Artikler

LYRIKKSTAFETTEN – «What We Knew» av Carolyn Elkins

Christine Nitter

I den lyriske stafetten vil vi at kolleger skal dele stemninger, tanker og assosiasjoner rundt et dikt som har betydd noe for dem, enten i arbeidet eller i livet ellers. Den som skriver får i oppdrag å utfordre en etterfølger Slik kan mange kolleger få anledning til å ytre seg i lyrikkspalten Velkommen og lykke till s;,. Tove Rutle -log leder Nærhet Lyrikk har alltid betydd veldig mye for meg. Helt siden min farfar i min barndom deklamerte A. 0. Vinje, Jakob Sande eller Olav H. Hauge med buldrende vestlandsrøst har jeg hatt mye glede av den norske diktskatten. De senere årene har flere utenlandske lyrikere sneket seg inn. Diktet jeg har valgt å dele med dere har fått en spesiell plass i hjertet mitt. Da min mann i fjor ble diagnostisert med langtkommet kreft var det ikke boken «rooo ting å gjøre før du dør» vi lette etter, men de nære, enkle tingene. En varm hånd, et smil, sitte sammen og se silhuettene av fjellene bli tydeli.gere og tydeligere en klar høstkveld. Det var som om tiden utvidet seg, og hjertet med. Slik også med dette diktet av Carolyn Elkins. WhatWeKnew At times we feel the need to go back to plain things. To stones, earth, grass, wind. To things we have known a long time, to what we knew when what filled the hours was dirt and a few sticks, a pile of leaves or some thin, white bones from a long-dead bird. The huge rock near the creek was not too hard to lie on then and the sun on bare skin felt warm. We did not feel the press of time as we do now. The world seemed firm and real, and life was slow, and long, and good. Jeg utfordrer Tone Smith-Sivertsen. CHRISTINE NITTER

Denne artikkelen finnes kun som PDF

Last ned pdf