogenlunde samme meridian, i det Herrens år 1912. Hun var nemlig passasjer ombord på nevnte Tita.nic. Hun bodde i Amerika, og hadde vært på en lengre reise i Europa sammen med sin far. Fylt av gode minner over gjensyn med slekt og venner var de på vei tilbake, da de ble delaktige i en av historiens mest om.talte skipsulykker. Hennes far døde, selv overlevde hun. Resten av sitt liv var hun preget av hendelsene den natten, og ville nødig snakke om dem, men ett fortalte hun min bestemor: Det var ikke sammen.støtet med isfjellet, den økende uro om.bord, ventetiden på det kalde dekket, om.bordstigningen i livbåten eller fortvilelsen over å bli adskilt fra sin far som var det ver.ste. Ei heller var det de dramatiske minutte.ne da skipet knakk i to og forsvant ned i dypet eller skrikene fra alle menneskene i vannet som var det skrekkeligste. Nei, det verste var stillheten og mørket efterpå. Da skipet var borte og lysene had.de sluknet, og de stakkars medpassasjere.nes skrik fra det iskalde vannet hadde stil.net, da gikk det virkelig opp for henne, det grufulle som hadde skjedd. Verdens vakres.te og raskeste skip, det såkalt usynkelige symbol på den overlegne europeiske tek.nikk og kultur, hadde likevel sunket, og alle de glade menneskene hadde druknet med det. Hun slet med tungsinn resten av livet. Også dagens historikere trekker ofte frem Titanic som et symbol på den euro.peiske kultur, dens uovertrufne vitenskap og dannelse. I 1912 var fremtidstroen sterk; alle de tekniske nyvinninger, elektrisite.ten, telefonen, telegrafen, medisinene og de bedrede levekår for folk flest medvirket til det. Og ser man bort fra den kortvarige fransk-tyske konflikt i 1871 hadde det vært fred i Europa i nesten hundre år: da hertu.gen av Wellington slo Napoleon ved Wa.terloo ble den såkalte Pax Britannica et fak.tum. Verden var i fred, og svært få så for seg at det skulle bli krig, til tross for enkelte inter.nasjonale politiske kriser og enkelte terro.ristattentat tidlig på 1900-tallet. Likefullt, to år efter var Europa i brann. Første ver.denskrig, som kan kalles første akt i den store europeiske tragedie som skulle efter.late et kontinent i ruiner i 1945, hadde brutt ut. Heller ikke mange så de langsiktige kon.sekvensene av hva som skjedde da krigen brøt ut; den skulle efter alle solemerker bli kortvarig og krigen som skulle ende alle kriger. Men Sir Edward Grey, den britiske utenriksminister i 1914, stod ved vinduet i sitt kontor i Westminster og skuet ut over mørket som la seg over den britiske hoved.staden, og sa: «The lamps are going out all over Europe, we shall not see them lit again in our life-time». Titanics skjebne var som et omen om den europeiske sivilisasjons forlis. Alt dette tenkte jeg på, der jeg lå i min lu.gar ombord på Queen Mary II, og jeg syntes jeg så sterke paralleller til vår egen tid: det har lenge vært fred i Europa, optimismen er sterk, ingen ser for seg en ny storkrig, men.neskene forlyster seg og nyter sivilisasjo.nens bekvemmeligheter i bekymringsløs ørkesløshet. Men for de som følger med i nyhetsbilledet er det uro, tordenskyer truer i horisonten. Store demografiske og politis.ke endringer er i emning. Krig i områdene rundt Europa, folkevandring og terror.anslag har begynt å prege Vesten. Ikke alle er like optimistiske. Queen Mary sank ikke den uken da jeg gjorde min amerikareise. Men er skipet likevel usynkelig? . BJ-NICO@)ONLINE.NO