Artikler

Utposten 30 år 1972-2002

Eystein Straume

.... a osten :1_972-200. Vi var unge, nyutdannete, ivrige, entusiastiske og usikre. Vi hadde forlatt doktorskolen og sykehuslivet og våget oss ut i distriktene. Riktignok bare for en kortere tid, fordi vi var utdannet til å bli sykehusleger. Så satt vi alene på hver våre nes. Det var ikke så mange av oss. Usikkerheten snakket vi ikke om, men den var tydelig tilstede. Ville jeg klare denne jobben? Egne og andres forventninger til hva vi skulle ut.rette var store og økende. Og samtidig en undring over distriktslegelivets egenart. Skulle vi velge bort sykehusveien for alltid og bli ekte og fullblods distriktsleger? Det var vår da Utposten kom for første gang i 1972. På Nordvestlandet hadde Harald Siem, Per Wium og Tore Rud besluttet å gi ut en avis for primærleger. Kontakt.behovet mellom kolleger var hovedbegrunnelsen for avisen som skulle være et intimt husorgan for primærlegetjenes.ten. Etterutdanning var tema for det første nummeret. Det ble tatt til orde både for egne fag kurs og for å kunne lære av hverandre. Det var en ny generasjon leger som ga lyd fra seg og Utpos.ten ble fort den nye generasjonens talerør. Utposten ble et friskt pust, tonen var direkte og praksisnær, vi som satt rundt om kring i landet kjente oss igjen i det som ble omtalt. Det var både ettertanke og pågåenhet, og de 6-7 årlige numrene av Utposten ble påfyll og høydepunkter i en travel hverdag. Utposten bidro til å tydeliggjøre primærlegene. Den skapte samhold og ga identitet. 30 år senere lever Utposten i beste velgående. Den intime husavisen er blitt et tidsskrift for allmenn -og samfunns.medisin. Utposten er organisert som en egen stiftelse og har knyttet til seg et profesjonelt sekretariat. Det skjer ikke lenger at manus blir borte på vei fra redaktør til trykkeri og at det tar noen måneder før det kommer til rette! Og hvert 5. år skifter Utposten redaksjon. Hvert nye kull med redaktø.rer har klart å gi Utposten aktualitet, samtidig som frisk.heten og nærheten til primærlegene er bevart. Og fortsatt er Utposten et lavterskel tilbud hvor kolleger kommer til orde og hvor kolleger oppdager gleden ved å skrive om sitt fag. Det var en betydelig utfordring å bli forespurt om jeg ville være medredaktør i Utposten på begynnelsen av 1990.årene. Det ble opplevd som en anerkjennelse å få være med på laget gjennom 5 år. Det både varmet og gledet. Det var grunnleggende viktig å kjenne at erfaringer og tanker fra en utkantkommunelege var av interesse. Selv fra en utkant var erfaringsgrunnlaget både adekvat og valid for å ha me.ninger om og synspunkter på samfunn og helse. Og jeg hadde frihet til å si hva jeg ville si. Kommunelegestillingen er en plattform med betydelige frihetsgrader, og vi lever i et samfunn hvor vi har lov til å komme offentlig og åpent frem med våre tanker. Underlig nok ble gleden ved ytringsfrihe.ten nesten den viktigste erfaring fra redaktørtiden. Vi må ikke henfalle til å tro at ytringsfriheten er så selvfølgelig at vi ikke trenger åta vare på den. Den bevares kun ved å bru.kes! Vi skrev mot et årtusenskifte. Vi diskuterte samfunnsen.dringer og endringer i helsetjenesten og undret oss over hva som ville komme. Mye har skjedd på 30 år. Samfunnet har endret seg betyde.lig. Distriktslegene er borte, nesten borte er også kommunele.gene. Men vi har fått fastleger som med sitt listeansvar på mange måter er der hvor de gamle distriktslegene var når det galdt ansvar for en definert populasjon. Bare at den gangen var det geografiske grenser som definert den popu.lasjonen legene hadde ansvar for. Og all spesialisthelsetje.neste tilbys nå fra foretak. 30 årganger med Utposten speiler denne utviklingen. UTPOSTEN NR . 