Artikler

En seiler på livets hav

Elisabeth Swensen

m En seiler på livets hav Eystein Straume, 60 år i samtale med Elisabeth Swensen Eystein Straume er Fylkeslege i Finnmark. Før det var han kommunelege i Loppa i det som kalles en liten mannsalder. Han har vært innom patologi, indremedisin og kirurgi. Dessuten li.ker han å fly. Men det var sjømann han drømte om å bli! Som barn kjente han alle båtene i heim.bygda på Sunnmøre ved navn. Atten år gammel dro han på sildefiske ved Island. For tredve år siden ankom han Loppa som ny-doktor og opp.levde etter kort tid å bli omtalt i rosende ven.dinger -endelig en god lege! -i et leserbrev i Finnmark Dagblad. Begrunnelsen var ene og alene at han ikke ble sjøsyk. Det innga trygghet og tillit. To av sønnene er blitt sjøfolk. Selv har Eystein hatt mange slags farkoster. Nå har han kjøpt seg robåt, og fisker med garn og snøre slik folk langs kysten alltid har gjort. «Det gir meg en følelse av trygghet, men også sårhet, når jeg forsøker å lære meg de tradisjonelle ferdighetene og ser på meg selv som en hærer av kystkultur». Eystein Straume er ikke bare bærer av en kystkultur, men også av en spesifikk primærmedisinsk fagkultur. Intervjuer og objekt finner hverandre i det som nå gjenoppstår som «distriktsmedisin». Selv bruker Eystein helst begrepet lo.kalsamfunnsmedisin. (Hvis bindestrek anses nødvendig, skal den plasseres mellom «samfunns» og «medisin». Me.disin i lokalsamfunnet snarere enn lokal samfunnsmedi.sin.) I overskriften er han kalt en seiler, men han er også et fyrtårn for sine samtidige kolleger og ikke minst for de som kommer etter. Det er derfor Utposten vil snakke med ham i forbindelse med at han nå fyller 60 år. Eystein gleder seg utilslørt over å bli intervjuet. Etterpå takker han. Selvbe.visst og markert er han nok, noen vil si karismatisk med snev av biskopal faderlighet. Men arroganse og jåleri er han blottet for. «Det er rart og ganske tankevekkende for en gangs skyld å være den som skal svare på spørsmålene», sier han. «Som lege er man vant til å være den som stiller dem.» Mange av Utpostens lesere synes nok at de kjenner deg litt. Du er en av de synlige og hørbare i din generasjon i/aget. Folk er nys.gjerrige på hvem du er. Kan du gi noen stikkord om din egen bakgrunn? Født i Fredrikstad, barneår på Sunnmøre, tenåring i Ytre Arna ved Bergen. Jeg har røtter i to lokale kulturer som på hver sin måte har formet meg. Den ene er kystsamfunnet med fiskeriene, nærheten til havet, å høste av naturen. Den andre er det moderne industrisamfunnet, et hierarkisk klassedelt samfunn. Siden studerte jeg medisin i Mi.inchen. I ettertid ser jeg at jeg fikk med meg mer enn legeutdan.ningen fra Tyskland. Jeg fikk en innføring i europeisk kul.tur og dannelse, blant annet naturfilosofien som ble viktig for meg. Sett fra Mellom-Europa oppdager man jo også hvor amerikaniserte vi er i hele vår tenkemåte i Norge. Men jeg savnet kjæresten i Bergen! (Intervjueren er ikke overrasket. Eystein Straume er opptatt av kjærligheten.) Så kom du hjem som ferdig lege og skulle gjøre karriere. Tenkte du allerede da at du skulle bli allmennpraktiker i distrikt? Nei. Jeg trodde vel at jeg skulle bli ett eller annet på syke.hus. Men først var det tilleggskurs og turnustjeneste. Jeg UTPOSTEN NR . 