Appelsintrærne i Valencia

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Våren 2015 skrev jeg på en forskningsartikkel om intervjuer med leger om deres møter med døende pasienter i sykehjem. Dette er en historie fra denne tiden. Om min far og meg i de siste ukene av hans liv. Og om omsorgen ved livets slutt i et internasjonalt perspektiv.

Appelsintrærne

Valencia er nydelig om våren. Appelsintrærne fyller gatene med velduftende blomster, og varmen er behagelig. Min far mintes ofte tiden som sjømann da han fra langt ute i havet kunne kjenne spanskekysten på lukten av appelsinblomst, Azahar. Nå nøt han en spasertur hver morgen, slo av en prat med avishandleren og kjøpte El País, før han satte seg for å spise en croissant og drikke kaffe i skyggen av appelsintrærne. Morgenturene var viktige for min spanske far. Å kunne spasere omringet av det spanske språk og matkultur, å komme hjem til sin samboer og lytte til spanske operetter (Zarzuelas) og fortsette på et av sine bokprosjekt. Hans samboer hadde alvorlig astma og kneartrose og kunne ikke følge hans tempo, men de tok stadig noen rolige turer sammen. En gang i året kom han til Norge på familiebesøk, eller omvendt. Døden var ikke fremmed for ham. Han var 80 år og hadde tenkt på døden siden han var barn, fortalte han meg. Han hadde skrevet en novelle som het El niño que tenía miedo a la muerte. Den handlet om hans barndomsopplevelser av bomber og sirener under borgerkrigen, å se Francos soldater peke geværmunningene på hans pappa, som kjørte transporter for motstandsbevegelsen, og hva det gjorde med en fireåring. Når min far ringte meg rundt påske om funn av en svulst i leveren hans, var det for ham en forklaring på slappheten han hadde opplevd siden årsskiftet, han som inntil nylig hadde vært så fysisk sprek. Jeg reiste så fort jeg kunne til Valencias fremste kreftspesialiserte sykehus for informasjonsmøte.

Hysj-budskapet og appelsinlysten som forsvant

«Neoplasi», mumlet hans svoger, som også var lege, til meg da vi stod ved sykesengen i kreftsykehuset som fars svigerfar hadde grunnlagt. Ansvarlig overlege var alvorlig, da han ba meg følge med inn på kontoret, alene – gallegangskreft med spredning til lunge. Hysj-stemningen jeg enset overfor min far forundret meg mer enn dette budskapet. Jeg spurte legen om han ikke skulle informere min far også. «Vil du kanskje si det?» spurte han meg. «Best at du gjør det», insisterte jeg, mens en del av meg strevde med å fatte at jeg som pårørende ble bedt om å informere pasienten. Vi gikk tilbake til pasientrommet, hvor overlegen greide å informere min far både skånsomt og tydelig at det ikke fantes noen kur for hans sykdom, men at han kunne få kjemoterapi som kunne forlenge livet. Han skulle få en liten dose, og var så sprek tross alderen, så bivirkninger ville han ikke få. Ble vi betrygget på. Etter første kur forsvant lysten på croissant og appelsin, og etter to kurer gjorde diaré, underernæring og svekkelse at han i praksis var lenket til hjemmet og avhengig av hjelp til den meste basale hygiene. Dagen etter kreftbudskapet, mens hun får en inhalasjon, får hans samboer hjertestans rett foran våre øyne. Jeg og hennes sønn gir henne hjerte-lunge-redning, min far er et skrekkslagent vitne. Hans nærmeste livsledsager går bort etter tre dager på intensiven. Jeg glemmer aldri bildet av brannbilen som sperrer gaten utenfor, brannfolkene som demonterer stuevinduet, og båren som går ut gjennom vinduet med ambulansefolkene. Blokkheisene var underdimensjonert for båretransport. Hendene mine luktet appelsinjus-oppkast etter gjenopplivningen. Døden er ikke pen.

Kreftbehandling i verdensklasse og trange dører

Hjemmetid, ikke nødvendigvis hjemme-død, er et mål for mange mot slutten av livet. God pleie og omsorg er avgjørende for å få det til. Det offentlige helsevesenet i Valencia kunne dessverre ikke tilby pleie i hjemmet. Til Norge ville han stadig ikke, tross mine gjentatte overtalelsesforsøk på telefon fra Norge. En periode fikk han hjelp fra en privat husholderske, men manglende fagkompetanse gjorde seg snart gjeldende. Min far ble innlagt på kreftsykehuset igjen. Sengehesten var oppe fra første stund, alt stell ble gjort liggende i seng, og baderomsdøren var for smal til å trille inn en rullestol. Omsorgen føltes ikke verdig. At sykehuset angivelig hadde forskning og eksperimentell behandling i verdensklasse, betydde fint lite for meg og min far nå. Overflytting til sykehjem var eneste andre mulighet, men selv sykehuslegene frarådet det og mente at man bare ble stuet bort på slike institusjoner, at pleien var for dårlig. At min fars avdøde samboers navn var kjent på sykehuset, sikret min far plass der enn så lenge. Jeg følte meg maktesløs - var det virkelig dette han ville?

Fra fengsel til Champions League

Tekstmeldingene hans ble stadig mer uklare, i likhet med ham selv. Sedert og delirisk bak sengehestens gitter lød telefonen i slutten av juni omtrent slik: «Jeg er i fengsel... De prøver å forgifte meg. Få meg ut herfra!» Neste dag stod jeg på sykehustrappen med min far skjevt i rullestolen, nesten for svak til å sitte. Epikrisen jeg hadde oversatt til norsk lå i en konvolutt. Et klesskift, en poesisamling av Manuel Machado, et par CD-er med Plácido Domingo og noen familiebilder var pakket ned i baggen. Jeg kjente på lettelsen over å få hjelp av flyplasspersonalet med rullestolen, lettelsen over å lande i Norge, lettelsen over å trille ham inn på akuttmottaket på Haukeland, lettelsen over at han kom på sykehjem. Ikke fikk min far med seg så mye av Champions League finalen 2015, da han var på en siste permisjon hos familie, men han smilte og var omringet av kjente stemmer. Noen av smilene var strengt tatt smertegrimaser, noe sykepleierne så bedre enn meg. Å stole på dem var godt. Han døde med en pneumoni, nøye forklart av kollega at ikke skulle behandles, ti dager etter hjemkomst til Norge.

Takk for sykehjem med omsorg i verdensklasse, helsepersonell som gjør kompetente vurderinger og gir god pleie og lindring. Takk til alle dyktige kolleger som jobber med døende pasienter i primærhelsetjenesten. Champions League-pokalen går evig til dere.