Kombilegen sjonglerer hattene utmerket

Ingebjørn Bleidvin intervjuet av Jan Håkon Juul

Ingebjørn Bleidvin er en travel mann, ikke ulik undertegnede. Betegnende er måten intervjuet blir avtalt på.

Ingebjørn Bleidvin er velsignet med et godt humør og er en diplomatisk og rolig type, som hardinger flest.

Etter meldinger på iMessage frem og tilbake, får jeg en melding en kveld – «No?». Ingebjørn er da hjemme alene med ungene, og det samme er jeg. Vi hiver oss begge rundt, og treffes – på FaceTime selvfølgelig. De tekniske hjelpemidlene for sosial kontakt har fått et oppsving i 2020.

Ingebjørn er kombilege i Hadsel, en øy på kanten av Vesterålen, hjemsted for Hurtigrutens hus, på grensen til Lofoten og min nabokommune. Han er en fyr som har stått i søkelyset det siste halvåret i den ene av rollene sine, men han har flere. I tillegg til å være fastlege og kommuneoverlege, er han også far, ektemann, gründer, skribent med fast spalte i Bergens Tidende (han er opprinnelig vestlending) og engasjerer seg gjerne på Facebook og i andre fora i de fleste saker. Det er ikke fritt for at jeg undrer meg over hvordan han alltid er i godt humør – tilsynelatende i alle fall.

Det er jo naturlig å lure på om mannen kan ha hatt ferie siden vi nå akkurat har fått startet på august. Jeg er selv i feriemodus, men Ingebjørn ler litt av spørsmålet.

– Jeg har hatt ferie som de fleste av oss andre kommuneoverleger, med noe jobbing hver dag – gjerne tidlig om morgenen før de andre er stått opp.

Men han har ikke bare kommuneoverlegejobben. Det blir litt jobbing med ReMin også, et smittesporingsverktøy som han i samarbeid med andre har utviklet i vår. Det er litt i tiden dette, at i mangel på gode verktøy innenfor teknologi og data, så fikser man det selv.

– Jeg er jo fornøyd med at jeg fikk ta ferie, tenkte lenge at det ikke ble noe av i år, i alle fall ikke i mars og april. Vi (familien) skulle til Hawaii, men det ble det jo ingenting av, så da ble det Vestlandet. Vi hadde faktisk fem ukers ferie, kan ikke huske å ha hatt så lang ferie noensinne.

Vi ler litt over dette paradokset – at 2020 startet med en god plan for en lang ferie, gikk over i en følelse av at i år blir det ikke noe, til å faktisk klare å ta fri – vel kanskje ikke helt fri, men i alle fall være borte fra jobb såpass lenge.

Symptomatisk nok – den viktigste rollen trer inn midt i intervjuet – og Ingebjørn må være pappa i noen minutter, slik at et av barna får satt på barne-TV, og jeg får sett til at mine barn fortsatt har det bra foran sine skjermer. Slik blir det gjerne på en regnværsdag i nord.

Ingebjørn trer inn i bildet igjen og jeg stiller det spørsmålet jeg egentlig hadde tenkt å innlede med: Hvordan har du det akkurat nå, på en skala fra én til ti?

– Jeg har ingen grunn til ikke å ligge på noe annet enn konstant åtte av en skala på ti, sier Ingebjørn. Alle som har unger kjenner til Karsten og Petra (en bokserie skrevet av Tor Åge Bringsværd). De synger «ingen sure miner, det er gøy å være glad». Jeg har jobbet på kreftavdeling tidligere og sett hvordan folk kan ha det, og også i fastlegerollen får man et innblikk i at mange ikke har det så greit. Jeg tenker at vi som da ikke har så mye å klage på, må ha det perspektivet på ting – og være fornøyd når man har grunn til det, sier den erfarne legen.

Det siste halve året har bydd på utfordringer man ikke tidligere har møtt, også for kommuneoverlegen i Hadsel, som tidlig fikk tilfelle av covid-19 i sin kommune.

Utposten: Du er fastlege, kommuneoverlege, gründer, skribent, pappa, ektemann og bonde. Hvordan klarer du å sjonglere mellom alle rollene dine?

– Det viktigste er å sjonglere mellom hvem jeg representerer formelt, å klarlegge hvem du er i offentlig sammenheng, forteller Ingebjørn. Han tror han klarer å skille dem utad, men påpeker at det må kanskje de rundt ham vurdere.

Når jeg er fastlege på en liten plass, må jeg være ganske nøye med å presisere hvem jeg snakker som og hva jeg sier i de ulike sammenhengene, slik at folk skjønner hvem jeg er der og da, og hva jeg representerer. Men dette kan leger, vi må ofte sjonglere mellom roller uansett hvor vi bor og jobber.