7/8 • 2002 EN SEILER PÅ LIVETS HAV m '---c. havnet i Kristiansand i sykehusturnus. Der spleiset vi tur.nuskandidatene på en båt, «Gloria Mundi». Den sank for.resten fordi ingen hadde tenkt på at den skulle øses om vin.teren. Sic transit. .. Deretter bar det til Florø i distriktsturnus og videre til V ær.nes for å avtjene verneplikt som militærlege ved Forsvarets flyskole. Tiden der var en sann svir. Jeg husker at vi fløy til Røros og drakk kaffe. Til og fra foretok vi halsbrekkende flymedisinske eksperimenter. Vi tvang propellflyene ned i spiral for å senke oksygentrykket nok til å gi tilstrekkelig lang G-påvirking slik at bevisstheten ble påvirket til black.out. Min kone likte det dårlig. Et lite avbrekk.fra kronologien: Er du en uredd eventyrer? Eventyret søker jeg nok. Men jeg har evnen til å bli redd. For eksempel har jeg en veldig respekt for havet. Jeg tror Dette bildet ble tatt i 1944. Det er tatt da krigen var på sitt verste md all krigens skrekk og gru og usif(erhet. Og så sitter en liten gutt der, han er blid, tillitsfull og trygg. Eystein Straume sier følgende om bildet som han aldri blir lei av å se på: «Mor og fars omsorg og kjær.lighet beskYtter mot verdens ondskap». det viktigste er at jeg må ha tiltro til de jeg er i lag med. På Lopphavet har jeg vært ute i vær som førte fiskebåtene til nødhavn. En sen kveld i Loppa kom skipperen på lege.skyssbåten hjem til meg etter at han hadde drukket seg til mot. Han ville bare si at været skulle aldri være så dårlig at han sa nei til å gå ut på havet hvis jeg bestemte at vi skulle gå ut. Jeg avgjorde. Det var en enorm tillitserklæring. Nei, jeg er ikke dumdristig. Vi er kommet til 1972. Du har overlevd de flymedisinske stun.tene, har skaffet deg k_one og to barn. For intervjueren er det året med «kamp mot EEC og dyrtid». For deg er det året du flytter til Finnmark. Et tidsskille? Det var ikke i mine tanker å bli der oppe. Jeg tenkte meg en indremedisinsk karriere og så på allmennpraksis i distrikt som en nyttig erfaring. Til Øksfjord dro vi mest av eventyr.lyst slik så mange har reist nordover før oss. Jeg tror unge le.ger i min generasjon og kanskje før det tok ut sin eventyr.lyst i faget. Nå drar ungdommen til Nepal for å oppleve dramatikk, i jobben vil de ha det kontrollert og trygt i langt større grad. Dessuten krever de ordnet fritid og ferie. Hvordan opplevde du å k_omme til Loppa? Jeg vet ikke om jeg skal kalle det sjokk eller åpenbaring. Antagelig begge deler. Det som er klart er at jeg jobbet alt for mye. Nabodistriktet Hasvik sto ledig, så jeg ble beor.dret til å ha ansvar der også. (Dette var på den tiden da man måtte søke Fylkeslegen om alt fravær fra distriktet ut over 24 timer.) Jeg fråtset både i faglige utfordringer og takknemlighet fra en befolkning som satte pris på meg, så slik sett var det flott. Men det gikk ut over familien. Jeg skal vokte meg for å romantisere situasjonen. Man kan ikke gjøre slikt mot unge kolleger i dag. Heldigvis. Jeg er uenig når eldre kolleger insinuerer at de yngre kollegene ikke er like motiverte for å gjøre en god jobb som vi var. Alt er annerledes nå, ikke minst folks forventninger til le.gen. I løpet av et par tiår er legerollen dramatisk endret. I korttekst kan du oppsummere endringen slik: fra pater.nalistisk lege til autonom pasient. Mye av det vi kalte lege.kunst handlet om å tilsløre budskapet for pasienten. I beste mening og ut fra et terapeutisk perspektiv selvsagt. Nå er kravet til informasjon og samtykke et helt annet. Kanskje kan man si at legen er rehabilitert til rollen som klok råd.giver. I det ligger nye utfordringer, ikke minst i en tid da omsorgsbegrepet er definert ut av medisinen og inn i syke.pleien. Ikke lett å være klok rådgiver i et fag som -med Den norske legeforenings implisitte velsignelse -blir sta.dig mer teknologifiksert. UTPOSTEN NR .7/8 • 2002 li EN SEILER PÅ LIVETS HAV • I I Du flyttet sørover etter tre år, men ble ikke Lykkelig . .. Familien flyttet sørover i 1975. Ungene var i skolealder, samlivet skrantet og vi måtte bestemme oss for noe. Så tenkte vi at Bergen kunne være en mulig1,et. Jeg fikk jobb på patologen i ett år og senere på indremedisinsk avdeling på Haraidsplass der jeg faktisk ble reservelege. I Bergen ble min kone og jeg skilt. Det var en slags opp.våkning til noe som hadde skjedd uten at vi egentlig hadde reflektert over