Artikler

Kasuistikk: En voksen pasient med AD(H)D - en sjelden «bever»!

Helen Brandstorp og Ola Nordviste

Kasuistikk: En voksen pasient med AD(H)D - en sjelden «bever»! m Kasuistikk: En voksen pasient med AD(H)D -en sjelden 'bever'! AV HELEN BRANDSTORP OG OLA NORDVISTE Hvorfor begynte fastlegen og Gjøran utredning av mulig hyperaktivitet da Gjøran nesten var 30 år gammel? Var ikke det litt sent? Kunne det være noen nytte i det? Ønsket kom fra Gjøran selv fordi hans sønn, i en alder av ett og et halvt år, var sendt til utredning for nettopp hyperaktivitet, eller AD(H)D. Før dette hadde riktignok Gjøran jobbet med hyperaktive barn på en institusjon og tenkt at han selv hadde trekk som han fant hos barna, men hans påstand var da at «alle har AD(H)D, -det er bare forskjellige grader!» Egentlig var det Gjørans kone som presset på for å få til ut.redning av sønnen deres, men de syntes i grunnen begge to det ville være interessant å utrede Gjøran samtidig. Slik kunne de finne en forklaring på hvorfor søn. nen fikk en diagnose, -at han var «pappa sin gutt» var en god tanke. Utredningen begynte på kontoret til fast.legen. Somatisk sjekk med grundig nev.rologisk status ble gjort. Spørreskjema fra kompetansesenteret for AD(H)D i landsdelen ble gjennomgått allerede der. Flere spørreskjema ble inn. ført hos psykiater i kombinasjon med samtaler. Kona fylte også ut spørreskjema om Gjøran. Han selv tenkte under utred. ningen at «det var da svært så enkelt å få en diagnose. Man kan jo bare sitte der å lyve». Han ble ikke selv sendt til det regionale kompe. tansesenteret. Den kontakten gikk via psykiater som sendte spørreskjema og notater dit for vurdering. Gjøran v;lgte å være ærlig under utredningen og endte til slutt opp med diagno. sen ADD. H'en, som står for hyperaktiv, var ikke fremtredende. Gjøran mener selv at han på denne måten fikk et papir som gir ham lov til å være litt distre, glemme ting, rote sånn passe og være impulsiv. Etter hvert ble det aktuelt å prøve ut medisiner også. Dette var det igjen kona som ivret for, og igjen var Gjøran mer skeptisk. Likevel syntes han det var interessant å få mulig.heten til å oppleve virkningene av medisinene han hadde hørt så mye om. Dessverre var bivirkningene mest fremtre.dende. Med Ritalin forsvant matlysten, og han syntes han ble bare tynnere og tynnere. Det likte han ikke, han syntes han var tynn nok fra før. I tillegg fikk Gjøran Efexor som hadde bivirkninger i form av tap av libido. Psykiate.ren hadde igjen en tablett mot det problemet, men da sa Gjøran stopp og sluttet helt med medisiner. Livet før medisinene var tross alt mye bedre. Det å få en diagnose hadde allikevel en posi.tiv virkning i livet til Gjøran. Han fikk mer orden på det som var vanskelig; -det å rote bort ting og det å «vase plan.løst rundt i livet». Diagnosen hjalp ham å lage strategier for å ha struktur i hverdagen og struktur på jobb. Et ek.sempel er lommeboka som stadig for- svant. Nå vet Gjøran alltid hvor den er;.den er i høyre lomme. Likeledes er tele.fonen bestandig i venstre lomme sam.men med nøklene. Minibankkortet, som ble lagt igjen overalt, legges nå konsekvent ned i lom.meboken, som så legges i høyre lomme. Det gjøres alltid! Disse små tingene kan virke ubetydelige, men for Gjøran ble «alle de små tingene en stor ting». Med 23 km reisevei til jobb ble det utallige eks.traturer pga glemte nøkler, viktige papirer ol. Nå er det unntaks.vis at slike ting skjer. Strate.giene har han tenkt ut selv. UTPOSTEN NR.5 • 2004 De gode vanene og strategiene kom først etter