Verdien av moai

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Ifølge gammel samisk tenkning, kunne man dø to ganger. Biologisk og sosialt. Og det skjer så å si alltid i den rekkefølgen. Så lenge en person var joiket, var personen sosialt levende, har jeg hørt. Ettersom både slektningers joik og navn kan gå i arv, kan det gå rikelig med tid før en dør sosialt.

Men ikke alltid vil de strenger et menneske har spilt på klinge videre som gode gaver og minner. Mitt møte med taus død i ensomhet er nok den legeerfaringen som har rørt meg aller mest på dypet. Hvordan er det å mangle noen som gir deg livslyst og ikke ha noen som tar imot det du selv har å gi? Hvordan er det å ikke ha det som på samisk heter moai – «vi to»?

Møtet kom plutselig under en alminnelig dag på fastlegekontoret. Med vaktradioen plassert på skrivebordet, var det jeg som ble kalt ut for å syne en død person jeg ikke kjente fra før og aldri hadde hørt om.

Det viste seg å være et eldre kvinne som hadde bedøvet livets siste del i alkohol. Sannsynligvis syk og sliten hadde hun segnet om på sengen. Og ingen visste noe før inngangsdøren ble åpnet fordi det hadde hopet seg opp i postkassen utenfor.

Det var varmt der inne, og ut fra mumifisert hud og annet, var det nok gått noen dager. Sanseinntrykkende blandet seg med det at selve legegjerningen ble satt på prøve. Først mest faglig, rent rettsmedisinsk: Når inntraff egentlig døden? Den var jo ikke bevitnet av noen. Siden på et eksistensielt plan. Det var lite å gjøre for pasienten, i stedet ble spørsmålet hva jeg kan gjøre for å forhindre at dette blir skjebnen til flere.

Spørsmålet er med fremdeles. Den døde er heller ikke glemt. Hvordan familie og andre husker henne, vet jeg lite om. Kanskje hadde vedkommende selv lukket seg inne og holdt folk unna den siste tiden?

Denne erfaringen utfordrer hva jeg hadde og fremdeles har som fundament i livet; dette med å elske sin neste som seg selv. For hvem er min neste? Hvor går grensen? Hvordan prioritere egne krefter i det nære? Og hva med det mer fjerne – hvordan forvalter vi våre samfunnsstrukturer og -verdier?

Hippokrates krediteres for setningen vi gjerne bare bruker første del av: Primum non nocere, secundum cavere, tertium sanare. Den kan oversettes med «For det første, gjør ikke skade, for det andre undersøk nøye og for det tredje, helbred.» Hvordan forebygge, oppdage og helbrede ensomhet?

Vel hjemme fra det uventede møtet med en vond død, kom tårene da jeg hadde lagt meg om kvelden. Jeg husker at jeg så på mannen min og tenkte på den døde. Hun hadde også elsket og blitt elsket i livet. Det visste jeg, men altså ikke mer. Hvor var kjærligheten i hjertet da det sluttet å slå? Hvordan føles det å være sosialt død, men biologisk levende?

Å møte døden uten kontakt med de nærmeste, har blitt en smertefull erfaring for flere enn kanskje nødvendig det siste året. Fortvilelsen til de pårørende som ikke har fått besøke sine kjære og innsatsen fra helsepersonell for å balansere ulike hensyn, er noen pandemiens mest krevende konsekvenser. Regler ble og blir praktisert litt forskjellig – på menneskelig vis – selv om intensjonen hele tiden har vært at døende skal få besøk og ingen skal dø alene på våre institusjoner.

Ensomheten utenfor institusjonene er nok vel så vond, men mindre omtalt og veldig vanskelig å vite omfanget av. Allikevel er det et tema som berører – når vi tenker på det.

Vil koronahøsten gjøre oss bedre til å se hverandre og trigge oss til å handle på måter vi ikke har gjort før? Kan vi lære av andre samfunn eller se nærmere på vår egen kulturarv?

«Jeg er fordi vi er», er en kortversjon av det afrikanske ubuntu, vel verdt å slå opp og kikke litt nærmere på. I samisk språk finner man totalls pronomenet moai. Det kalles en dualis og kommer i tillegg til entall- og flertallspronomene jeg og vi.

Man kan nok si at i småsamfunn som lever på marginene, får hvert sette menneske stor plass, og man har skikker som sikrer det. Relasjonene mellom mennesker også. Det sies at i distriktene er man sosialt konservative og ikke gjerne endrer slike strukturer, men er mer pragmatiske med hensyn til ny teknologi og arbeidspraksis. Mens det er omvendt i byene.

Hva så i vårt globaliserte gigasamfunn som kommuniserer stadig mer digitalt over avstand – både kort og lang? Hvordan ivaretar vi behov for nærhet, å bli sett og sett igjen, bli utfordret, bekreftet og akseptert hele livet?

Uansett form og farge på det man står i, er det bare mulig å begynne der man selv er. Akkurat nå, gjennom denne teksten har vi to vært et moai i noen minutter. Takk for at du leste. Jeg hører gjerne fra deg om du har tanker å dele. Verken joiken eller et moai kan vare evig, men vi bør alle gjøre vårt for å holde liv i en varm grunntone.