Oppdrift

Illustrasjonsfoto: Colourbox

– Hun er for ung, det er ikke slik det skal være, tenker jeg, idet jeg låser meg ut fra kontoret på vei til sykebesøket.

Varmen slår imot meg. April hadde vært råkald. Men så kom et værskifte i starten av mai, med shortsvær, lukten av nyslått gress og en lyseblå himmel som ikke ville bli mørk om kveldene.

– For en herlig tid, alle fridagene i mai og en sommer i vente, drømmer jeg om, der jeg kjører oppover dalen med bilvinduene åpne.

Oppe i åssiden ser jeg paraglidere som blir løftet opp av vinden for en luftig svevetur i det milde været. De er akkurat som svalene, som legger seg på oppdriften og lar seg drive med på en lang reise, helt fra Sør-Afrika til en sommer i Norge.

Jeg hadde sett alle tegnene nå, det kunne ikke være mange dager igjen.

– Bare hun fikk leve til etter konfirmasjonen, tenker jeg, da jeg parkerer utenfor huset.

– For hennes del. Nei, mest for konfirmantens del.

Jeg hører livlige stemmer fra stua i det jeg lukker døren bak meg på vei inn.

– La døra stå åpen, sier en.

– Det er så varmt, litt gjennomtrekk vil gjøre godt, kvitrer en annen.

Venner har kommet for å hjelpe til med organisering og pynting til den store festen. Jeg registrerer at det har blitt ommøblert i stua siden jeg var innom her for en dag siden.

Ett langbord står midt i rommet. Her skal konfirmanten, selskapets midtpunkt, trone.

På kjøkkenbenken står bordkortene som små tinnsoldater på geledd. Blankpussete lysestaker med lange stearinlys og lysegrønne servietter brettet i en flott vifteform står som seilbåter på et annet bord. Alle venter på å få anvist sin plass på festbordet.

Det er forventning i huset. Noe skal skje.

Hun ligger i sykesengen på et svalt og mørkt soverom med åpen dør. Derfra kan hun se inn i stua, hvis hun orker. For hun har ikke mye krefter igjen nå. Hun ligger for det meste og døser, men hører lydene av familien; stoler som blir flyttet på, klirring fra kjøkkenet, ytterdøra som går opp og igjen.

Gråt, sorg, fortvilelse – de vanskelige samtalene er bak henne nå.

Hun våkner når jeg kommer. Hun rister på hodet når jeg spør om hun er kvalm, om hun har smerter.

– Jeg er sliten, sier hun lavt. Veldig sliten.

Jeg ser på henne. Hun er svært avmagret, nesten gjennomsiktig.

– Det er ikke lenge igjen nå, tenker jeg, mens jeg forsiktig klemmer den senete, bleke hånden hennes.

– Jeg kommer igjen i morgen, sier jeg lavt. Men hun sover allerede med en svak, nesten umerkelig pust.

På vei mot ytterdøra, kikker jeg inn i stua.

Det er vakkert. De vårgrønne serviettene, de forseggjorte bordkortene, de funk-lende lysestakene.

Jeg vil si noe.

Jeg burde si noe.

Men jeg finner ikke de riktige ordene.

Ved det lange spisebordet står vennene. De ser på meg og smiler.

– Så deilig vær det er, sier en.

– Helt som bestilt til den store dagen, legger en annen til.

De holder en lang, kritthvit, nystrøket duk i hver sin ende. De rister den forsiktig for å dandere den ordentlig på plass.

Fra den ene enden av bordet til den andre enden flagrer duken i buktende, bølgete bevegelser – akkurat som de runde, myke skyene på den ambrafargete himmelen ute.

Da ser jeg det!

Det er et likklede for den reiseklare.

Det svinger seg grasiøst blafrende, som om det la seg på en oppdrift som brått kom forbi ...

Så daler det hvite stoffet lønnlig ned på festbordet og blir igjen til en vakker, nystrøket damaskduk.

– Hun er for ung, det er ikke slik det skal være, tenker jeg og går ut i den lyse og lette maikvelden.

Kjære leser.

Denne novellen er en fabulerende syntese av mange sykebesøk. Jeg har fargelagt etter egen fantasi og respekt for mennesker jeg kanskje kunne ha møtt.

Jeg har derfor ikke spurt noen om tillatelse til å skrive novellen.

For alt er oppdiktet, bortsett fra duken som ble til likklede.

Det er helt sant!