Artikler

INNPOSTEN – NAV verdsetter fastlegene!

Ragnhild Jordet

INNPOSTEN NAV verdsetter fastlegene! Presses fastleger av NAV til å bedrive overdiagnostikk og overbehand.ling, spør Mona Søndenå i forrige nummer av Utposten. Og har NAV urealistiske forestillinger om spesialisthelsetjenestens fortreffelighet? Svaret er et rungende NEI på begge spørs.mål, særlig det første. I artikkelen «NAVmakt -avmakt, del Il» i Utposten nr. 4 peker Søndenå på noenpro.blemstillinger og dilemmaer i samhand.lingen mellom fastlege og NAV. I dette inn.legget vil jeg belyse to av dem. La meg innledningsvis understreke at NAV-reformen var en krevende omstilling. NAV-kontorene vari lang tid på etterskudd i sitt arbeid med å følge opp sykmeldte -både når det gjelder kvantitet og kvalitet. Etter hvert er ventetider blitt redusert og det er mer rom for kvalitetsutvikling i NAV. Tidlig oppfølging av sykmeldte får mer oppmerk.somhet, og rådgivende overlege-og arbeids.psykologressurser er blitt omprioritert til å bistå NAV-kontorene i dette arbeidet. NAV må forholde seg til folketrygdloven og skal innhente nødvendige opplysninger for å avklare brukers arbeidsmuligheter, be.hov for støtte og rett til ytelser. Det er helt nødvendig å få inn balanserte opplysninger som synliggjør brukerens ressurser, ferdig.heter og begrensninger, sett opp mot mulig.hetene for å delta i inntektsgivende arbeid. Medisinske opplysninger er en del av dette. Brukeren selv plikter å bidra til sakens opp.lysning, og etter gjeldende retningslinjer skal opplysninger primært innhentes fra bruke.ren så langt dette anses tilstrekkelig og for.målstjenlig. Så vil egenopplysningene være avgjørende for hva NAV innhenter fra andre. Nåværende retningslinjer for innhenting av legeerklæringer og medisinske opplysnin.ger understreker at disse i utgangspunktet skal innhentes hos pasientens fastlege. NAV anerkjenner med andre ord at det er fastlegen som vanligvis har den beste helhetlige over.sikt over pasientens helsebegrensninger og hvordan disse er utredet og behandlet, både i primær-og spesialisthelsetjenesten. Fastle.gen har god kjennskap til pasientens totale livssituasjon og ressurser og hva som ever de viktigste hindrene for arbeidsdeltakelse. Innkomne medisinske opplysninger vur.deres av NAV-veileder, ofte også sammen med rådgivende overlege og eventuelt ar.beidspsykolog. Sammenholdt med pasien.tens egen vurdering av situasjonen og opp.lysninger fra eventuell arbeidsgiver tar NAV stilling til om saken er tilstrekkelig belyst. Hvis saken vurderes som ikke tilstrekkelig medisinsk belyst, blir det innhentet supple.rende medisinske opplysninger. Tidligere, med liten tilgang på rådgivende overlegetjeneste, henvendte NAV seg ofte til spesialisthelse.tjenesten i slike situasjoner. Etter nåværende retningslinjer i NAV skjer innhenting av til.leggsopplysninger ved konkrete spørsmål til fastlege. Spørsmålene skal helst kvalitets.sikres ved tverrfaglig drøftinger der også råd.givende overlege er med. I nåværende ret.ningslinjer for NAV er det tydeliggjort at fastlegen (eller annen behandler) har ansvar for utredning og behandling, og at NAV ikke skal overta dennes rolle i dette arbeidet. NAV kan for eksempel ikke kreve at fastlegen skal henvise til spesialist for nærmereutredning. NAV kan imidlertid be om fastlegens vurde.ring av om ytterligere utredning eller be.handling er aktuelt. Fastlegen vurderer om det er behov for dette. Hvis fastlegen synes spørsmålet fra NAV er en god ide, henviser fastlegen til spesialisthelsetjeneste på vanlig måte. Dersom fastlegen vurderer NAV sitt spørsmål som uaktuelt, er det ønskelig med et begrunnet svar om dette. I NAV Hedmark erfarer vi at disse spørsmå.lene noen ganger blir verdsatt som en dra.hjelp i retning av for eksempel meraktivise.rende rehabiliteringstiltak i saker der pasi.enten ikke har vært motivert for å følge fast.legens forslag. Andre ganger erfarer vi at spørsmålene blir misforstått av fastlegen som 'krav