Du har mottatt en melding fra Fylkesmannen

Illustrasjonsfoto: Colourbox / tekst lagt til

Endelig sommerferie. Første dag hos svigerforeldre, frokost, praten går, minutter blir til timer, herlig avslappet. Jeg kjenner det i hele kroppen at det blir godt med rolige dager og avstand til jobb. Plutselig høres et SMS-pip på telefonen, og jeg sjekker den midt i samtalen. «Altinn. Du har mottatt en melding fra Fylkesmannen i Trøndelag».

Jeg kjenner hjertet gjør et hopp. I løpet av få sekunder brer følelsen av adrenalin seg i hele kroppen. Den første tanken som slår meg: En klagesak? Jeg husker jula for noen år siden, den jula som ble så preget av det leie brevet, brevet som kom lille julaften – en klagesak. På tross av at saken føltes helt uten mening, og på tross av at jeg raskt konkluderte med det samme som Fylkesmannen flere måneder senere også skulle gjøre, nemlig at jeg ikke hadde gjort noen feil, så ble dette den julen hvor jeg hele tiden gikk og tenkte med uro på denne saken og grublet: Kunne jeg gjort noe annerledes? Og: Hvordan skal jeg formulere meg når jeg forsvarer meg? Stadig satte jeg meg ned og skrev nye utkast. Og nå, igjen, på første feriedag: Skal dette bli en slik sommer hvor kona ser på meg med medlidenhet når jeg er fjern, og vet hva jeg går og tenker på?

Jeg forsøker å fortrenge disse tankene. Nei, det er sikkert en bagatell, du har ikke gjort noe feil, det er sikkert noe annet. Jeg forsøker å delta i samtalen, men tankene kommer bare tilbake. Den kreftdiagnosen, her i våres, den kom jo litt sent, jeg burde kanskje ha vært mer pågående med den utredningen.. Til slutt orker jeg ikke mer, unnskylder meg, reiser meg fra bordet, og sier jeg må sjekke noe.

Jeg finner fram pc-en. Altinn.no. Forsøker å logge meg inn. Pokker! Passordet ligger jo hjemme. BankID også. Jeg forsøker med økende hjertebank med BankID på mobil, må bytte passord, ny kode på mobilen, endelig, der ja, et uåpnet elektronisk brev fra Fylkesmannen. Jeg åpner det og leser. Det tar meg få sekunder å innse at min uro var ubegrunnet, det jeg har fått er bare en kopi av et brev til en pasient. Hun får beskjed om at hun på bakgrunn av en melding fra lege har mistet førerretten for bil. Uten å lese videre lukker jeg brevet, legger fra meg pc-en og puster lettet ut.

Typisk meg! Alltid å tenke på det verst mulige først. Stresse seg opp for ingenting, hvor gammel skal jeg bli før jeg blir voksen?

Jeg vender tilbake til frokosten og kaffekoppen og prøver å finne tilbake til velværet jeg kjente på før SMS-en fra Altinn.

Litt senere samme dag går vi tur. Jeg forteller om det inntrufne til min ektefelle. I det jeg forteller, kommer jeg til å tenke på at dette brevet må skrives ut og så arkiveres i journalen til pasienten. Det får jeg ikke gjort før jeg kommer hjem fra ferien. Hvordan skal jeg huske det? Jeg legger en stein i lomma, når jeg kommer hjem til svigerforeldrene mine skal den minne meg om å skrive en påminnelse på en lapp jeg kan legge i bagen med tingene mine, slik at jeg kan finne den når jeg vel hjemme pakker ut, og så huske å logge meg inn på Altinn, skrive ut brevet, ta det med på jobb, og legge det til skanning.

Det regnet hele denne dagen. For de andre i familien var dette den feriedagen da det regnet hele tiden. For meg var det den feriedagen da jeg fikk en SMS fra Fylkesmannen.

Fylkesmannen sparte kroner 17 i porto.