det. Trist og svært smertefullt, kanskje feil, men for sent å rette opp. Det var en skikkelig nedtur. Jeg kjente sterkt på behovet for å være et sted der jeg kjente til.hørighet og hvor jeg var i omgivelser som mine barn kjente; de ble igjen i Bergen. Øksfjord sto ledig, og i 1978 dro jeg tilbake. Etter hvert giftet jeg meg igjen. Vi ble i Loppa i to år. Du flyttet sørover nok en gang, denne gangen for å bli kirurgi Men så? Vi flyttet til Molde i nærheten av min kones hjemsted. Fort.satt var tanken å bli sykehuslege. Anatomi og patologi har jeg alltid likt godt, dessuten er jeg flink med hendene og glad i praktisk arbeid. Kirurgi var et nærliggende valg. På kirurgen i Molde var det morsomt og skummelt! Vi som var unge og nye og ivrige fikk gjøre stort sett det vi ville. Vi skrev operasjonsprogrammet om kvelden og satte oss selv opp på de operasjonene vi hadde lyst på og trengte. Så gikk vi vakt hele natten og opererte dagen derpå. På første vak.ten min opererte jeg en appendicitt, bare assistert av en tur.nuskandidat aldeles uten peiling. «Du klarer vel det» sa bakvakten på telefon. Fødeavdelingen var et kapitel for seg. Vi hadde to gynekologer som nektet å gå i vakt i helgene. Bildet av Straumes Åfjord-storbåt er tatt i 1998. Her på vei gjennom Småstraumen. Langt utenfor allfarvei, like ved grensen til Russland. UTPOSTEN NR.7/8 • 2002 EN SEILER PÅ LIVETS HAV Kirurgisk bakvakt ville ikke ha ansvar for fødsler. Sectio var vår vei ut av vanskelige fødsler, men jeg husker at vi også drev skikkelig fødselshjelp. En gang forløste jeg vagi.nalt en 17-åring med tvillinger hvor I. tvilling lå i seteleie. Uten barnelege. Du hadde sikkert blitt en flink kirurg, beslutningsdyktig og nett.hendt. Hva var det som fikk deg til å velge lokalsamfunnsmedi.sin i Loppa ji-emfor kirurgien da det kom til stykket? Jeg sto foran et karrieremessig valg. Spesialistutdanningen i kirurgi innebar utsikter til stadig Aytting av familie hit og dit. Det fristet lite. Men det viktigste var nok at både min kone og jeg var blitt fanget inn av den «grønne bølgen». Oljepengene hadde så smått begynt å strømme inn over landet. Kommu.nehelsetjenesten var i støpeskjeen, og distriktene ble forespei. (. let et storstilt løft med etablering av kommunale helsesentra og sykestuer. Jeg ville gjerne være med på dette løftet. I 1982 Ayttet vi til Loppa for å bli. Denne gangen var det et bevisst karrierevalg. Jeg kom til et Runkende nytt helse.senter og ditto legeskyssbåt. Men også til et lokalpolitisk miljø som provoserte meg. Som svar på det jeg oppfattet som en DNA-losje som fattet vedtakene på bakrommet og i praksis styrte uten opposisjon stiftet jeg Loppa Høyre. (Her blir det ett minutts taushet. Minst. Intervjueren får ølet i vrangstrupen mens objektet ser vennlig på.) Du stiftet Loppa Høyre?! Akkurat det er ikke det smarteste jeg har gjort. Vi var vel et par-tre medlemmer. Men jeg ville få frem et alternativ, en opposisjon. I ettertid ser jeg at mine ulike roller som kom.munepolitiker og lege skapte problemer for en del pasien.ter. Det var vanskelig for folk å vite hvem jeg var: «Hva slags agenda har han egentlig?» Det beklager jeg. Man vet for mye om folk. Når man da blir politiker oppfattes det som truende. Kloke folk som Werner Christie og Per Fugelli har hver for seg reklamert for «politikk og fag på samme lag». Men vi er rett og slett ikke skolert til å takle den rollekonAikten det innebærer. Da fiskerikrisen slo inn som et brak i 1989 forsvant for øvrig all lokal uenighet i C w "' kampen for å overleve. Da ble det viktigst å stå sammen. C Jeg meldte meg ut av Høyre og inn i Arbeiderpartiet en kort .I Cl a. periode, men ellers har jeg holdt meg utenfor partiene. i:' ,-. Mitt førsteintrykk av deg har jeg fra tiden rundt fiskerikrisen, (.) altså i 1989. Du ji-emsto som en slags talsmann