diagnosen. Før han fikk diagnosen tenkte Gjøran mest at han var håp.løs. Slik kan de fleste av oss kjenne igjen tanker om barn som er hyperaktive, -de er bare dumme, irriterende; umu. lige.. Det å få en diagnose gjorde at Gjøran tok konsekvensen av den. Han var ikke umulig. Det ble klart for ham at han trengte noe av det samme som barn med AD(H)D. Han hadde jo jobbet med disse barna og visste hva de trengte av forutsigbarhet og struktur. Som en morsom bemerkning mener Gjøran at han ville ha spart sine foreldre for flere tu.sen kroner i treningstøy dersom han hadde fått hjelp tidli.gere. Det var mange idrettsgarderober som hadde en over.trekksbukse hengende igjen etter ham. De nye teknikkene for å holde orden og for å lage struktur på dagene gjør at Gjøran er mer fornøyd med seg selv, -selv om han hele livet har hatt en god porsjon selvtillit. Han kjenner at han har fått mer energi til å gjøre det han skal gjøre, kanskje spesielt på jobb. Manglende planer gjorde før at han hadde det kaotisk og utrivelig ved kontor.pulten. Han fant ikke pairene sine og fikk «liksom ikke gjort noe». Nå lager han gode planer for arbeidet og nyter den beroligende virkningen av halvårsplanene sine! Men fremdeles er det vanskelig å rydde bort papirer angående en sak før han tar frem neste. Det å ha faste plasser for arbeids.oppgavene, mapper og arkivskap er også noe han forsøker få til. I Gjørans jobb inngår det bl.a. arbeid med teater. En spen.nende utfordring nå er å lage et teaterprosjekt på en skole Bever i passende omgivelser der det er mye mobbing og kjefting blant elevene. Faktisk er det slik at foreldrene tar barnas parti og er med på kjef.tingen, mener han. Rektor på skolen har engasjert Gjøran til å lage teater med barna for å bruke all energien som nå blir til krangling på en mer positiv måte. Scenen er for vanskelige, ofte aktive, barn et sted der de kan oppleve mestring og å bli sett på en god måte. Gjørans innsikt i AD(H)D-problematikk gjør at han vet hvordan han skal engasjere spesielt gutter med AD(H) D i denne typen aktiviteter. De er ofte «tapere» på skolen og Gjøran sier han vil gjøre dem til «vinnere»! De blir vinnere på scenen. Når barna jobber med drama, opplever Gjøran at de tør mer, de har mindre hemninger og de får struktur på scenen som hjelper dem. Det å øve inn et stykke betyr at barna må holde seg innenfor de rammer som instruktøren gir. De får faste mønstre de må følge og øve inn. Under fore.stillinger går dette ofte overraskende bra og endelig får barna masse positiv feedback som gir selvtillit. Dette har Gjøran selv erfart tidligere i livet og synes er flott å kunne gi videre. Som en oppsummering kan man si at Gjøran har funnet en jobb og en livsstil som passer til sine spesielle egenskaper. En kjent psykolog på området' sa på et foredrag Gjøran høne at «ingen er normal»! Det var om å gjøre «for den sjeldne beveren å finne passende beveromgivelser for å tri.ves». Gjøran har funnet ut mer om hva slags «bever» han er gjennom utredningen. Diagnosen hjelper ham til å fungere bedre og faktisk kan han hjelpe andre med denne lærdom.men. 1 Einar Lunga, sjefspsykolog ved sentralsjukehuset i Førde. Nevropsykolog med omfattende forskning, undervisnings-og klinisk praksis Har du kommentarer, reaksjoner eller spørsmål om artikkelen? Inspirerer den deg til å skrive noe selv7 Ansvarlige redaktører for denne artikkelen har vært Helen Brandstorp og Ola Nordviste. Kontakt disse på helenbra@hotmail.com / nord-ola@frisurf.no UTPOSTEN NR.5 • 2004

Denne artikkelen finnes kun som PDF

Last ned pdf