Stemmen som løfter opp det andre helst snakker lavt om

Anette Fosse intervjuet av Laila Didriksen

Bak ei blå dør i Mo i Rana hører jeg kjappe fottrinn ned ei trapp. Løpende fottrinn. Det er slik jeg fra før kjenner Anette Fosse. Løpende fra en plass i salen opp på en talerstol på allmennlegeforeningens årsmøte. Lett joggende opp på podiet på ALIS-Nord-konferansen.

Anette på småbruket i Skjelosen. Hun er en allsidig dame med mange interesser. Hun snakker varmt om det mange andre ikke er opptatt av: sykehjem, distrikt, allmennmedisin og døden, som er tema for denne utgaven av Utposten.

Den blå døra åpner seg. Og et stort smil kommer til syne. Replikkene kommer like kjapt som føttene som småløper opp trappa.

«Velg deg en kopp!» En hel vegg på kjøkkenet består av hyller fulle av kopper. Et helt liv av kopper. Alle fylt med hver sin klunk med minner. Og en av dem, i hånda mi, nå fylt med te som Anette serverer sammen med steinovnsbakt brød fra småbruket. Småbruket som nå er hjemmet til henne og mannen. Det hjemmekoselige kjøkkenet på Mo er bare sekundærbolig.

Mot nord

En dag i -89 kjørte et ungt par over Offersøya. På vei mot Ylvingen. Landskapet utenfor bilen gled forbi. Anette så på mannen og sa: – en gang skal vi bo her. Her er vi hjemme!

Under studiet trengte Anette en pause. Medisinstudiet ble ikke helt det hun så for seg. Sykehuset, klinikken, faget. Var det dette hun skulle bruke livet til? Hun brukte et år på andre ting. Blant annet skuespill på Studentersamfundet. Langt borte fra sykehusets hvite verden. Etter et år gav hun medisinen en ny sjanse. Heldigvis. Møtet med allmennmedisinen på studiet ble et vendepunkt. Litt som å komme hjem. Det var her hun hørte til, tross alt. Og da turnus sto for døra ville Anette nordover. Bodø ble både et tilfeldig og et bevisst valg. Alle plassene lenger nord var valgt da Anette skulle velge. Bodø ble så langt nord hun kom.

Anette trivdes i Bodø. Selv om man knappest kan kalle turnustiden i allmennmedisin i Bodø for distriktsturnus, ble turnustiden med Tor Anvik som veileder en god forankring i det som resten av livet skulle bli Anettes fag.

Men når man er to, må begge trives. Da Anettes mann fikk tilbud om en stilling ved Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana brygget det opp til parets første og eneste noe opphetede diskusjon. Flytte til Mo i Rana? Aldri! Men hva ofrer man ikke for kjærligheten? I -91 pakket Anette og mannen flytteeskene og flyttet til Mo, og til svigermor. Og det Anette i utgangspunktet gav et år, ble et liv. Hus ble bygget. Det er ikke bare de to som bygger hus i gata. Det er flere. Dugnadstimer i hverandres tomter og nybygg danner grunnlag for gode vennskap og naboskap. Ei egen «Bakkebygrend» vokser frem der barn fremover skal løpe inn og ut hos hverandre. Inn i det nye huset flytter nemlig en familie på tre. Et ekte nystubarn må vite.

Anette startet i praksis på Yttern legesenter. 50 prosent fastlege, 50 prosent sykehjemslege. Og sykehjemsmedisin ble et nytt sted der Anette kjente at hun hørte til.

Mange jern i ilden

Anette har en forkjærlighet for det andre ser litt ned på. Det andre ikke bryr seg så mye om og gjerne ikke snakker om. De tingene løfter Anette opp og snakker varmt om. Sykehjem, distrikt, allmennmedisin. Døden.

Å ha bare en jobb passer ikke Anette. Dama med de kjappe beina og de velformulerte og kjappe replikkene trenger flere jern i ilden. Fastlege, sykehjemslege. Hun er engasjert og er heller ikke spesielt god til å si nei når hun blir spurt om noe. Så hun havner inn i styret i NSAM. Om det er et steg opp eller til siden kan sikkert diskuteres, men hun får også en plass i sentralstyret i legeforeningen. Den lille dama med kjappe ben er en mester i å formulere seg kjapt og konsist når hun står på talerstolen. Poengene kommer frem.

Familien ble fire og de flyttet til Oslo. Anette spesialiserer seg i allmennmedisin og tar sykehusåret på geriatrisk avdeling på Ullevål. I leiligheten de leier, hos et vennepar på jordomseiling, finner familien samme følelse av fellesskap med naboene som de har hjemme i sin egen lille «bakkebygrend». Borte bra, men hjemme best. Etter et år ute setter familien på fire snuten hjem til Mo igjen

Også lokalt er hun engasjert. Hun sitter i kommunestyret i to perioder. Og å bo på Mo uten å befatte seg med sykehusstriden på Helgeland er vanskelig. Fra 2005 og til 2013 er Anette praksiskoordinator ved Helgelandssykehuset. Å bygge bro mellom den hvite verdenen på sykehuset og den mer mangefargede på utsiden er både givende og utfordrende.

Fastlegen og sykehjemslegen

Selv om Anette først og fremst plasserer seg i fastlegeyrket og i allmennmedisinen, så har alltid sykehjemmet fulgt henne. Det er godt å bryte opp uka med å være på sykehjemmet. Skjønt Anette har med seg sykehjemmet hvor hun enn går. For skjer det noe, kan de ringe henne.