Utposten: Er det noen av disse hattene som gir en av de andre hattene problemer?

– Det er en lang liste med potensielle konflikter. Den ene rollen kan gi en av de andre oppgavene utfordringer, og ikke minst selve systemene som oppgavene er knyttet til. Alle vil jo ha mer tid til familie og mer tid til rekreasjon. Ingvard Wilhelmsen sier at du ikke skal ha dårlig samvittighet, men at du skal være bevisst at du har mulighet å ta aktive valg på hvordan du bruker tiden din.

Han tenker seg om og fortsetter: – Jeg hadde faktisk begynt å jobbe mindre i vinter, reduserte listen og skalerte litt ned på ting for å kunne gå hjem litt tidligere. Så kom jo covid-19.

Utposten: Med alle dine roller og oppgaver, hvordan kobler du av?

– Jeg trener. Det er drepende kjedelig og politisk korrekt. Det handler om å leve som du prediker. En halvtimes løpetur på morgenen gir nok nedetid for hjernen til at ting fungerer resten av dagen. Jeg prøver hardt å prioritere det.

Ingebjørn Bleidvin er i tillegg til å være fastlege og kommuneoverlege, gründer og skribent, samt at han er familiemann og aktiv på sosiale medier.

Utposten: I media fremstår du som en diplomatisk og rolig type. Men en som er så engasjert som deg må vel ha sterke følelser for ting – hva gjør deg sinna?

– Jeg er jo vestlending (Harding), flirer han og fortsetter: – Jeg er ikke fra et oppfarende folkeslag, rett og slett. Det er ikke mange ting som gjør meg sint, men jeg blir oppgitt over folk som ikke gidder å bry seg.

Utposten: Du, sammen med mange andre nordlendinger, fikk mye oppmerksomhet i forbindelse med innreisekarantenen som ble innført for personer som hadde oppholdt seg i de fylkene med mest smitte i mars og april. Hva syns du om det tiltaket nå i ettertid?

– Jeg tenker nå, som da, at det var en rasjonell, nødvendig og anbefalt smittevernstrategi fra Folkehelseinstituttet.

Utposten: Hva tenker du om kritikken som kom?

– Dels var det tilfeller av slike saker som irriterer meg – når folk ikke setter seg inn i ting før de uttaler seg, og dels var det en sammenblanding av ulike typer karantenebestemmelser, der noen hadde så strenge tiltak at de gav problemer for folk og næringsliv. Vi følte vel i LOVE (Lofoten og Vesterålen) at vi hadde koordinert tiltaket godt og formulert oss i tråd med veilederen. Jeg følte ikke kritikken traff oss så hardt.

Utposten: Dere hadde jo tidlig tilfeller i Hadsel kommune, med blant annet karantene på sentrale personer i administrasjonen. Var dette utfordrende på noe vis?

– Det var nok mest kommunikasjonsmessig utfordrende fordi karantenen var strengere enn de nasjonale anbefalingene, fordi det gjaldt disse personene, og at en eventuell smitte ikke burde spre seg i administrasjonen. Noen vil kanskje påstå at de gjemte seg og sendte andre ut i risikosfæren – så det var utfordrende pedagogisk opp mot befolkningen.

Utposten: Hvordan ser du på taushetsplikten, smittesporing og mediedekning?

– I den første saken gikk det greit, fordi størrelsen på kommunen gjorde at det ikke ville ta så lang tid før alle ville vite hvem det gjaldt. Prisverdig nok skjønte lederne dette og lot dette komme ut i offentligheten. Det har vært saker som har vært mer utfordrende enn akkurat denne. Avlysningene og nedstengningene var det mest hjerteskjærende å være med på. Vi skulle på forestillingen Vaffelhjerte med Riksteateret bare noen uker etter nedstengingen, så det var synd de måtte avlyse. Jeg tenker også på for eksempel den lokale revyen – de legger ned masse tid og penger, så bare må de avlyse. Spesielt stenging av institusjonene var vanskelig, fordi beboerne er så sårbare. Det var mange triste historier å lese om sykehjem med smitte hvor mange døde, så jeg hadde jo forståelse for tiltaket. Men det å være isolert uten besøk i mange uker, er også veldig vanskelig og tøft for både beboere, ansatte og pårørende.

Helt til slutt Ingebjørn Bleidvin – nå også spåmann – hvordan ser du for deg høsten 2020, vil Utpostens utsendte vite.

– Jeg ser for meg litt av og på med tiltak og utbrudd, sier han. Det blir mye jobb, men det blir nok overkommelig. Det er det vi kan håpe på!