for distriktene Cl a. d, både faglig og politisk. æ Det hører med til de mest smertefulle opplevelsene i mitt le. :r C . geliv å være lege for et samfunn som måtte konsentrere seg Legeskyssbåten i Loppa, M. W. Asheim pel tokt i 1975. Båten er her på tur ut ji-a Øksfjord. Båten er oppkalt etter prost M odulf Wergeland Asheim, som var elsket både som prest og menneske i lokalsamfunnet i Loppa. Han bodde på Loppa øy, ble syk og døde der under krigen. Fiskeskøyta ble ombygd som kirkebåt etter krigen og ble på 1960.tallet solgt til skipperen. Han ominnredet båten slik at den kunne tjene «medisinalvesenet ». Dette betyr at både fødsler, dåp, død og begravelse har funnet sted på M. W. As heim. om sin elendighet for å overleve. For velger du taperens rolle, hvordan kan du da bli noe annet enn det -en taper? Selvrespekt og selvaktelse gikk nærmest i oppløsning og fremtiden ble uten mening. «Ikke ta krisa fra meg» sa ord.føreren, «det er den vi lever av». Jeg lærte intenst fordi også jeg var en del av dette samfunnet. I den prosessen vi som lo.kalsamfunn måtte gjennom, tilegnet vi oss en felles virke.lighetsoppfatning som var forankret lokalt og basert på egne dyrekjøpte erfaringer om makt og avmakt. Vi snakket i sted om mine egne røtter, kystkulturen og klassesamfun.net. Det er en konsistens her. Den rollen jeg kom til å spille i Loppa henger sammen med mitt utgangspunkt. Men først ogji-emst var du doktor. Klarer du i få ord å si noe om hva du tenker om å være doktor i et lokalsamfunn som Loppa? Gleder. Mestring. Takknemlighet. Intenst meningsfullt. Jeg husker for eksempel en fødsel vi hadde om bord i leges.kyssbåten. Jeg hadde en student hos meg som fikk ta i mot barnet mens jeg veiledet. Det ble en høytidsstund for oss alle. Det er ikke romantisk nostalgi når jeg snakker om lo.kalsamfunnsmedisin. Vi lever i en tid der stikkordene er globalisering, spesialisering og individualisering. Hvilke krefter er det som binder samfunnet sammen? Nøkkelen UTPOSTEN NR.7/8 • 2002 g' w Cl li EN SEILER PÅ LIVETS HAV ligger i behovet for samhandling. Avhengighet. Vi blir sta.dig mer avhengige av hverandre, i det ligger både vår styrke og vår sårbarhet. Noen må holde verden sammen. Jeg tror legen spiller en viktig rolle som «lime» i lokalsamfunnet i kraft av vår unike utsikt til og innsikt i befolkningens liv og levnet. Samtidig forvalter vi en tradisjonell rolle som inngir trygghet. Sosiologen Zygmund Baumann deler verden inn i en globalisert elite og en stedbunden underklasse. Folk i samfunn som Loppa er stedbundne, «de som ble igjene» . Men man kan også uttrykke det mer offensivt som «de som valgte å blie». De gjenværende forvalter andre kunnskaper og andre verdier. Kompetansen i lokalsamfunnet er nett.opp det, lokalt utviklet og lokalt anvendbar. Slik er det også i stor grad med legens kompetanse i lokalsamfunnet. Som doktor i Loppa savnet jeg ofte mer kunnskap om hvordan samfunnet virker. Jeg synes studentene bør lære mer om samfunnet generelt og mer om selv å være aktør i et sam.funn, konflikthåndtering for eksempel. Ble du Loppaværing? Og hvis «ja», hvorfor er du da en av de som ikke valgte å bli? Jeg ble Loppaværing. Når jeg trakk i kjeledress og drev på med båten min nede i havna i timesvis var jeg blant sambyg.dinger og likesinnede. Man møter folk på en annen måte når man har noen arenaer utenom jobben. Det er helt nødven.dig. Men etter hvert begynte jeg å få det dårlig med vaktene. Det føltes ikke forsvarlig å fortsette slik jeg hadde drevet, og jeg oppdaget-ikke uten en viss bitterhet-at det ikke fantes noen i lokalsamfunnet som kunne eller ville ta vare på meg. Det finnes rett og slett ingen retrettkarriere for folk som oss. De som blir i lokalsamfunnene livet ut sliter og risikerer å gå ut av yrket på en ufortjent dårlig måte. Kommunenes Sen.tralforbund er