Døden – venn eller fiende?

Jeg leser daglig dødsannonser i avisa. Kanskje er det en yrkesskade jeg er blitt påført som prest?

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Men i tillegg til nyttig informasjon, gir de korte linjene i en dødsannonse et interessant innblikk i hvordan folk tenker om døden: «Han sovnet stille inn, hun tapte kampen mot kreften, han valgte å forlate oss…» Jeg leste et sted om ei dame på 95 år som døde – «brått og uventet», som det stod.

Døden passer aldri

Da tenkte jeg: «Brått – ja, det kan hende. Det er mange spreke nitti-åringer! Men uventet? Har de ikke tenkt på at et menneske i nittiårene kommer til å dø en gang?!»

Døden passer aldri inn i livet til det moderne mennesket. Vi er vant til å mestre det meste og finne løsninger på de fleste utfordringer. Moderne legevitenskap har gjort det mulig å forlenge livet i begge ender. «Vi vil leve lenge, vi – og gammel vil vi aldri bli!» synger Halvdan Sivertsen, og det er så sant. Grensen for hva som er gammelt, flytter vi stadig foran oss. Min svigermor snakket om «de eldre» til hun ble 90 – men da sluttet hun med det. Hun skjønte nok at da tilhørte hun selv den gruppen.

Vi vil leve lenge, og liker ikke tanken på å bli gammel. Men når vi blir gammel og syk, fins det alltid medisinsk hjelp å få for å forlenge livet. Og hvis noen skulle komme til å dø, så må det være noen sin skyld. Da er det noen som har gjort en dårlig jobb, og som må stilles til ansvar for det. Det kan for eksempel være fastlegen eller andre som jobber i Helsevesenet.

Vi lever som om vi ikke skal dø. Mine kollegaer som jobber i begravelsesbyrå ser den samme tendensen. Mange pårørende er helt uforberedt når døden kommer på besøk. Og døden spør aldri om det passer. Den bare kommer – nådeløs og ugjenkallelig. Derfor våger jeg å påstå at den største utfordringen for det moderne mennesket er å akseptere døden som en naturlig realitet i livet!

Hvorfor må vi dø?

Jeg ble en gang spurt av min datter: «Du pappa, hvorfor må vi dø?!» Hun var ute i hagen og lekte, da hun fant en død fugl på marka. Nå stod hun med den livløse fuglen i handa og så på meg. Det hører med til historien at hun hadde mistet lillebroren sin da hun var tre år, og skjønte nok at det var en sammenheng.

Hva skal man svare en seksåring som nettopp har oppdaget at det er noe som heter død? Jeg husker at jeg tenkte meg godt om. Først hadde jeg lyst til å si at jeg synes døden er en utrolig dårlig oppfinnelse! Uansett hvem som har funnet den opp, så er det dårlig gjort. Det beste hadde jo vært hvis vi kunne leve bestandig og slippe å ta farvel med hverandre. Men da ville det jo bli ganske fullt på denne jorda – hvis det stadig kom nye til og ingen naturlig avgang. Så jeg tenkte at jeg kunne ta en slik rasjonell forklaring. Jeg var også innom tanken på å ta en teologisk forklaring med Adam og Eva og syndefallet, og hele bibelhistorien. Men det er jo en ganske heavy story for en seksåring. Så jeg endte opp med å si det som vi foreldre ofte bruker å si når ungene spør om noe som det egentlig ikke finnes svar på: «Det bare er sånn!»

Det beste svaret på spørsmålet til min datter står egentlig i ei gammel bok som heter Predikerens bok: «Alt har sin tid – ei tid til å fødes, og ei til å dø!» Dette bibelverset leser jeg i hver eneste begravelse som jeg forretter i, for her presenteres hele sannheten om menneskelivet i ei fortettet setning. Og så har jeg lyst til å føye til: «Det bare er sånn!»

Døden er egentlig det eneste sikre i livet. Det er noen som har forsket på dette også, og de har funnet ut at overlevelsesprosenten i dette livet holder seg konstant – på null. Det må vi akseptere og godta!

Derfor har Piet Hein helt rett når han proklamerer i et av sine mange dikt:

«Av jord er du kommet, til jord skal du bli. Når dette er sagt, er ei mere å si. Du ville vel holdt på evindelig. Så tok det slutt, det er ganske almindelig!»

Døden kan være en venn

Jeg møter ofte døden i jobben min som prest. Mange tror at det er veldig trist å stadig forrette i begravelser. Det er det – også. Men ikke bare. For i nærkontakt med døden får jeg et annet perspektiv på livet. Jeg ser at det er slett ingen selvfølge. Derfor blir jeg enda mer glad i livet når jeg stadig blir minnet på om døden. Jeg blir opptatt av å ta vare på livet og på de nærmeste – mens vi ennå har tid. Døden kan altså ha en positiv funksjon i livet. Kanskje er det også en yrkesskade, men i så fall er det helt greit, synes jeg.

