Artikler

Tanker om motivasjon og endring

Torgeir Gilje Lid

Tanker om motivasjon og endring Tanf§rom motivasjon og endring . TORGEIR GILJE LI o fastlege ved Ny/orget legesenter, stipendiat ved institutt for samfunnsmedisinske fag, UiB Allmennlegen forholder seg ofte til pasienter som ønsker å gjøre endringer i sitt liv, men også til pasienter hvor legen mener at endring i livsstil er nødvendig. Noen ganger møter vi pasienten i en situasjon hvor noe viktig står på spill, eller de er i ferd med å få en ny erkjen.nelse. Dette kan være et gyldent øyeblikk for endring. Iblant kan vi også selv bidra til at pasienten ser at noe viktig står på spill, og slik kan bli motivert for endring. Men det forut.setter at pasienten opplever at legen er opp.riktig interessert i hvordan pasienten har det og hvordan han kan få det bedre, og at pasien.ten tror på at eventuelle råd som gis er rele.vante for eget liv. Hvis pasienten ikke opple.ver legen som genuint interessert, eller ikke opplever rådene som relevante for sitt eget liv, er det lite sannsynlig at legen kan bidra til endring. En del allmennleger har lært seg teknikker fra kognitiv terapi, eller fra motiverende sam.tale, for å bidra til endring. Elementer av disse tilnærmingene kan en finne igjen i løsningso.rienterte samtaler, som det også arrangeres kurs for allmennleger i. Motiverende samtale er en pasientsentrert metode for å styrke pasi.entens motivasjon for endring. Det ligger utenfor denne lille artikkelens siktemål å gi en fyllestgjørende beskrivelse av metoden, men ambivalens er et sentralt begrep. Legen må utforske pasientens ambivalens, og moti.verende samtale tilbyr noen konkrete strate.gier for å gjøre dette. Poenget er ikke å for.sterke pasientens motstand ( de som har tenåringer i huset vil intuitivt forstå dette), og i stedet prøve å utforske mest mulig omkring hva pasienten tenker og føler selv. Dette kan gjøres med å sette opp for og i mot-lister over endring versus å fortsette som før, det kalles en beslutningsbalanse. En må også lytte etter spontane utsagn som tyder på endringsvilje, og tanken er at det pasienten sier selv vil ha større effekt enn det legen sier for pasienten. Et helt sentralt punkt er å avklare best mu.lig hva pasienten selv mener er viktig. Dette vil i seg selv kunne styrke pasientens vilje til endring, og det gjør det også mulig å finne strategier som styrker pasientens mulighet for endring. Det krever at legen ønsker å finne ut hva som er viktig for pasienten, og har re.spekt for pasientens verdier og valg, noe som kan styrke viljen til endring og troen på at endring er mulig. Allmennlege Liv Tveit Walseth i Kristiansand har vist dette godt i en artikkel om livsstils-intervensjoner hos fastle.gen, hvor hun bruker Habermas' begrep «livsverden» som utgangspunkt. Legen vet mye i utgangspunktet om rett og galt innen.for avgrensete livsstilsområder, men ofte for lite om pasientens livsverden og hva pasienten opplever som mulig og ønskelig. Det hjelper lite å gi gode råd om røykeslutt eller redusert alkoholforbruk hvis en ikke også har snakket om hva som er viktig i livet for pasienten, og hva pasienten selv tror er mulig å få til slik li.vet nå engang er. Men det er ikke bare pasienter som trenger endring. Det er etter hvert mye forskning som viser at det også for leger er en lang vei fra nyervervet kunnskap til faktisk endring i praksis. Nye retningslinjer gir lite endring i praksis. Ny kunnskap ervervet på kurs gir i liten grad endring i hverdagen når kurset er over. Det kan være verdt å ha i bakhodet neste gang vi ergrer oss over en pasient som ikke klarer å begynne å trene eller spise sunnere. Hva skal til for endring i legens praksis? Det hjelper lite å komme hjem fra kurs med ny kunnskap hvis en ikke også tenker gjen.nom hvilke endringer som er mulig å gjøre i egen praksishverdag for å kunne anvende den nye kunnskapen. Hvilke endringer ønsker du å gjøre? Hvilke endringer er viktigst for pasi.entene og de andre på kontoret? Hva er mu.lig å få til slik hverdagen nå en gang er hos dere' Videre kan en, inspirert av motiveren.de samtale, tenke gjennom hva fordelene med endring og fordelene med ikke å endre seg vil være. Deretter kan en tenke gjennom ulem.pene med endring og ulempene med å ikke endre seg. Men et legekontor er en kompleks organi.sasjon, med store krav til kunnskap og ferdig.heter parallelt med store krav til effektiv lo.gistikk og sunn inntjening. Midt oppi dette skal en hele tiden søke oppdatert kunnskap og omsette det i nødvendige endringer i prak.sis. Som med røykeslutt og trening er det let.tere å få til endringer på legekontoret hvis en går sammen om det. Gjensidig interesse og forpliktelse styrker både motivasjon og gjen.nomføringsevne. Mestringsfølelsen som føl.ger av vellykkede endringer inspirerer til nye endringer. Hvis legene og de ansatte sammen finner ut hva som trenger å endres, kan det styrke både tilhørigheten til arbeidsplassen og opplevelsen av eierskap til det som skjer. Noen ganger kan motstand mot endring også skyldes at ønsket om endring kommer utenfra, og strider mot viktige verdier. Det er ikke gitt at det rette alltid er det beste. For pa.sienter kan det også være at de har prøvd så mange ganger å få til endring at velmente til.tak for å skape endring bare forsterker opp.levelsen av å ikke mestre. Fastlegene opplever betydelig økt press på å sette inn forebyggen.de tiltak, og finne alle dem som ikke lever som de burde. De friske trener stadig mer og tjener stadig mer, mens de som ikke klarer å gjøre de riktige tingene opplever sterkere ut.støting. Dette ser vi ekstra tydelig for røyker.ne, som blir mer og mer marginalisert. Der røyken for en generasjon siden var en natur.lig del av sosialt samvær på jobb og fritid, har nå alkohol tatt røykens plass som felles aktivi.tet og sosialt lim. Røykerne i dag er i stor utstrekning de som heller ikke mestrer å gjøre ting riktig på an.dre livsstilsområder, som kost og trening. Den virkelig store utfordringen for fastlegene er å bidra til endring og bedre helse og samtidig arbeide mot utstøting og marginalisering av de som ikke klarer å gjøre de riktige tingene. Pasienter med kroniske livsstilssykdommer er en av samfunnets mest sårbare grupper. Når helsemyndighetene mener vi må bli flin.kere på forebyggende tiltak og tidlig inter.vensjon, må vi minne oss selv og hverandre på at vårt viktigste oppdrag er å gi god behand.ling og omsorg til de som trenger det mest. REFERANSER • Walseth LT, Abildsnes E, Schei E. Lifestyle, health and the ethics of good living: Health behaviour counselling in general practice. Patient Ed uc Couns 2011; 83: 180-4. • Vansteenkiste M, Sheldon KM. There's nothing more practical than a good theory: integrating motivational intervievving and self-determination theory. Br J Clin Psychol. 2006 Mar; 45 (Pt !): 63-82. Aase Omland er i byline på side 8 i Utposten 5/2012 gjengitt med feil info: Korrekt info skal være: Aase Aamland, fastlege i Vennesla, stipendiat ved AFE Bergen/UiB UTPOSTEN 6 • 2012

Denne artikkelen finnes kun som PDF

Last ned pdf