Helsevesenet tar og gir

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Mye kan gå galt her i livet. Murphys lov kan noen ganger treffe hardt. I helsevesenet kan dette gjøre vondt. Sporene kan bli dype og konsekvensene enorme. Liv kan gå til grunne. Ikke alltid fatalt, men livskvalitet og livet man lever rakner fullstendig.

Knut Andor opplevde dette. Han var pasient. En svær kar. Nesten to meter på strømpelesten. Alltid uklanderlig antrukket i dress. Leder. Var vant til å være sjef og ta kommandoen. Både i jobben og privat. Han hadde en dyp barytonstemme som alltid var rungende klar. Han var en klippe.

Tidlig en morgen skulle han gjennom et rutineinngrep. Vannet rant litt langsomt. Han måtte «stake opp systemet litt», sa han. LIS legen strevde litt denne morgenen, og etter åtte forsøk måtte den erfarne anestesilegen legge inn spinalbedøvelsen på sitt første forsøk. Senere viste det seg at åtte forsøk på feil plass hadde skadet det som kunne skades. Lammelsen var komplett. På alle måter. Knut Andor var lammet både i handling og funksjon, sistnevnte fra livet og ned. Førstnevnte bare i livet.

Fallet er dramatisk og tar aldri slutt – eller det tar slutt, til slutt. Man blir avhengig av hjelp fra et system man hater og klandrer for alt som er galt. Det er lov å bli forbannet og bitter. Knut Andor ble det, men på en forståelig måte. Klippen var blitt en miniatyr av Sinnataggen, bare sittende.

I årene som fulgte utviklet jeg og Knut Andor et godt forhold. Som fastlege fulgte jeg ham tett. Vi hadde mange samtaler. Han åpnet seg og gråt. Den store mannen, som var det stolteste man kan tenke seg, gråt. Noen ganger rant det mer fra øynene enn kateteret vi holdt på å skifte. Andre ganger kom det når vi reviderte trykksåret. Ofte kom de gode øyeblikkene når de var minst ventet. Og langt fra planlagt. Han kunne fortelle hvor nedverdigende mye kunne være. Hvor liten han kunne være enkelte ganger når hjemmesykepleien kom, hvor stor betydning små ting kunne ha, hvor lett det var å føle hvordan helsepersonellet egentlig var. Hvor viktig det var å bli sett for mer enn bare å være en pasient.

Konen til Knut Andor, Berit eller Bitten som han kalte henne, var et fantastisk menneske. Hun var den typen bestemor som alle ønsker seg. Den som er så koselig og du aldri vil gi slipp på. Liten av vekst og nesten som en teskjekjerring i forhold til mannens lengde. Hun fulgte Knut Andor i tykt og tynt til alle avtalene. Ordnet resepter og utstyr. Hadde full kontroll. Knut Andor var uendelig glad i Berit, og hadde alltid vært det. Han var den typen som viste det også. Uansett hvor sint han var, ble han fløyelsmyk i stemmen når han snakket om Berit. Sinterynken glattet seg finere enn med den dyreste botoxen. Knut og Berit hadde det godt før fadesen, men ikke så verst etter heller.

Etter flere år begynte inaktivitet og alder å innhente Knut Andor. Sykehusinnleggelsene ble hyppigere. Han ville aldri på sykehjem. Det var enten hjemme eller på sykehuset. Hvis han ville hjem før sykehuset ville, sa han stort sett; «ta det med fastlegen min, han fikser det dere måtte lure på.» Han hadde etter hvert en umåtelig tillit og takknemlighet til fastlegen sin, kanskje til hele fastlegekontoret. Han hadde opplevd at tillit kan gjenvinnes. Etter alle disse årene, hvor helsevesenet hadde tatt fra ham nesten alt, så hadde likevel deler av helsevesenet betydd mye. Klippen hadde fått et trygt grunnfjell i livet.

På det aller siste var kontakten med Knut Andor sjeldnere. Sykehusinnleggelser ble trumfet med reinnleggelser fortere enn pasientreiser klarte å få pasienten hjem. Til slutt slapp man opp på den intensive livsforlengende behandlingen. Livskvalitet ble viktigere. Jeg og Knut hadde igjen mer kontakt. Noen ganger hos meg og noen ganger hjemme hos ham og Berit. En dag ba han om et hjemmebesøk, var ikke noe spesielt som sto på, men ønsket oppfølging. Etter endt dag på kontoret tok jeg turen. Berit hadde for en gangs skyld reist på hytta med noen av barna. Vi fikk en god prat denne dagen også, men det slo meg at den var egentlig langt mer overflatisk enn jeg hadde tenkt. Jeg gjorde meg klar til å skulle gå, da Knut stoppet meg.

«Du må ta vare på Bitten for meg», sa han.

«Selvfølgelig skal jeg det», svarte jeg. «Er det noe spesielt du tenker på akkurat nå?» Han svarte at det ikke var det. «Jeg måtte bare si det», sa han.

To dager senere sovnet Knut stille inn. Jeg følte allerede på et økende ansvar, men savnet etter samtalene, som jeg hadde lirket sånn for å få frem, og som var blitt så gode, var merkbart. I årene etter minner jeg meg selv på mange av de tingene Knut Andor snakket om. Berit levde noen år til. Når det nærmet seg slutten for henne sa hun til meg at hun visste at jeg hadde fått oppgaven av Knut. Hun ville bare si at jeg hadde utført den med bravur. «Det å ha en fast lege disse årene har betydd alt for oss!»