Døende trenger også fastlegen sin

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Som fastleger sier vi ofte at vi følger pasientene våre «fra vugge til grav». Men gjør vi egentlig det? Er vi tilgjengelige for våre pasienter når livet ebber ut? Forskning viser at mange døende ønsker å få avslutte livet i trygge omgivelser hjemme med sine kjære rundt seg. Hjemmedød er ikke utbredt i Norge, faktisk er det ingen andre land i Europa som har lavere tall enn Norge. Kun seks til 15 prosent av befolkningen dør hjemme, mens ca. 59 prosent dør på sykehjem, og omtrent 35 prosent på sykehus.

Jeg tror at vi som jobber i primærhelsetjenesten kan legge bedre til rette for at folk kan dø hjemme. Mange planlegger å dø hjemme, men det viser seg altså at det er få som får muligheten. Det er først og fremst unge menn med kreft som dør hjemme. De som har hatt hjemmesykepleie over lang tid, har større sannsynlighet for å avslutte livet hjemme, kanskje fordi de føler seg trygge og har allerede et etablert behandlingsteam rundt seg?

Vi fastleger følger pasientene våre over lang tid, og vi har viktige kjerneoppgaver hvor vi diagnostiserer, utreder, behandler og koordinerer pasientenes helsetjenester. Vi representerer en viktig kontinuitet i mange pasienters liv.

Som fastlege har jeg dessverre ofte opplevd at jeg blir «koblet av» i pasientens siste levetid ved alvorlige diagnoser som for eksempel avansert kreft, alvorlig hjertesvikt, KOLS og diverse andre lungesykdommer. Da tar ambulerende team fra spesialisthelsetjenesten over med anestesilege og sykepleier, i samarbeid med kommunens hjemmesykepleie, ev. kreftsykepleier og kommunens innsatsteam. Hvorfor blir det ofte slik at fastlegetjenesten ikke blir etterspurt?

Jeg tror mange fastleger kvier seg for vanskelig smertebehandling, WAP og smertepumpedosering er ukjente prosedyrer. Og når ingen etterspør fastlegen, er det ikke helt enkelt å melde seg til tjeneste heller. Det er nok å gjøre i praksisene våre fra før.

Vi har som kjent en fastlegekrise i Norge, og det er godt kjent at fastlegene jobber mye. Diskusjon om at «bøtta er full» pågår for fullt og har eksistert i mange år. Jeg tenker vi må definere tydeligere hva som skal være en fastlegeoppgave, og hvilke oppgaver som eventuelt andre kan ta over – selv om vi egentlig ønsker oss flere fastleger og å beholde de fleste oppgavene. Vi må holde fast ved våre kjerneoppgaver, og det å følge pasienten i den siste krevende livsfasen mener jeg er en meningsfull og viktig oppgave. Døende trenger også fastlegen sin. Fastlegen kjenner pasienten godt, men også hele familien og flere andre pårørende, og kan dermed bidra med nærvær og trygghet.

Jeg har de siste årene opplevd å få følge noen av mine pasienter helt til det siste. Det er en takknemlig oppgave, som blir satt pris på av både den døende og nær familie. Ambulerende palliativt team fra spesialisthelsetjenesten er gode til å etterspørre deltagelse fra fastlege i vårt område. Vi arrangerer ofte tverrfaglig sykebesøk der vi lager gode og forutsigbare planer sammen med pasienten og deres pårørende. På den måten er kontakten mellom fastlege og spesialisthelsetjenesten allerede etablert, og det er enkelt å ta kontakt senere ved behov for konferering.

For en stund fikk jeg et eldre ektepar på min liste som akkurat hadde flyttet fra en annen by. De hadde lite nettverk, men en datter var hjemmeboende i vår kommune. Pasienten hadde avansert pankreaskreft og en svært dårlig prognose. Jeg prøvde å ta en liten tur innom på ettermiddagene på vei hjem fra kontoret. En takknemlig oppgave hvor jeg mener jeg bidro med trygghet for familien. Dosering av smertestillende var ikke det viktigste, men de gode samtalene som skapte en ro og trygghet rundt den sykes siste levetid. Han døde fredelig med god hjelp fra et godt tverrfaglig team. Kona har jeg fortsatt kontakt med, og hun er også på min fastlegeliste.

I vår kommune er vi så heldige at vi har bygd opp en «lindrende/palliativ» enhet på sykehjemmet. Sykepleierne og sykehjemslegen har over tid skaffet seg god kompetanse. Når en døende pasient blir innlagt sykehjem, er jobben for fastlegen egentlig over. Men ved noen anledninger har jeg allikevel valgt å besøke pasienten min på dødsleiet. Jeg har ikke involvert meg i behandlingen som sykehjemslegen har ansvaret for, men jeg har opplevd at det har blitt satt stor pris på av både pasient og familie at jeg har kommet innom. Det betyr noe for pasientene våre at vi gir «det lille ekstra» når de er i denne vanskelige og sårbare avslutningsfasen på livet.

Jeg pleier ikke å dele ut mitt private mobilnummer til pasientene mine, men noen ganger gjør jeg det til de som er alvorlig syke. Om de ringer meg i helgen eller en ferie er det greit. Det koster så lite for meg og betyr så mye for de det gjelder i en vanskelig tid. Flere burde få muligheten til en hjemmedød, og jeg tror vi fastleger kan bidra til at flere kan få muligheten der det egner seg. Palliativ omsorg kan være en krevende oppgave, og den må være kunnskapsbasert. Det finnes nå mye god informasjon om livets siste dager, som mange bruker (1).

Ved et godt tverrfaglig samarbeid i kommunen, og med god støtte av palliativt team på sykehusene, tror jeg flere vil få muligheten å få dø hjemme. Da blir det en valgmulighet, og mange ønsker nettopp det i livets siste fase. Det bør være en naturlig oppgave for fastlegene å bidra.

Referanse

  1. www.helse-bergen.no/palliasjon