Da våren dro

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Høsten kommer på besøk en vårdag. Jeg tørker en tåre før jeg drar i sykebesøk. På veien kjøper jeg en bukett peoner og en boks blåbærsorbet. Vel framme får våren overtaket – blåbærtunger og barnelatter skyver høsten foran seg. De lyserosa knoppene plasseres på spisebordet.

Gjennom våren og sommeren er høsten fast passasjer i bilen, men heldigvis er den fintfølende nok til å la meg gå inn alene. Der inne er det uansett ikke rom for tungsinnet den bærer med seg. Kun nuet betyr noe for dem som skal leve videre når våren er omme.

Atter en gang gjør de plass ved middagsbordet mens huset fylles av krydder fra alle verdenshjørner. Storfamilien er samlet – og styrken deres holder liv i våren. Peonene slår ut i full blomst, og varme sommerdager løper lett av sted. Tradisjonene får feste, og nye opplevelser vever dem tett sammen.

På sensommeren blir dagene tyngre. Høsten kryper nærmere. Peonene er i ferd med å visne. Det er vondt nå. Tapperheten vi er vitne til mangler sidestykke. Situasjonen utfordrer oss som skal hjelpe. Sammen klarer vi likevel å holde høsten på en armlengdes avstand.

Varselet jeg har ventet på kommer mens det er mørkt. Den skarpe lufta vitner om alvoret jeg skal møte. Høsten har tatt seg til rette i natt. Det var som å skru av en bryter på et liv som bare brakte lys. Våren har dratt for alltid, og tomrommet blir ikke lett å fylle.

Den tyngste dagen ser jeg ikke klart. Alt det jeg har forsøkt å holde under kontroll de siste månedene skyller over meg med voldsom kraft. Det føles rett å være der og høre hornmusikken som var så kjær. Selv om det er høst i luften gjør tonene at våren kjennes nær.