I stedet for å se på døden som en fiende vi skal være redd for, eller som vi skal bekjempe – går det an å se på døden som en venn?? Ja, det går an! På to måter, har jeg funnet ut. En farlig måte, og en god måte.

Noen mennesker opplever i en kortere eller lengre periode at Livet blir en fiende. De bor i et mørkt rom, og alt blir et ork. Til slutt har de mistet håpet om at det kan bli bedre. Det er da de oppdager at det fins en nødutgang. Jo mer de tenker på muligheten for å flykte fra livet, desto mer blir tanken på døden en venn. Men det er en farlig venn. For i kjølvannet av et selvmord er det alltid mye sorg - og ofte en komplisert sorg, for dem som blir igjen. De menneskene som blir fristet til å benytte seg av nødutgangen, trenger hjelp til å se at livet kan bli bedre. Livet kan bli en venn igjen.

Men døden kan være en venn når den kommer som en naturlig avslutning på et langt liv. Helsevesenet har et godt motto i så måte: «LEVE – og la dø!» Vi skal gjøre hva vi kan for å forlenge livet. Men vi kommer alltid til et punkt der den livsforlengende behandlingen blir feil, og da gjelder det å gi dette mennesket en verdig avslutning på livet. Og etter et langt og kanskje slitsomt sykeleie går det an å si: «Det var godt at han fikk slippe!» Da kan døden være en venn.

Den gamle kirkefader Frans av Assisi, som har gitt navn til den nåværende paven, sier i sin vakre hyllest til moder Jord og søster Sol også dette:

«Takk, gode Gud, for søster Død – den siste hjelper i vår nød. Hun kjører vognen stille frem når det er kveld, og vi skal hjem!»

Vi er trekkfugler

Vi mennesker er som trekkfuglene, tror jeg. Det er rart med disse trekkfuglene – de kommer tilbake hver vår og fyller luften med skrik og skrål og liv og glede. Så bruker de sommeren til å lage reir og få fram et nytt kull med unger. Men når høsten kommer – ut i september og oktober, så begynner de å bli urolige. De samler seg i større og mindre flokker og gjør seg klare for avreise. Instinktet gir melding om at de har et annet hjem på sørligere breddegrader. – Jeg tror at vi mennesker også er som trekkfuglene. Vi har også et annet hjem, og når tiden nærmer seg for oppbrudd, gjør vi oss klare til å ta farvel.

Som ung og nyutdannet prest besøkte jeg ei gammel dame på det lokale sykehjemmet. Det var hun som hadde bedt meg om å komme. Hun skulle snart dø, og det visste hun. Det var ikke mange ordene å få ut av henne. Til slutt greide hun å presse fram: «E vil heim!» Jeg var som sagt ung og fersk i faget, og spurte nysgjerrig: «Kor du bor hen?» Jeg tenkte at hun lengtet tilbake til barndomsheimen sin. Men da løftet hun en krokete pekefinger og pekte oppover. Hun hadde heimlengsel, men det var til en annen heim. Hun hadde himmellengsel. Den leksjonen i praktisk teologi har jeg aldri glemt.

I møte med døden blir vi utfordret på våre egne verdier og vårt livssyn. Og da lurer jeg på om det er lettere å akseptere døden når man har et livssyn som er åpent for at det er et liv etter døden? Døden er ikke slutten – bare en overgang, til noe annet, kanskje til noe bedre. Jeg har også møtt mennesker på dødsleiet med et erklært ateistisk eller humanetisk livssyn, og som hadde forsont seg med at døden var det siste. Uansett blir hver enkelt av oss utfordret til å tenke gjennom vårt eget forhold til døden.

Jeg hørte om en kar som kalte sammen barna sine for å planlegge sin egen begravelse. Han hadde tenkt nøye gjennom alt, og hadde et avklart forhold til alle praktiske detaljer. Det skulle være en kirkelig begravelse, og han hadde ønske om både kirke, prest og salmer som skulle synges. Minnesamvær skulle det også være, og der skulle de feire det livet som var levd – mer enn å sørge over at han var død. Da han var ferdig med å snakke, var det bare ett spørsmål som gjenstod. En av sønnene spurte forsiktig: «Vil du ha kistebegravelse eller kremasjon?» Da sa han ettertenksomt, med et glimt i øyet: «Nei, det kan nu være en overraskelse!»

Det heter vanligvis: «Den som lever, får se.» Men her passer det bedre å si: «Den som dør, får se!»

Odd J. Eidner (64) jobber til daglig som prest i Bodø. Han er i tillegg forfatter, og har til sammen skrevet sju bøker. Han er dessuten en mye brukt foredragsholder, også i Helsevesenet.