Dette er vår oppgave!

Illustrasjonsfoto: BF Sandnes /Scandinavian Stockphoto

Jeg har ikke den varme gode historien om hvordan fastlegen stilte opp for en døende pasient og dennes familie, men jeg har mange opplevelser og historier som baserer seg på tillit og anstendighet.

Den stabile fastlegen opparbeider seg naturlig nok hos de aller fleste pasienter et godt og nært forhold, som er svært viktig når man nærmer seg livets avslutning. Vi har i dag bedre muligheter enn tidligere til å kunne yte god og riktig hjelp til pasienten og de pårørende.

I Norges Leger og annen litteratur fra 1800- og 1900-tallet, kan man lese om leger som var innom og «så til» den døende. Det var nok viktig for pasient og familie, men man kan lure på hvor mye medisinsk hjelp det var i dette. Det var høyst begrenset hvilke medisiner man hadde tilgjengelig, og det var lite støtte fra kommunale tjenester. Glem støtte og råd fra palliativ avdeling.

Men allikevel; legen kom hjem og så til den døende, gjerne over lengre tid.

I mitt yrkesliv er døden i institusjon blitt det vanlige, med ujevne mellomrom er det pasienter som ønsker å dø hjemme. Det betinger en familie som stiller opp, samt støtte fra helsetjenesten.

Prosessen kan variere i lengde. Mange eldre svekkes av alder og sykdom over mange år, og forfallet innebærer etter hvert sengeleie, svekket næringsinntak og forberedelser til døden.

Hos andre kan det ha begynt med en biopsi på kontoret, en plutselig endring i lab-prøver, et radiologisk funn? Dette kjenner vi alle. Den usikre diagnosen, som så blir verifisert. Vi tar av og til den første vanskelige samtalen, men mange ganger er den tatt på sykehuset.

Behandling iverksettes på sykehuset, det er svingende forløp, bedring, tilbakefall og ny behandling. Fastlegen følger med hele tiden; epikriser, konsultasjoner, injeksjoner, samtaler med pårørende.

Når det er åpenbart at det ikke finnes kurativ behandling lenger, eller håp om bedring, vil planleggingen av den siste tiden måtte komme. Noen ganger forsiktig nølende, antydninger av spørsmål, eller bastante utsagn som «han skal i alle fall ikke dø hjemme, det klarer vi ikke.»

Når spørsmålet om å få dø hjemme, kommer på bordet, er det alltid i tillit til at vi andre kan stille opp med det nødvendige. Familien må ha trygghet for at lege og hjemmesykepleie stiller opp, og at overføring til sykehus/palliativ enhet er mulig dersom det blir for vanskelig.

Fastlegen må være på tilbudssiden. Pasient og pårørende må vite at fastlege samarbeider med hjemmesykepleien og kan komme innom ved behov. Av alle våre sykebesøk er vel muligens disse våre mest meningsfulle.

Den mest markante forbedring i omsorgen for de hjemmeboende døende i mitt område har vært palliativ avdelings uteteam. Vi har ved oppstart av hjemmebehandling hatt fellesmøter i hjemmet, med uteteam, hjemmesykepleie, lege, pasient og pårørende. Dette gir trygghet for alle parter og letter forløpet. Pasienten ser og hører at alle er koordinerte. Det senker også terskelen for å ta kontakt ved behov.

Standardisert medisinskrin blir lagt i hjemmet. Jeg samarbeider med hjemmetjenesten om bruken av medisiner, og jeg ringer palliativ avdeling om nødvendig.

Alle behandlingsforløp og sykdomsbilder er individuelle. Det er store forskjeller i behov for smertelindring, angstdemping, vanndrivende, oksygen osv. Ung kvinne med brystkreft, middelaldrende mann med bukspyttkjertelkreft og eldre kvinne med betydelig hjertesvikt, kan alle kreve forskjellige behandlingstiltak og grader av omsorg. Noen har rikelig med omsorgspersoner rundt seg, andre har kun én.

Fastlegens rolle i dette kan ikke overvurderes. De kunnskaper vi har om den enkelte pasient, humør, optimisme, depressive sider, angst og familiesituasjon kommer til nytte. Ingen andre leger går inn i disse situasjoner med bedre forutsetninger enn vi gjør. Ingen andre leger kan gi pasientene samme trygghet som oss. De har kjent oss i årevis og latt seg behandle for store og små skavanker. Den tilliten som har opparbeidet seg gjennom årene, gjør at vi nå får hjelpe i den vanskeligste fasen. Og i mitt hode skal fastleger stille opp her, og i enda større grad i fremtiden. Dersom et slitent fastlegekorps skal fjerne arbeidsoppgaver, er det ikke her.

Det er i disse situasjoner tilbudet fra engangsleger blir ekstra spinkelt, enten de heter Hjemmeleger eller Husleger.

Pårørende har mange spørsmål om hvor lenge det vil vare, vil det bli mye smerter osv. Jeg er tilbakeholden med detaljerte svar. Erfaringen viser at vi bommer en del. De må få trygghet for at vi improviserer etter hvert. Kun et råd er jeg sikker på: Ikke utsett den vanskelige eller viktige samtalen. Ikke kom i den situasjonen at du ikke fikk snakket ut med den døende om noe som var viktig for dere.

En pasient sa til meg i vår siste samtale: «Du Ramstad, jo mer jeg har med deg å gjøre, jo mer blir jeg enig med naboen som hevder at leger egner seg best til bridge og pjolter.» Jeg har alltid valgt å tolke det positivt.