de som skulle ha en strategi på dette området, men de har sviktet fullstendig. Tanken på å bli gammel i jobben i Loppa ble mer og mer umulig. I 1995 tilbragte jeg et halvår på ISM i Tromsø, og deretter søkte jeg og fikk en råd.giverstilling hos Fylkeslegen i Finnmark i forbindelse med veilederprogrammet i samfunnsmedisin. I 1997 tiltrådte jeg som Fylkeslege og flyttet til Vadsø. Det var et nødvendig oppbrudd som også falt sammen med at jeg ble skilt og etter hvert gift på ny. Jeg har fått det godt, men det tok flere år å finne nytt fotfeste. Fortsatt kjennes det som et tap å snakke om tiden i Loppa. Men jeg er først og fremst blitt finnmar.king. Flyttingen fra den ville naturen i vestfylket og til det flate og goldere landskapet i øst gikk lettere enn jeg hadde trodd. Jeg er glad for at jeg fortsatt er i Finnmark. Noen tanker om Fylkeslegerollen. Hva slags makt forvalter du? Jeg er fornøyd med å ha fått en stilling hvor jeg kan bruke både min lokalkjennskap til Finnmark og min legeerfa-ring. Det er tid for å pløye tilbake. Jeg tenker i mine gode stunder at som fylkeslege har jeg en posisjon som gir både oversikt og innsyn. Jeg har lov -som den eneste i fylket -til å stille spørsmål til alle som driver helsetjeneste. Og alle som mottar helsetjenester kan spørre meg om de har fått en god nok tjeneste. Tilsynsloven er ingen dårlig arbeidsinstruks. Det er et fornemt maktmiddel å definere hva som er godt nok. Helsetjenesten er viktig for folk, for lokalsamfunnene. Fylkeslegen og Helsetilsynet må ha fokus på lokalsamfun.net og folks behov mer enn på departementale krav. Rådgi.ving og kompetanseoppbygging er viktigere enn tilsyn og systemrevisjoner i å fremme lokal mestringsevne. Og så må vi i tilsynet søke samhandling med andre funksjonssyste.mer enn rettsvesenet. Nå skal jo Fylkeslegen inn under Fyl.kesmannen. Det vil gi oss en tydeligere rolle overfor kom.munehelsetjenesten, noe jeg gleder meg til å utvikle. Samtidig frykter jeg at vi vil ha vansker med å holde fokus på spesialishelsetjenesten fra årsskiftet og det i en tid da denne er inne i sin største omstilling. Så tenker jeg at det skal gå bra en dag å trekke seg tilbake fra denne jobben, bedre enn å måtte slutte brått som all.mennlege. Savnet av pasientene er vanskelig uansett for en lege, men lettere når det skjer en gradvis endring i rollen. Hvis du til slutt -på gamle menns vis -skal si noe ærlig, klokt og allment, hva vil du si da? Jeg holdt et foredrag for fylkeslegene da de hadde møte i Finnmark nylig. Da avsluttet jeg med å gjengi noe fra en novelle av Albert Camus som jeg tror jeg vil gjenta her. Novellen handler om Sisyfos som må rulle sin tunge sten opp fjellsiden hver dag, før den ramler ned og han må starte på nytt og rulle stenen opp samme fjellside neste dag. Camus undrer seg på om ikke Sisyfos etter hvert ble glad i stenen sin. Så sier Camus til slutt:« Vi må tro at Sisy.fos var lykkelig.e» Etterpå spiser vi middag. Bestill det du vil ha, sier Utposten spandabelt. Mannen fyller tross alt 60 år og har blitt en dag ekstra i Tromsø for å bli intervjuet. Jubilanten vil ha alt.for.rett, hovedrett, dessert, hvitvin, rødvin, kaffe og calvados. Karin må få være med, mailet han på forhånd. Karin er hans kone og kollega. Han plasserer seg selv på den ene siden av bor.det, de to damene på den andre. Etter maten, over et glass, kommer historiene ji-a Loppa. De som ikke kan trykkes. De beste. Vi har det morsomt og ettertenksomt slik kolleger kan ha det med akkurat de historiene. Eystein «Sisyfos» Stmume nip.per til calvadosen, lener seg tilbake, myser over til damene og noterer seg fornøyd at de har det fint i hans selskap. Stenen lig.ger i ro ved foten av fjellet, natten er fortsatt ung, og i morgen er det en ny dag. UTPOSTEN NR.e7/8 • 2002

Denne artikkelen finnes kun som PDF

Last ned pdf