Liv og død i startgropa av legelivet

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Den gang da distriktsturnus sto for tur for snart et sølvbryllup sia, sa mannen min «nå må du dra alene. Vi har fulgt etter deg lenge nå, her har vi et nettverk. Du drar og helgependler hit til oss.» Han hadde rett. Vi hadde to barn som var under tre år, født i løpet av knappe to år, og vi hadde bodd tre ulike steder i landet i samme periode.

Det var like mange mil til distriktsturnustedet som det har gått år nå, og jeg har fulgt mange mennesker ut av livet etter dette. Både har livet som tilsynslege i nesten to tiår og pasienter som har ønsket å dø hjemme med oppfølging fra fastlegen vært min veg. Det er likevel møtet med livet og døden i turnus som står igjen som det jeg får lyst til å dele med Utpostens lesere.

Møtet mitt med allmennmedisin var overveldende. Så mange pasienter, så mange vakter, så mange mil å kjøre på ukjente veger og så mange problemstillinger. Jeg husker jeg tenkte mange ganger om dagen «ja jeg hører hva du sier, men hvorfor forteller du meg dette? Hva tror du lille meg kan gjøre med dette voksne problemet?» Jeg hadde aldri sett for meg et liv i allmennpraksis, for jeg var helt sikker på at jeg ikke ville være alene. To ting reddet meg. Veilederen min var en erfaren og veldig travel lege, men responderte alltid når jeg banket på med «Jada, jeg har tid. Jeg har aldri bedre tid enn akkurat nå.»

Det andre som reddet meg var stedets ambulansearbeider som hadde gjort det til en vane å bli kjent med turnuslegen som kom ved å invitere denne mer eller mindre bortkomne personen hjem til sitt hus. Der satt kone og tre barn i barnehage- og barneskolealder klare rundt middagsbordet. Han bød på familielivet sitt, og det var akkurat det jeg var helt abstinent på, og jeg tok imot med åpne armer og sulten mage.

I starten av den aller første legevakta mi der jeg var sikker på at barna med fremmedlegeme i luftrøret sto i kø, foreslo ambulansearbeideren som også var på vakt, at vi skulle ta en kaffe. Det gjorde vi, men etter få minutter var det alarmoppkalling og utrykning til trafikkulykke. Vi dro dit sammen, og hans ro smittet over på meg. Det viste seg å være et suicidforsøk som ambulansen og jeg håndterte sammen. Skuldrene mine sank ned og nådde aldri etter dette høydene de hadde første vakt igjen.

Det ble flere middager og hyggelige kvelder hos ambulansearbeideren. Den friske, spreke kona hans, som også var en solid støtte i lokalsamfunnet, ble utover høsten hanglete og hostete, noe som jo ikke var eller er uvanlig på den tida av året. Hun gikk ikke hos meg, men jeg så henne på legekontoret et par ganger. Jeg var likevel helt uforberedt da ambulansearbeideren ringte meg og fortalte han var på veg til sykehuset med kona for «hun var så tufs og lav i blodtrykket.» Hun ble så fløyet videre fra lokalsykehuset til Rikshospitalet der hun døde etter få timer.

Jeg ringte Rikshospitalet like etter, på oppdrag fra mannen, for å høre hva som hadde skjedd. Jeg husker veldig godt legen i andre enden av røret sa: «Vi er også sjokkerte. Hun døde i armene våre. Vi håpet på det skulle komme inn et friskt hjerte i tide, men det gjorde det ikke.» Et antakelig banalt luftvegsvirus hos en frisk ung person hadde gitt en dødelig pumpesvikt.

Smerten var grådig og uten grenser.

Ingen ord dekket tapet.

Unger uten mor.

En mann uten livsledsager og uten sin medsammensvorne i omsorgen for ungene.

Tak og vegger i huset var borte.

Men naboer og kjente kom til huset. Uten så mange ord.

Golvet holdt.

Lokalsamfunnet sluttet opp om familien.

Jeg hadde vært nær og ble enda nærmere.

Jeg fikk være der. I familien.

Bake pepperkaker, passe ungene.

Men aller mest være der.

Og dagene fulgte etter hverandre.

Langsomt begynte alle å virke igjen.

Dette er ikke først og fremst historien om legen som ga omsorg.

Det er historien om legen som fikk omsorg, og som med den plutselige døden som bakteppe, fikk gi noe tilbake. Dette ble min mest meningsfulle gjerning i turnus.

Og det er historien om at livet i allmennpraksis ikke er å være alene. I livet og i døden er vi sammen i lokalsamfunnet – hvis vi vil.

Men først og fremst er det historien om å ikke spare på vennlighet og inkludering.

Om å dele det en har også med en ukjent som så kan bli en kjent.

Vi kjenner ikke morgendagen, men å være et godt medmenneske i dag er aldri feil.

PS. Kanskje er det fordi jeg nå har rundet femti og har kjent at døden med det rykket et hakk nærmere, at jeg nylig tok kontakt med ambulansearbeideren igjen og omsider fikk takket for inkluderingen.

Det var et rørende møte etter et kvart hundre år.

Jeg har også fått tillatelse til å bruke historien.

Med ønske om ei riktig god jul