Og siden Anette flyttet til Mo og startet å jobbe på sykehjem, har det skjedd mye innen sykehjemsmedisinen. Fra å være et sted med bare pleie og omsorg, er det nå ganske så spesialisert behandling som gjøres.

Og hvorfor ikke? Det er sykehjemmet som kjenner pasientene sine best. Det er her pasientene er trygge. Teamarbeid, med sykepleiere og andre er noe Anette brenner for. Å kunne gi pasienten den beste behandlingen. Der de er. Å være sykehjemslege er hele tiden en balansegang mellom å behandle det som skal behandles, men også å se når man skal gi seg. Man må aldri bli så kynisk at man tenker at alle gamle skal dø, men man må heller ikke gå i motsatt felle og drive behandling av det som ikke skal behandles.

Å kunne gi pasientene en verdig død. Og ikke minst tørre å snakke om døden. Med pasientene, med pårørende. Å la legen finne sin plass i terminalomsorgen. Dette er essensen av Anettes budskap.

I 2018 disputerte Anette med doktorgraden Livets slutt i sykehjem – pasientens ønsker og legens rolle.

For Anette er det viktig å kunne ha to tanker i hodet på samme tid når det kommer til pasienter på sykehjem. For det er jo en gang slik at om man blir innlagt på sykehjem, så er det ofte siste stoppested før døden. Men dagene dit skal fylles med liv, med godt liv. Samtidig som man skal ha et avklart forhold til hva som skal skje når slutten nærmer seg.

Gode forhåndssamtaler er viktig. Å snakke sammen. Å vite hva pasienten ønsker, hva pårørende ønsker. Hva sykehjemmet og sykehjemslegen kan bistå med. Å ha tanker om når vi skal si stopp, det holder nå. Å tørre å snakke om det vonde og det triste. Å være forberedt på døden. I den grad vi kan.

Og når vi har snakket om det, når vi har en plan, da kan vi legge den bort en stund. Fylle dagene med levd liv, til vi trenger å hente den frem igjen. Det er lov å ombestemme seg underveis, endre planen. Men uansett så er det den gode samtalen som er viktig. Og legen må tørre å ta plass i den samtalen. Ta plass i livets avslutning. På samme selvfølgelige måte som legen tar plass når det handler om å redde liv og behandle sykdom.

Nasjonalt senter for distriktsmedisin

Aldri i verden om jeg tør, var tanken som slo Anette da hun ble spurt om å overta etter Helen Brandstorp som leder for Nasjonalt senter for distriktsmedisin (NSDM). Det er for alle en forståelig tanke. Den gamle klisjeen hoppe etter Wirkola presser seg unektelig frem i pannen.

Men Anette gikk i tenkeboksen. Gikk på fjelltur med gode venninner. Hadde lange samtaler med mannen. «Anette! Om du skal gjøre noe mer, så må du gjøre det nå!» Det er aldri pent av en mann å påpeke en kvinnes alder, men det fungerte. Anette tok sats, hoppet og landet fjellstøtt. Hun har nå ledet NSDM i et år og tar fatt på det nye med godt mot. Korona og pandemi har tatt mye tid, og NSDM har gjort flere spennende undersøkelser rundt dette. Blant annet på hvordan kommuneoverlegers rolle har vært og er.

Som døden er distriktmedisin noe ikke så mange snakker høyt om og løfter frem. Således har NSDM funnet rette dama. Det er jo det hun gjør best. Løfter frem og opp det andre glemmer.

Men selv for Anette ville 150 prosent jobb være litt i overkant. 1 mars i år sluttet hun derfor som fastlege. En avgjørelse hun ikke tok med lett hjerte. Men det føltes allikevel riktig.

Men sykehjemmet har Anette beholdt. Og bredden av pasienter hun der får følge gjør at savnet etter pasientene i allmennpraksis blir lettere. Demensutredning, korttidsplasser og ikke minst palliasjon. De fine samtalene om døden får Anette fortsatt ha.

Hjem

Den dagen i 89, da et ungt par kjørte over Offersøya ble ikke glemt. I dag har Anette og mannen et lite småbruk i Skjelosen.

På fødestedet til Anna Rebekka Hofstad, bedre kjent som Svarta Bjørn, har de ikke bare satt opp minnebauta etter rallarkokka som ble en legende. De har laget steinovn til å lage brød og pizza, de har pallekarmer med gulrøtter, og de dyrker poteter. De har jordkjeller der over 200 kg poteter i høst ligger til lagring.

Her samler de storfamilien til latter, liv og gode dager, og her sitter to og ser ut vinduet og finner fred når dagene ellers rommer litt for mye. Barnebarn, livets dessert har begynt å melde sin ankomst. Anette er hjemme. På så mange vis. Og lever som hun prediker med å fylle dagene med godt og levd liv.

Når jeg forlater det hjemmekoselige kjøkkenet på Mo, får jeg øye på et tre i stua. Et avokadotre. Eller, rettere sagt to avokadotrær. Krokete og viklet inn i hverandre. Med en masse pynt og rariteter.

Anette forklarer. Rett før jul har de solsnufest. Da skal huset være pyntet med gult, og treet blir pyntet deretter. Jeg får ta et bilde av Anette foran avokadotreet. For meg er Anette og livet hennes litt som dette treet. Sterk, med et klart mål oppover, med avstikkere og svinger som er vanskelig å forutse og med pynt som har kommet til ad omveier og til slutt skapt en fantastisk helhet.