Vent og se…
Jeg vokste opp i en søskenflokk som nummer fem av sju. Far var lege og når vi var syke eller hadde vondt et sted, fikk vi alltid høre; – vent og se, det går over. Det kunne være ganske irriterende der og da, men etterhvert var det i grunnen det vi gikk for å høre. Det var et håp, en forhåpning om at ting skulle bli bedre, det ville ordne seg; – vent og se, det går over. Jeg fikk nylig tilsendt dette diktet fra en ung poesivenn. Jeg ble veldig berørt, mer enn noen gang venter vi på at ting skal gå over, at alt vil bli bedre. Den som venter har ikke gitt opp. Det er skrevet av Linda Klakken og er avslutningsdiktet i hennes skjønnlitterære debut Mamma, kone, slave, 2013. Jeg er glad for å kunne dele det med dere her i Utposten. Hilsen fra Kari Ersland, og jeg sender stafettpinnen videre til en ung og poesiglad kollega; Marie Sollie Slaattebræk
jeg venter
jeg venter på at sola skal stå opp
og jeg venter
på en kjærlighet som er større
enn politikk og religion
på at noen skal oppdage
at et menneske er et menneske
og strekke ut ei hånd
og jeg venter
på at noen skal gjøre plass
til homsepønkeren på T-banen
og jeg venter
på riksvåpenet
at løven skal strekke på beina
og brøle
og jeg venter
på psykiaterne
som mener at angsten for å bli forlatt
er en god grunn til å ta seg sammen
og jeg venter
på at Pave Frans skal sette seg ned
og holde kjeft
og jeg venter
på usynlige landegrenser
for de som trenger en pause
fra bomberegnet
og jeg venter, sa jeg det
på en større kjærlighet
jeg venter på en ny sjanse
og jeg venter
på det faderlige klappet
fra den gamle universitetsprofessoren
som nylig spytta etter meg
og jeg venter på det stille regnet
etter lyn og torden
og jeg venter
på at noen skal gripe mikrofonen
og jeg venter
på bevis for at din Gud virkelig
elsker alle barna
min Gud spiller Bach
og elsker hagefester
og jeg venter
på at han fyren som sitter sammenkrøket
i et smug bak Slottet
skal få et ledig værelse
og jeg venter
på en større kjærlighet
sa jeg det?
og jeg venter utenfor Perleporten
og jeg venter
i suppekøen utenfor Blå Kors
og jeg venter
på at Margreth Olin
skal komme til makta
og dele ut hester til kidsa
i de fattige strøka i byen
og jeg venter
på at noen skal reise seg
når andre ligger
og blør i hjel
utenfor en homseklubb
og jeg venter
på et vennlig skuldertrekk
og jeg venter
på at Buddha skal ombestemme seg
og snakke om noe annet enn lidelse
og jeg venter
på at stormen skal legge seg
og jeg venter på å sette seil
mot et litt bedre sted
og jeg venter
på at noen skal gi lillebroren min en sjanse
og jeg venter
på at fuglesangen skal overdøve maskinene
og på at Charlie Chaplin
skal stå opp fra de døde
og sparke oss i ræva
og jeg venter
på den hellige dagen
da vi forstår at det er forskjell
på dyr og mennesker
og jeg venter
på at de som sprer frykt
skal gå i seg selv
og tenke på
hvem vil de være
for lyset kan bli blåst ut
når som helst
og jeg venter
på at noen skal smadre
det jævla skapet
og sette fyr på det
og se det brenne
en gang for alle
og venter på
at en homofil gutt på 11 år
i Springfield, Massachusetts
skal ombestemme seg
og fjerne kabelledningen
han har strammet til rundt halsen
det var ikke din feil, Carl Joseph Hoover-Walker
og jeg venter
på at Wenche Foss
skal våkne til live
og springe ut i omfavnelser
utenfor Nationaltheatret
og jeg venter
på at noen skal rekke opp hånda
og jeg venter
på en smellvakker transvestitt
som kan lære meg å sminke meg
og jeg venter
på at noen skal spille om igjen
et lykkelig øyeblikk
i barndommen til en junkie
og jeg venter
på en gul og fiolett morgen
og jeg venter
på at selvfølelsen
skal falle ned i hodene
på de skeive ungdomsskolejentene
først som en varm regndråpe
og siden et helt styrtregn
og jeg venter på at noen skal skrive
SKEIV ER DET NYE STREIT
på en post it-lapp
og feste den på ryggen til
Nina Karin Monsen
og jeg venter
på at de første snøklokkene
skal overdøve brølet fra motorveien
og jeg venter
på at noen skal plukke dem
og gi dem til en streiting
eller en skeiving
og ikke noe mer
Linda Klakken