fra NAV'. Her har NAV et potensial til å bli bedre til å sette spørsmålene inn i en sammenhengsom gir mening for fastlegen. Regelmessige samarbeidsmøter med Legefo.reningens fylkesavdeling har fokusert på be.hovet for å øke NAV sin bestillerkompetanse i henvendelser til fastlegen om medisinske opplysninger. Fastlegen kan også gi sitt bi.drag i å utvikle denne kommunikasjonen ved å ta kontakt når det er noe i henvendel.sen fra NAV som trenger utdyping. NAV tren.ger og ønsker at fastlegene bruker sin kunn.skap, erfaring og kreativitet til å gjøre NAV bedre gjennom slike tilbakemeldinger! Til spørsmålet fra NAV somSøndenå refe.rerer til i sin artikkel -om hvorvidt det var tatt røntgenbilder av pasienten-kan svaret for eksempel være at det ikke er tatt, og at det heller ikke er indikasjon for det, hvis dette er fastlegens vurdering. NAV bestemmer ikke at det skal tas røntgenbilde og verken kan, skal eller vil «presse» fastlegen til utredning som det ikke er indikasjon for. Det forutset.tes selvfølgelig at både fastlege i sin diagnos.tikk og behandling og at NAV i sine spørsmål (kvalitetssikret av rådgivende overlege/ar.beidspsykolog) holder seg innenfor alminne.lig anerkjent medisin. Tilleggsspørsmålene fra NAV kan dreie seg om diagnostiske avkla.ringer eller spørsmål om hvilke behandlings.planer som foreligger. Noen ganger kan det være uklart hva som er en gjengivelse av pasientens historie og hva som er legens vur.deringer. Oppfølging av helseskadelig livsstil og egentreningstiltak er også eksempler på problemstillinger som NAV kan etterspørre. Etter min erfaring vil tilleggsspørsmål fra NAV oftest dreie seg omhvorvidtenmerak.tiviserende rehabiliteringsprosess kan være aktuelt, så som mestringskurs, henvisning til medisinske/yrkesrettede rehabiliterings.institusjoner, eller eventuelt bruk av «Raske.re tilbake»-tiltak der det anføres lange vente.tider. Det er ikke intensjonen at tilleggs.spørsmål fra NAV skal avstedkomme unødig bruk av begrensede medisinske ressurser, verken i første-eller annenlinjetjenesten. Fast.leger og NAV har en felles interesse i at medi.sinske ressurser blir brukt rasjonelt slik at ventetid for nødvendig utredning og behand.ling blir så kort som mulig. NAV sitt samfunnsoppdrag er å lete etter mulighet for at pasienten kan komme seg ut i arbeid, når dette er mulig. For NAV handler det altså ikke først og fremst om i hvilken grad pasienten er syk (selv om NAV også trenger å vite nok om pasientens sykdom!) men i hvilken grad det foreligger funksjons-/ arbeidsevne som kan utnyttes i arbeidslivet. I NAV sitt arbeid med å hjelpe brukeren til å finne balansen mellom jobbkrav som stil.les og hensyntagen til de opplevde helse.begrensningene, er fastlegene en viktig pre.missleverandør. Både fastleger og NAV har et felles mål om å bidra til økt mestring for den enkelte. Når NAV nå vektlegger merkvalitet i oppfølgingen av personer med helserela.terte ytelser, er det naturlig at det trengs kom.munikasjon for at aktørene omkring den sykmeldte skal forstå hverandre i arbeidet med å støtte den sykmeldte. Søndenås artik.kel viser at kommunikasjonen mellom NAV og fastleger kan bli bedre på dette området. Retningslinjene i NAV for samhandlingen med fastlegene løfter fram fastlegenes sen.trale rolle -kan hende ligger praksis noe etter. Er fastlegens tause kunnskap intet verdt? spør Mona Søndenå. Jo, NAV anerkjenner fastlegenes kunnskap og erfaring, også den tause-men den siste trenger NAV noen gan.ger å få formulert/utdypet gjennom tilleggs.spørsmål. Avslutningsvis oppfordrer jeg fastlegekolleger til å delta på samarbeidsmøter med NAV og bli enig om hvordan man kan nå hverandre i en travel hverdag-gjennom utveksling av epostadresser og telefonnummer. Andre kontaktkanaler er dialogmeldinger og behandlertelefonen i NAV: tlf. 55 55 33 36. RAGNHILD JORDET rådgivende overlege i NAV Hedmark, spesialist i allmennmedisin UTPOSTEN 5 • 2016 Mfl

Denne artikkelen finnes kun som PDF

Last ned pdf