7/8 • 2002 j ( UTPOSTEN 30 ÅR il Velferdstaten er fullt utbygd, sterk statlige styring er tonet ned, istedet skal markedet lede veien videre. Samtidig er samfunnet blitt mer komplisert med økende differensie.ring i funksjonssystemer og økende spesialisering. Samfun.nets fragmentering fortsetter. Både offentlig og privat virk.somhet søker å tilpasse seg nye tider. Effektivisering, omstilling og omorganisering rir samfunnet som en mare, og fremstår som en av vår tids store epidemier. Hver ny om.stilling synes å skape behov for minst to nye omstillinger in.nen kort tid. Omstillingene kaster stadig Aere mennesker ut i situasjoner hvor de blir overAødige. For undertegnede var beskjeden fra Telenors nye konsernleder forleden et illus.trerende og skremmende «høydepunkt»: «Telenor går med overskudd, men for å kunne møte morgendagens ut.fordringer må 1500 årsverk effektiviseres bort.» Nå heter det ikke engang at man skal si opp medarbeidere, nå skal årsverk effektiviseres bort. Og alle denne omorganisering skjer i en tid da samfunnsvitere spør om ikke Moderniteten er kommet så langt at utviklingen har mistet sin retning! Individets muligheter og rettigheter er kommet i forgrun.nen. Og individene møter den nye tid med å dra dit hvor de til enhver tid får den beste jobben eller den beste undervis.ningen, eller dit hvor det til enhver tid er best å være, eller dit hvor helsetjenesten antas å være best? Det er iøyenfal.lende hvor mye mer vi reiser nå enn tidligere. Vi er i ferd med -eller skal jeg si: vi står i fare for -å miste lokalsam.funnstilhørigheten. Kommunene betraktes av mange som leverandører av offentlige tjenester, ikke som et sted hvor man bor. Globalisering og indivualisering er navnene som settes på disse endringene. Det er ikke vanskelig å spå at slike samfunnsendringer kan gi dårlige vilkår for helse og trivsel, og grobunn for sykdom. Vi trenger mer enn oppda.tert beredskap innen smittevern for å demme opp mot virk.ningene av globaliseringen. Det er ikke vanskelig å svartmale situasjonen. Hvor er så lyspunktene? UTPOSTEN NR.7/8 • 2002 Vi erkjenner, og tvinges til å innse at vi er avhengige av hverandre. Og det etiske imperativ om at vi alle har ansvar for alle er tydelig tilstede. Det gjelder å forløse slike krav og behov. Det spesialiserte moderne samfunnet, differensiert i funksjonssystemer fungerer kun dersom det finner måter og arenaer for kommunikasjon og samhandling. I vårt fag er distriktsmedisintenkingen er slikt eksempel på sam.handling. Det er så langt en god og nødvendig allianse mel.lom primærleger og akademi som ligger i bunnen her. Men navnet er enda ikke godt nok. Gjenspeiler dette at lokal.samfunnsdelen av det nye prosjektet ikke er godt nok defi.nert og forstått? Her må det ligge betydelige utfordringer for kommende redaktører i Utposten! De forhold som motiverte utgivelsen av Utposten er foran.dret. Videre -og etterutdanning er for lengst etablert og vi har bedre kontakt oss i mellom en tidligere. Vi kommunise.rer sogar via veier som ikke fantes den gang. Internett og e-post er blitt alle manns eie. Men holder vi på å miste lo.kalsamfunnstilhørigheten? Og glemmer vi lokalsamfun.nets fellesskap, verdier og gleder? Den nye redaksjonen må spørre seg hva de vil med Utpos.ten. f!,1 mannsalder har gått og en ny generasjon skal be.gynne å gjøre seg gjeldende. Hvilke ønsker og behov har neste generasjon primærleger? Hvilke metoder og mulig.heter har de for å komme på banen? Utposten er et innarbeidet og tilgjengelige talerør. Måtte de bruke det og prege det på sin måte til glede for både leg og lærd. Mitt ønske er at Utpostens skribenter og lesere vil prøve ut nærheten og tilhørigheten til lokalsamfunnet i tiden som kommer. Vi vet allerede at samhold og fellesskap fremmer helsen. Eystein Straume

Denne artikkelen finnes kun som PDF

Last ned pdf