Distriktsturnus eller karanteneturnus?

12. mars ble Norge stengt ned og alt ble endret med covid-19.

Illustrasjonsfoto: Colourbox

Jeg hadde forespeilet meg at distriktsturnus skulle bli utfordrende og spennende. Det har den virkelig blitt, men på en helt annerledes og uventet måte.

Turnustjenesten avsluttes med seks måneder på fastlegekontor og kommunal legevakt. Jeg studerte i Slovakia, og der ble allmennmedisin lite vektlagt under studiet. Jeg har lite tidligere erfaring fra fastlegekontor, og så dermed frem til en spennende og lærerik tid. Det jeg hadde hørt fra dem som var ferdige med turnus, var at man aldri vet helt hva som venter en i distrikt, annet enn at det garantert blir mye man ikke har møtt under sykehusturnustjenesten.

Den første uken på kontoret bød på så mangt. Flere av pasientene jeg var i kontakt med hadde vært på skiferie i Østerrike. På det tidspunktet var ikke opphold i Østerrike indikasjon for koronatesting. Covid-19 utbruddet i landet var enda ikke erkjent. I det minste ikke foreløpig.

Etter første uke i allmennpraksis konkluderte jeg med at jobben var spennende, det var mye nytt og det var overraskende travelt. Jeg satt igjen med mange tanker og forestillinger om alt jeg gledet meg til, og gruet meg til å få ta del i og bryne meg på det neste halve året.

Den andre uken i allmennpraksis skulle jeg ha to dager med opplæring på legevakten og deretter et todagers kurs i akuttmedisin. Kurset arrangeres for alle nye turnusleger med oppstart i distrikt. Jeg hadde brygget på en forkjølelse i minst en måned, lenge før koronaviruset hadde kommet til Norge. Forkjølelsessymptomene kom og gikk og hadde foreløpig ikke blomstret for fullt. Siste del av dag to på legevakten, 11. mars, begynte jeg å føle meg skikkelig dårlig – hodet «kokte», nesen rant og halsen klødde mer og mer. Jeg tok meg i å tenke; «Det hadde nesten vært fint om kurset i morgen ble utsatt – det kommer jo ingen ny sjanse før turnustjenesten er over?» Dagen etter, 12. mars, ble Norge stengt ned. Akuttmedisinkurset ble det selvsagt ingenting av. Langhelgen som var i siktet ble til hjemmeisolasjon. Etter noen dager fikk jeg heldigvis «oppgradere» til hjemmekarantene da det negative prøvesvaret på covid-19 forelå.

På fastlegekontoret var ingenting som før. Driften måtte endres totalt. Personalmøter, internundervisning og veiledning ble digitalisert. Telefon- og videokonsultasjoner ble fort en realitet, noe som også bød på forskjellige utfordringer. For meg, som en novise i allmennmedisin, var selve konsultasjonen utfordrende. Hva var problemet, hvordan få god struktur på konsultasjonen? Det som fra før kunne være vanskelig å forstå, ble definitivt ikke enklere om man la til språkvansker og en mor eller far som forsøkte seg på legekonsultasjon gjennom headset, i samme rom som friske og syke barn hadde hjemme-barnehage. Lite visste jeg at den første uken på legekontoret skulle vise seg å bli den eneste «helt vanlige» uken så langt.

Retningslinjene sa «bli hjemme til symptomfri +1 dag», og hjemmekarantenen vedvarte dermed i det som føltes som en evighet. Hunden min fikk tilbringe hele dagene med sin favorittperson, samt et håp om evigvarende daglig turer med varighet som tillater nistepakke. Om noen skulle ønske turtips til folkesky områder i Rogaland, bistår jeg gjerne – for det har jeg opparbeidet meg mengde- og ferdighetstrening i!